Sunday, August 30, 2015

About Swedish home electronics webshop netonnet.no/netonnet.se

I had a disappointing experience with netonnet.no.

I bought a kit consisiting of a computer motherboard, processor and memory. (Gigabyte F2A88XM-HD3, AMD A4 series APU, 8GB RAM).

After assembly, testing the completed computer I found that everything worked as expected inder Windows 7, but there were several problems when using Windows XP (Sp3).

A) The NIC (Network Interface Controller) didn't work.
B) A video driver could not be installed and without a driver, the screen did not behave properly. 

I complained to netonnet.no support, and made it clear that the kit worked as it should under Windows 7, but not under Windows XP..

Most people would understand that as evidence that there was nothing wrong with the kit; the problem had to be related to system incompatibilites.

But they said I had to return the kit for service, and that's what I did. I then contacted Gigabyte with the problem, and they replied that the APU was the problem. it was a Richland APU - not XP compatible, it should have been a Trinity APU.

But netonnet had to use people lacking qualifications to handle problems of this nature. Instead, they drew the false and erroneus conclusion the the motherboard was faulty So they just replaced the motherboard and returned the kit. That says it all, those people should not be allowed near equipment and problems of this nature.

The proper approach would of course have been to connect a power supply, hard disk and video display, and installing Windows XP and/or Windows 7 to check it out.

I believe they without further work just decided the motherboard had to be faulty and left it at that.

They haven't shown any inclination to admit their lack of qualified handling of my complaint.

I will send them a link to this blog. I also hope some people will read it and decide on taking their shopping to a different source. There are several I can recommend:

Komplett.no, Dustin.no, multicom.no, netshop.no, or Deal.no just to mention a few.


I have good reasons to be very disappointed and hope I can repay what they did to me.

In good faith I trusted they could fix the problem so in the meantime I ordered another card since I had another machine to be upgraded as well, but with the problem I had to sell that kit (assembled) at a 60% 'discount'. 

Friday, July 3, 2015

Religion eller Psykologi (Arne Duve, Oslo 1966)


ARNE DUVE:
 KRISTENDOM
     ELLER
   PSYKOLOGI?


En viktig bok om vesentlige emner : Religionens funksjon Gudegåden - personlig­hetens utformning - symbolaktiviteter - ube­vIsste mekanismer - drømmens vesen - kun­stens misjon - forløsningsaspekter - religions­historiske perspektiver - den dogmatiserte kirke - kristendommens egenart - religions­historisk nytenkning - Dødehavsrullene - den hellige Sannhetsånd - m. m.

PSYCHOPRESS A-S

                         INNHOLD

Religion og psykologi. . . . . . . . . .. . 5
Symboldyret. . . . . . . . . . . . .  . . . 35
Forløsningsbehov og symboler. . ....51
Kristendommens historiske røtter .. 85
Kristendommens indre aspekt. ... .127




Religion og psykologi

Hensikten med denne boken er i første rekke å prove å vise hvor­for religionen er et universelt menneskelig fenomen samt å forsøke å klarlegge dens vesen og funksjon i et biologisk, psykologisk og åndshistorisk rammeverk.
For a kunne gjøre dette må en ta til hjelp forskningsresultater fra en hel rekke fagområder- religionsforskning, religionspsyko­logi, religionsfilosofi, historieforskning, sosiologi, idehistorie, ånds­historie, arkeologi, språkvitenskap, biologi, fysiologi, voksenpsykia­tri, barnepsykiatri og sist men ikke minst dybdepsykologien.
Intet enkeltmenneske kan selvsagt beherske alle disse disipliner. En må derfor ha et sa solid og vidtfavnende rammeverk a arbeide i, at en kan gjøre seg håp om å få med seg de viktigste faset­ter og perspektiver med nødvendige krysspeilinger som livet og tilværelsen må sees i - slik at en kan ha sjanse til a fange inn de vesentlige elementer.*)
Bokens oppgave blir derfor å prøve å formidle noe av denne kunnskapsmasse som angår religionen og religionens vesen på en slik måte at det kan bli gjort forståelig- at det kan engasjere slik at innholdet får praktiske konsekvenser både individuelt og for kol­lektivet og de institusjoner som er involvert i å formidle religionen og det den står for.


") Se her «Mephistopheles and Androgyne: Studies in Religious Myth and Sym­bol» (1965) av profesor Mircea Eliade, dekan ved det religionshistoriske fakultet ved Chicago Universitet.


2
Bokens oppgave blir også i stor utstrekning å prøve å påvise de villfarelser som vi trekkes med når det gjelder misforståelser hva religionens vesen og funksjon angår- og hvilke konsekvenser dette har ført til opp gjennom tidene og ikke minst i dagens forvirrede situasjon og den trussel mot menneskehetens fortsatte eksistens som ligger på oss som et permanent mareritt.
Den disiplin som star disse problemer nærmest - fordi den er midt inne i mennesket i alle plan - er dybdepsykologien. Det lig­ger i selve sakens natur at psykologien som beskjeftiger seg med utviklingsdynamikk, adferd, handlingsmønstre, opplevelser, psyk­iske symptomer og psykiske mekanismer, symbolforståelse, symbol­tolkning, menneskenes kontaktbehov osv. - alt dette som en kan kalle menneskets indre verden og indre virkelighet - nødvendigvis må bli en nøkkeldisiplin.
Dette er et faktum og har ikke det minste med faglig hovmod å bestille. Det bare ganske enkelt er slik at noen fagområder er mer trale enn andre i visse relasjoner.
Selvsagt er alle bitene i den mosaikk som mennesket og livet bestar av like viktige for å kunne plassere det hele i en funksjonell og reell totalitet. Men når det gjelder selve tolkningen av det hel­hetsbilde av mennesket og menneskelivet i alle dets fasetter som etterhvert begynner å tegne seg med stadig større klarhet- må nød­vendigvis dybdepsykologien få en sentral posisjon.
Den moderne dybdepsykologi tok sin begynnelse omkring århun­dreskiftet. Det var Wiener-legen Sigmund Freud som på grunnlag av sine iakttagelser under arbeidet med nervøse pasienter introdu­serte denne retning som skulle komme til a snu opp ned på så mange av våre tilvante forestillinger som angår enkeltindividenes reaksjonsmønstre, det sosiale samliv, kunst og religion.

Freud ble fort klar over drømmens betydning. Han kalte den kongeveien til forståelsen av det ubevisste. Han rullet som den første bevisst gardinet opp til ubevissthetens hemmelighetsfulle rike - han klarla fortrengningsmekanismene - påviste barneårenes grunnleggende betydning for det senere voksne menneskes reaksjo-

3
ner - han ryddet opp i seksualtabuer- og tolket symbolfunksjonene og det de etter hans mening stod for.
Denne enorme innsats av en enkelt person måtte nødvendigvis føre til at endel av problemene ikke kunne få sin endelige løsning og at det måtte komme inn skjevheter og feiltolkninger som delvis skyldtes hans eget ubevisste konfliktstoff.
Dybdepsykologien delte seg etterhvert opp i flere retninger og skoler som hver for seg hadde sine modifikasjoner, sine innvendin­ger og sine egne byggestener til det tempel vi alle må bringe mate­rialer.
Størst betydning fikk den sveitsiske psykiater Carl Gustav Jung som i noen tid var Freuds nærmeste medarbeider og som var satt på som bevegelsens kronprins.
Freud betraktet religionen nærmest som en form for kollektiv tvangsneurose, trolig fordi han som jøde ikke sa annet enn den rigide lovtvang og strenge moralkodeks.
Jung som var protestantisk prestesønn, hadde et annet syn også på dette spørsmål, idet han oppfattet religionene som systemati­serte, psykoterapeutiske symbolsystemer- der bl. a. menneskets kol­lektivt ubevisste er i funksjon.
Jungs betydning for et nytt og videre syn på religionen og reli­gionens vesen har satt dype spor etter seg- slik at nye og fruktbare perspektiver etterhvert begynner a sige inn i kretser som har stått bade religionen og psykologien temmelig fjernt.
Store sekulariserte grupper begynner å fatte interesse for dette felt på en måte som gir håp om en religiøs fornyelse fra grunnen av. Teologene aksepterer i mangt og meget dybdepsykologiske syns­måter når det gjelder visse sider ved mennesket. Men selve reli­gionsformen og dens elementer må fortsatt skjermes mot all psy­kologisk utlegning, Dette har de selvsagt rett til a hevde. Det har endog antagelig vært riktig å innta en avventende og skeptisk hold­ning overfor en slik nykomling på den vitenskapelige og filosofiske arena. Men tiden burde nu snart være inne til en alvorlig og me­ningsfylt drøftelse av de hovedproblemer den psykologiske forsk­ning har reist vis a vis religionen. Kirken kommer sa allikevel aldri
8
forbi dem. Og tiden er knapp! Vi kjenner ikke den tidsfrist atom­bomben har gitt oss - for løsning av vare problemer.
Kirken har ennå et fundamentalt spørsmal å ta stilling til - nem­lig Dødehavsfunnene som i likhet med dybdepsykologien kaster nytt lys inn i feltet- denne gang gjelder det kristendommens opprin­nelse og sammenheng med andre religionsformer.
Enhver slik ny oppdagelse kan hilses med glede og forventning bare under en eneste forutsetning- nemlig at religionsformen er pelet sa dypt i undergrunnen at den omfatter alle de fundamentale lag i tilværelsen.
Hvis det er gjort vil alt nytt bare komme til å virke berikende og befruktende. Er det derimot svikt i fundamentene vil en ny og utvidet erkjennelse kunne bli umuliggjort. Også av den grunn bør kirken begynne å løse på sin bokstav-dominerte posisjon - som i virkeligheten synes å røpe en indre usikkerhet og tvil på sine sannheter - og istedet bygge på den klippegrunn som omfatter hele mennesket og tilværelsen i alle den kjente og ukjente aspekter.
En religionsform som har fatt tak på sitt eget vesen og livets innerste kjerne og funksjoner- er i pakt med tilværelsens krefter og har intet a frykte og intet a skjule - og ingen grunn til å holde kjensgjerninger på avstand.
Mennesket er som biologisk vesen det samme over hele kloden. Klima, geografiske forhold, økonomisk struktur, historie, moral­kodeks, religionsform, vitalitetsform og delvis epokeskapende en­keltindivider er ansvarlig for at menneskeheten fremdeles er kløvd i grupper med tildels sterke motsetningsforhold- som gjør men­neskene fremmede og delvis fiendtlige i forhold til hverandre- og dekker til det faktum at mennesket er ett og det samme i alle sine hovedaspekter.
Det fellesmenneskelige symbolspråk som menneskets indre pres­ser frem og bruker overalt- fordi mennesket er det samme biolo­giske vesen over hele kloden - gjør også religionen til en enhet ­som imidlertid først kommer frem når dette språket oversettes til det det står for av indre konstellasjoner og trykk.
9
Det er derfor ikke forbausende - men selvfølgelig - at mennes­kene har de samme religiøse opplevelser- uansett hvilken religi­onsform de bekjenner seg til slik Christopher Mayhew bl. a. skil­drer det i sin bok: Men seeking God.*)
Når det gjelder livet som fenomen, noe en må ha mest mulig klarhet i hvis en skal få tak i fundamentale livsprinsipper - kommer biologien, fysiologien og biokjemikeren inn i bildet - og kan gi verdifullt materiale til forståelsen av hvordan og etter hvilke prin­sipper livet er bygget opp og fungerer.
Mennesket hører til pattedyrene som har utviklet en meget spe­siell funksjon når det gjelder de nyfødtes eksistens og første utvik­lingstrinn.
Pattedyrenes unger er intimt og skjebnebestemmende knyttet til moren og morens melkeproduserende apparat.
Ungene er i den første tid å betrakte som en slags avanserte fostre som fremdeles lever på moren og kan vanskelig skilles fra henne uten at det blir forstyrrelser og feilutviklinger.
Mennesket er som pattedyr biologisk bundet til denne grunn­funksjon som selve fundamentet i den videre utvikling. Alle som steller med dyr vet dette - men ikke alle som har med barn og mennesker å gjøre.
Pattefunksjonen, kroppskontakt og morskontakt er hovedhjørne­stenene i den videre utvikling. Svikt her kan skape adskillige for­styrrelser som kanskje først viser seg på langt senere stadier i indi­videnes utviklingsgang- slik at sammenhengen tildels har vært vanskelig å oppdage,
Barnepsykiatrien er imidlertid stilt overfor dette årsaksforhold hver eneste dag og så og si i hvert eneste kasus.
Dette er ikke tomme floskler, men alvorstunge realiteter. Ved å eksperimentere med mor-barn-kontakten hos aper - ved f. eks. tid­lig a skille dem fra hverandre på forskjellig vis, - kan en produsere adskillige av barnepsykiatriens symptomatikk og en stor del av den voksne med.

*) Norsk oversettelse: Mennesker som søker Gud. 1956.

10

Aper med slike tidlige skader i sin morskontakt blir som regel ikke forplantningsdyktige. Og skulle det lykkes å få en slik skadet hunape befruktet, viser det seg som regel at hun er absolutt uinte­ressert i avkommet som avvises - slik at skadene raskt forplantes gjennom generasjonene. Det er intet under at hele sivilisasjoner kan ga til grunne i løpet av relativt kort tid - hvis en forsynder seg altfor grovt mot naturens orden.
Med brystet og mor-barn-kontakten som primære og sentrale ut­viklingsfaktorer er det ikke å undres over at morssamfunnet er den eldste samfunnsorden en kjenner. Og det er også forståelig at de første kultusfigurer en vet om - er kvinner med sterkt overdrevne feminine former-særlig gjelder det brystene. For brystbarnet hadde de omtrent denne størrelsesorden - alt er jo relativt- og dette sta­dium i utviklingen er til de grader viktig - at det ikke er til å undres over at morssamfunnet og brystet ble den første samfunns­orden og det første kultusobjekt.
I de store modergudinner som vi kjenner fra så mange religioner og som delvis er avbildet med bryster tett i tett over hele kroppen lever denne kultus videre. Vi kjenner den fra den egyptiske Isis-­Horus-dyrkelse og den kristne Maria-med-barnet-kultus som særlig trives i de katolske Middelhavsland.
Men mannssamfunnet erobret etterhvert verdensarenaen. Patte­dyrhannen vil ikke lenger kjennes ved mor-barn-kontakten som det primære i utviklingen og tilværelsen, noe som tildels også har smit­tet over på kvinnen. Det tekniske, redskapsmessige og krigerske innslag begynte a gjøre seg stadig mer gjeldende. Alt er nu overtatt av menn som raskt bygger ut institusjoner og systemer av alle kate­gorier - bemannet med menn som er fostret av nedvurderte og kom­penserte kvinner - noe som igjen setter sitt preg på avkommet og ikke minst på mannen. Fra USA har jeg sett antallet av homosek­suelle menn anslått til 7 millioner - et tall som nok også sier noe vesentlig om størrelsesordenen av svikten i mor-barn-forholdet. Mannens våpen i denne kjønnskamp ble intellekt og maktappa­ratur. Verden rides derfor idag som en mare av intellektualiserte og kompenserte menn i alle avgjørende og bestemmende forsam-
11

linger, regjeringer, nasjonalforsamlinger, storting og styringsverk, alskens komiteer, departementer, FN, hele det teologiske og militære apparat, i vitenskap, politikk osv.
Hvis det skulle være kommet noen kvinne med i noe av dette som er nevnt- er det for det meste kvinner som har akseptert og gått inn i mannens spilleregler og rolle. Det genuint feminine, moderlige og livgivende element ser en nesten aldri på noe bestem­mende myndighetsområde i vår kulturform.
Mennesket som biologisk vesen er tuftet på pattedyret og på alle de arter som derfra danner den samlede rekke av organismer til. bake til det første liv.
Den videre formningen som familiemedlem og samfunnsindivid foregår som regel ved angst, skyld og akseptering hvis en er lydig og gjør det som foreldre og foresatte forventer. Litt etter litt inn­passes en på denne måte i familiestrukturen og i det kulturelle mønster med adferd, handling, kjønnsrolle, idealer, fordommer, evneformning, manerer, skikk og bruk osv.
I denne prosess vil mange impulser måtte bli undertrykt. Og lyst­prinsippet får ofte en hard medfart - noe som igjen tærer på livslyst og vitalitet.
Alt det som undertrykkes, fordi det er uønsket og utillatelig alt etter den moralkodeks en skal tilpasses - stuves bort i muskelspen­ninger og nevrotiske mekanismer .
Denne angsten som alle mennesker har å bære på p.g.a. form­ningsprosessen, er resultatet av en indre konfliktsituasjon- det vil si: impulser som slites i to eller flere retninger. Dette er hva en kaller en neurotisk angst - og som er alle menneskers byrde - enten vi er oss den bevisst eller ei.
Denne angsten som ikke lenger er knyttet til et ytre aktuelt objekt - men til en permanent fastlåst konfliktsituasjon, er så vond å bære at barnet må gjøre noe for å døyve den på ett eller annet vis. Her er det et rikt og variert avvergesystem å spille på - vi har det alle sammen i en eller annen utformning.
Da dette ikke er noen lærebok i psykologi eller barnepsykiatri skal enkelte mer vanlige avverger ganske kort antydes - fordi de
12

hører med tiI aIt det som binder menneskene med angst og skyld ­og fordi de hører tiI den indre byrde som religionen egentlig skulle Iette oss for.
Fortrengning kjenner de fIeste tiI. RastIøshet, aggresjon, passvisering, klamring, symboIisering, idyllisering, benekting og kom­pensering er andre former som heller ikke er så ukjente for de fleste.
Ikke sjelden gir de indre konfIiktenergier seg uttrykk i sykdom­mer av forskjellig art- den såkalte somatisering eller psykosoma­tikk som forøvrig kan være et mer eIIer mindre uttalt innslag i en hvilken som heIst sykdom.
Ikke sjelden stivner konfliktene tiI og utvikler seg tiI karakterut­formninger av forskjellig art.
Barns psykiske konfliktstoff gir seg vesentlig uttrykk i deres ad­ferd, mens de voksne mer utvikler forskjellige psykiske symptomer av forskjellig art og intensitet.
Projisering - plassering av egne uønskede, undertrykte impulser på andre personer som byr seg - er en mekanisme som også er me­get vanlig.
Rasjonalisering viI si at en forveksler antatte årsaker med de virkelige - en avvergeform som gir anledning tiI megen og Iettbent resonnering som derfor bIir falsk. Intellektualisering er uttrykk for at konfliktstoffet henger seg opp i og overbetoner intellektet som derved får et sterilt avvergepreg- fordi det skaI dekke over den dyptsittende konfIiktangst. Dette går selvsagt sterkt ut over tenk­ningens kvalitet og presser de intellektuelle funksjoner inn i be­stemte virksomheter og baner som ikke sjelden bIir av destruktiv og restriktiv art vi alle kjenner så godt i dette vårt ubioIogiske for­myndersamfunn som er bIitt tiI på dette grunnlag. Overalt sitter disse intellektualiserte individer- som regel i sterke nøkkeIposisjo­ner som intellektualiseringen har skaffet dem- og vokter nidkjært over at ingen nye og forløsende tanker som de oppfatter som en trussel mot seg og sin form- får slippe tiI. Gjennom dem har sam­funnssystemet så og si helgardert seg mot at intet nytt skal kunne skje.
13

Alle disse tilgrodde og tidlige konfliktdannelser gjør at mennes­kene ikke kan kjenne seg frie- hva de jo heller ikke er med alt dette sammenfiltrede indre bindingsverk i seg. En prøver seg iste­det med alskens friheter som business-samfunnet stadig legger opp til og frister med. Men noen indre forløsning kan det ikke bli av disse surrogater som ustanselig fallbys som frihet.
Lengselen etter den virkelige dype indre frihet går derfor fort­satt som en permanent strømning gjennom de fleste av oss. Alt som kan tenkes å true vår ytre frihet vokser ofte til desperasjon og blindt raseri. Hvis en har en ytre fiende og en ytre makt å rette angst og aggresjon mot er saken i de fleste tilfelle klar. Trykket fra den indre ufrihet og angst projiseres da for fullt. Dette engasjement og denne utladning oppleves som en temporær befrielse. Dette er vel hoved­grunnen til at de sagnomsuste tretti-åra for arbeiderbevegelsen og senere okkupasjonstiden for mange står i et slags forklarelsens skjær.
Da en indre konfliktsituasjon er karakterisert derved at den har to motpoler- den ene vil frihet og den andre er overtrukket med angst for denne frihet - vil en regelmessig se at når en ytre fiende eller maktfaktor er overvunnet, vil menneskene relativt raskt sørge for en situasjon der den ytre og indre ufrihet igjen dekker hver­andre.
Menneskene søker derfor ikke friheten helt og fullt - de vil hur­tig belegge den med ufrihet og restriksjoner. Men dette må de helst legge opp til selv- fordi den indre ufrihet jo kommer innen­fra og krever også sin ytre manifestering. Derfor dynger vi oss selv ustanselig ned med stadig nye restriksjoner og bestemmelser.
På samme måte som med friheten, er det også med sannheten om menneskets indre konfliktverden. Mennesket har sin indre split­telse med seg også her. De søker sannheten - på samme tid som de vil unngå den, fordi den kan komme til å rive dem opp innvendig gjennom all den angst og skyld som må utlades for å komme ned til de dype og sentrale lag av personligheten.
Erkjennelsen av sannheten om seg selv og menneskets liv er der­for ikke noe en kan påby, forordne eller lese seg til. Den må vokse

14

gradvis frem, ofte gjennom mange indre opprivende omstrukture­ringer- inntil den etter hvert vokser seg frem som indre overbevis­ning og klarhet.
Derfor er sannhet på dette område et relativt begrep som har mange lag - samtidig som den er en utpreget mangelvare.
Sannheten om livet og sannheten om seg selv er noe en ikke får gratis. Den koster så meget at de fleste trekker seg på et tidlig tids­punkt.
Sannhetens hellige ånd som er en presumptivt likeverdig og side­ordnet del av kristendommens tre-enige Gud ser og hører en derfor sjelden noe til.
Menneskets bevissthetsverden er å ligne med et isfjell. Bare en liten del stikker opp over vannet som bevissthet. Den langt største delen - det ubevisste - stikker ned i de store dyp.
Alle disse konflikter som holder en stor del av menneskets fysiske og psykiske energier i fangenskap - må for at de ikke skal stivne til, leve en stund i frihet. Og det skjer om natten - i drømmen. Drømmens funksjon er å holde konfliktstoffet og dermed men­nesket levende. Hver natt drømmer vi- selvom vi etter oppvåknin­gen ikke kan huske noe av det som er skjedd i livets indre nattine. Og om vi husker drømmen, vet vi alltid at det er en drøm og ikke virkelighet- selvom vi drømmer både om naboens katt og om bar­net som sover like ved.
Den indre billedaktivitet er således en livsbetingelse og en livs­nødvendighet. Men enda større betydning får drømmen hvis drøm­mespråket blir oversatt og tolket inn i ens livssituasjon.
Alle er fortrolige med at en og samme realitet kan uttrykkes på forskjellige tungemål. Men meningen kommer først frem når språ­ket oversettes for den som ikke behersker det. Ellers blir det bare en samling uforståelige lyder som ikke sier noe som helst. Drømmen er også et slikt fremmed språk- som bruker bilder istedet for ord. I likhet med fremmede talemål må det også her en oversettelse til om meningen skal komme frem.
Selve drømmefunksjonen er som sagt livsnødvendig. Hvis drøm­men kunstig hindres vil et indre break-down som regel hurtig bli
15

resultatet. Men enda større betydning får drømmen når den huskes - når den tolkes- og NB! tolkes rett. Da vil tolkningen skaffe plass for nytt konfliktstoff som så kan gis utløpsmulighet, og der­ved blir drømmen og tolkningen ledd i en indre utviklingsprosess - noe som bl. a. brukes i psykoterapien.
Religionen som også er et billedspråk, er en forlengelse og vide­reføring av drømmens prinsipp. Da religionens sentrale og systema­tiserte billedspråk alltid er tilgjengelig- er religionens fast struktu­rerte billedverden et særdeles godt egnet middel i den bevissthets­løftning vi alle trenger, og som kommer hvis språket tolkes rett. Men nettopp her klikker det. Og derfor er religionen og kanskje i særlig grad kristendommen blitt statisk og historisk - uten det gnistrende og løftende livselement den kunne og burde være. Kirken sitter med hele livets billedbok i fanget - og synes ikke å kunne tolke hovedelementene rett, fordi den ikke kjenner det symbolspråket som er menneskehetens felleseie. Denne påstanden skal senere søkes underbygget så langt det lar seg gjøre.
Teologene og da kanskje i særlig grad de kristne- er paradok­salt nok den faggruppe som minst av alle er kompetente til å uttale seg om religionens sannhet, vesen og funksjon- fordi de er alle bundet av sin spesielle religionsform slik at de vanskelig kan ha noe samlet overblikk over og forståelse av den hærskare av mangfoldig­het som religionens symbolverden og den personlige symbolikk i stadig skiftende konstellasjoner frembyr.
Kristendommen ble bokstavistisk og rigid nesten fra starten av. Den stivnet raskt i en dogmatisert form som presset livet inn i et åndelig herbarium- til tross for at det står at bokstaven dreper, mens ånden, dvs. forståelsen, gjør levende!
En slik tilstivnet religion som vår nuværende kristendom vil au­tomatisk trekke til seg en bestemt mennesketype som dette passer for. Derfor er det så å si en umulighet at det kan komme noen radi­kal og dyp fornyelse fra kirkens menn - selvom nok enkelte justeringer vil tvinge seg frem - for at de i noen grad kan holde kontakt med livet og det folket de er satt til å gi åndelig næring og oppbyggende vitaminer til indre forløsning og utvikling. Idretts-
16

prester, industriprester, public-relations-virksomhet og sportskapel­ler virker nokså ubehjelpelige som tiltak - når en vet hva som virkelig trenges av indre fornyelse og erkjennelse fra kirkens side. Drømmen vet en alltid er en drøm. De fleste religioner er slik utformet at en også her vet at det er forhold som ikke hører histo­rien og hverdagen til - men at det dreier seg om menneskets indre og åndelige verden og krefter- ofte rent bokstavelig som en tro på ånder og makter hvis bevissthetsnivået er så lavt at symbolene bare eksisterer uten noen tolkning.
Diskusjonen innenfor den kristne verden har i lang tid gått ut på om Jesus bare var et menneske eller om han både var Gud og men­neske som kirken har gjort ham til.
Mange ikke-troende holder ham for å være et menneske - en profet- og åndelig veileder av tildels store dimensjoner.
Men Jesus måtte av visse bestemte årsaker gjøres til Gud. For hos jødene lå situasjonen ganske annerledes an enn f. eks. i India der Buddha kom som en motvekt mot den vrimmel av guder som regjerte hindureligionen.
Det er bemerkelsesverdig at Buddhismen ikke slo skikkelig rot i selve India, men i landene omkring- akkurat som kristendommen i bare meget liten utstrekning fikk fotfeste i Palestina, mens den vokste med eksplosiv fart i landene omkring Middelhavet.
Jesus ble gjort til Gud kanskje særlig fordi det i jødedommen lå et årtusengammelt udekket behov etter religiøse symbolelementer i billedform.
Som menneske kunne Jesus ikke bli noen indre religiøs forløser. Han måtte bli et guddommelig vesen. Han måtte få en symbolfunk­sjon, fordi symbolets oppgave er å virke som en transformering av avsperrede og ubevisste energier fra konfliktenes bundne veksel­strøm til livets frie likestrømsprinsipp.
Symbolet er med andre ord en nødvendig forløsende likeretter av psykiske ubevisste konfliktenergier. Og til dette duger ikke et van­lig menneske, selvom nok en diktator, de romerske keisere, for ikke å snakke om de egyptiske faraoner kunne få en slags guddomme­lig rolle, bl. a. fordi de lever et isolert og distansert liv og er utstyrt

17

med all makt denne verden kan gi dem. Derved blir de symboler for menneskets egen uforløste, distanserte indre styrke. Kristendommen og dens hovedelementer er sprunget ut av jødedommen og de senjødiske sektsamfunn like før vår tidsregnings begynnelse- og er derfor øremerket av denne religionsform. Jødedommen har Moses som den store religionsstifter. Den er en monoteististisk lovreligion som tross alle lidelser og stormløp den lille nasjon ble utsatt for, har klart å holde individene samlet som en markert folkegruppe i snart 4000 år - ved hjelp av sin spesielle religionsform som derfor voktes nidkjært som nasjonens dyreste eie og samlende kraft.
Jødene hadde forbud mot å avbilde sin guddom og mot å uttale hans navn.
Gud hadde utvalgt seg sitt folk for historien. Deres Gud ble der­for historiens herre. De mange lidelser nasjonen ble utsatt for av alle de erobrerfolk som stadig skyllet frem og tilbake over det stra­tegisk viktige lilleputtland som bandt Asia og Afrika sammen ­ble av de store domsprofeter alltid tolket som straff for frafall mot loven og historiens pakt-Gud.
Lidelsen ble brukt som et samlingsmerke, for at gruppen i det hele tatt skulle kunne overleve og plassere seg som nasjon.
Det var nesten ikke til å unngå at kristendommen som betrakter seg som en videreføring av jødedommen og de kristne som det sanne Israel - fikk dette med historien med seg som arv over i sin egen religionsform.
Jesu historiske eksistens og historiske funksjon og oppgave er derfor blitt alfa og omega i kristendommen.
Marxismen som er en sekularisert religion og som har røtter både i jødedom og kristendom, fikk de historiske, jordiske og universelle elementer i dobbelt dose sammen med påstanden om å være den eneste rette og sanne lære - mens det guddommelige innslag for­svant totalt - og ble gjenstand for forfølgelser og en ubegavet ned­vurdering.
Jødenes årtusengamle oppdemning mot trangen til avbildning av guddommen - en tendens som ellers i andre religioner blomstrer så

18

altfor villig - brøt igjennom med eksplosiv kraft i Kristus-skikkel­sen og med alle de legender og myter som raskt grupperte seg om hans liv og levnet.
Jesus ble både historie og Gud - menneske og symbol- tilværelse og forløsning.
Han videreførte Mose strikte lovverk bl. a. i sin forløsende berg­preken som er en tydelig parallell til lovgivningen på Sinai berg. Som Moses var han i direkte kontakt med Gud, og som Moses behersket han vannet som element. Moses skilte det og Jesus gikk på det. Begge hadde forbindelse med Egypt. Jesu bespisningsunder og Moses med manna i ørkenen er heller ikke til å ta feil av.
Det ble ikke Moses forunt å komme inn i det forjettede land. Det ble hans ettermann Josva som skulle fullføre verket. Men Josva er det samme navn som Jesus - også gjennom navnevalget pekes Jesus ut som Moses etterfølger og fullbyrder av folkets frelse. Kristendommen har ikke greidd å forløse seg fra Jesus som his­torie og historisk engangsforeteelse. Den er derfor å ligne med en drøm som oppfattes som en bokstavelig og ytre virkelighet - og der­med er en avskåret fra å plassere fenomenene der de hører hjemme - nemlig i menneskets indre verden - der de har sitt utspring og sitt rotsystem. Som jødedommen var en lovreligion og bundet til histo­rien- ble kristendommen en utpreget bokstavreligion som er lenket til dogmer og den samme verdenshistorie som jødedommen.
Men religionene hører i første rekke til på det indre plan. I sin bokstavform har nok kristendommen satt spor etter seg i historien, men her er det mange og stygge arr i form av religionskriger, hek­seprosesser der over 10 millioner uskyldige kvinner endte på bålet, erobringskriger og nasjonale kriger i kristendommens navn med velsignelse av presteskap på begge sider og med «Gott mit uns» og lignende blasfemier som kamprop.
De kristne nasjoner har gjort inngrep i historien som har kostet mange hundre millioner mennesker livet. Og de leder stort når det gjelder konstruksjon og produksjon av massedrapsmidler.
Dette skyldes selvsagt ikke Jesus og hans forkynnelse og lære ­men det har noe å gjøre med den blokade av følelser og konstruk-
19

tive tankeprosesser fordi Jesus ble bokstavoppfattet - isteden for å bli brukt som en indre energiomformer av konflikter og livsavvik. Teologien stengte seg og oss inne på mørkeloftet med sine bok­staver- mens kristendommen forøvrig hengte seg opp i historien med sine symboler og sin tro.
Denne historien holder nu derfor på å gå under.
Men kirken har en utvei også her. Den store endetid - verdens­katastrofen - er en del av læren og forkynnelsen. Den nuværende handlings- og bevissthetslammelse som griper om seg etter stadig større kretser er nesten å betrakte som et guddommelig forsyn. De teologiske utIegninger på dette område hører mer hjemme i psyko­patologien enn i kjærlighetens religion.
Religionens vesen er å forløse- ikke å destruere. Hvis det siste blir resultatet, kan en uten videre slutte at religionen og forkynnel­sen har vært fundamentalt misforstått og er ferdig for smeltedige­len. Denne smertefulle indre omlegningsprosess vil menneskene imidlertid med alle midler søke å unndra seg.
Menighetene må derfor for all del ikke få høre noe om fortolk­ningsstrider og om all tvilen i teologiske kretser og heller ikke om andre utlegningsmuligheter av de religiøse symboler. Og så legges det istedet ubevisst opp til den store og endelige katastrofe på det ytre plan.
For en ironi!
For en villfarelse!
For en hån, mot det guddommelige og kosmiske prinsipp som vi alle er en del av og som vi hver for oss er satt til å virkeliggjøre1 For en hån mot tanken og erkjennelsen som er menneskets adels­merke, gudegave og eneste håp!
Innenfor mange kirkesamfunn er det heldigvis en ganske livlig og forhåpningsfull aktivitet som sikter mot å prøve å klargjøre reli­gionens vesen slik at de religiøse samfunn endelig engang kan be­gynne å tenke globalt og ansvarlig og oppfatte seg som bærere og formidlere av et universelt symbolspråk.
Selvom strømningene en nu er overfladiske, er de ikke til å ta feil av.
20

Nylig er den katolske kirkes indeksordning over forbudte bøker blitt opphevet.
Gud er for tiden det store problem som i alle vår sivilisasjons store sentra er oppe til diskusjon som aldri før i menneskehetens historie.
Det er særlig i de protestantiske kirker denne diskusjon foregår, fordi det her ikke er noen læreautoritet som i den katolske kirke. Når det innenfor protestantismen oppstår læretvister og motstri­dende oppfatninger som ikke kan forlikes - skiller det seg stadig ut nye sekter og retninger. Derfor er det idag et virvar av trosretnin­ger og fortolkninger. Det er snart ikke et eneste av kristendommens hovedpostulater som ikke har vært gjenstand for tvil og debatt og spesialfortolkning, Det kan være nok å nevne navn som Rudolf Bultmann, Karl Barth, Brunner, Martin Dibelius, Paul Tillich og den britiske biskop John Robinson som med sine to bøker: «Ærlig for Gud» og «Den nye reformasjon?» som begge er blitt oversatt til norsk, og også har vakt en viss oppmerksomhet her i landet.
I USA har nylig en gruppe teologer stått frem under slagordet: Gud er død! - nemlig i den gamle og avfeldige betydning av begre­pet.
Hele vår oppfatning av guddommen og dermed også av kultur formen er i støpeskjeen - og ingen vet hva som kommer ut av smelteprosessen.
Den nylig avdøde jødiske filosof Martin Buber, utkrystalliserte problemet slik til en amerikansk unitar-prest: «De gamle skiller mellom religion og ikke-religion er borte. Religion har ikke noe med kirkegang og doktrinert tro å gjøre. Disse gamle skiller er ganske meningsløse i den nuværende situasjon. De som kaller seg religiøse og de som kaller seg ikke-religiøse må rekke hverandre hånden for å finne de første skritt ut av den menneskelige situa­sjon. I sin villighet til å gjøre dette kan agnostikeren eller endog ateisten være mer religiøs enn sin troende medborger.»
Innenfor de kristne kirker skjer det således for tiden svært meget både foran og bak kulissene- selvom lite eller intet kommer fra prekestolene om dette. - Det er en ganske livlig kommunisering
21

mellom de protestantiske kirkesamfunn og delvis også med Romer­kirken. Gromyko har nylig vært i audiens hos paven - noe som kan ha vært uttrykk for en radikalt endret holdning i den kommunis­tiske verden.
Det andre Vatikan-konsilet har omsider avsluttet sine drøftinger etter å ha sittet sammen i årevis. Det er sendt ut en rekke meget betydningsfulle erklæringer som vil måtte få vidtrekkende konse­kvenser.
Av disse erklæringer foreligger på norsk bl. a. «Om kirkens for­hold til de ikke-kristne religioner» og «Om religionsfriheten» - ut­gitt i ett hefte på St. Olavs forlag (Oslo 1966) .
Både den nye pave og hans forgjenger Johannes XXIII er utvil­somt begge meget begavede og modige personligheter som med vid­syn og kraft holder på å modellere den katolske kirke slik at den med et byks rykker sannhet, toleranse og et globalt ansvarlig per­spektiv rett inn på livet.
Den katolske kirkes endrede syn er intet mindre enn en sensa­sjon som ennå ikke - så vidt skjønnes - er blitt riktig oppfattet her hjemme.
Den første erklæring innebærer at kristendommen fenomenolo­gisk stilles på linje med ikke-kristne religioner, idet den erkjenner at også disse handler om «dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål.»
«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner.»
«Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlig­het å ta opp samtaler og samarbeidet med tilhengere av andre reli­gioner for både å vitne om den kristne tro og livsholdning, og er­kjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.»
Erklæringen om religionsfriheten ble vedtatt med følgende stem­metall: 2308 ja- og 70 nei - noe som viser at det står et bastant flertall bak disse deklarasjoner.
Erklæringen begynner slik i avsnitt 2 - etter innledningen :
22

«Dette Vatikan-konsil erklærer at mennesket har rett til religi­onsfrihet. Denne frihet består i dette, at alle skal være fri for tvang både fra enkeltmenneskers, sosiale gruppers og en hvilken som helst menneskelig makts side, slik at ingen på det religiøse område tvin­ges til å handle mot sin samvittighet - eller hindres i å gjøre noe som samvittigheten tilsier, privat eller offentlig, alene eller i fel­lesskap, men innenfor gitte grenser. Konsilet erklærer videre at retten til religionsfrihet er basert på selve menneskeverdet slik det er tilkjennegitt i Guds åpenbare ord og ved fornuften. Denne men­neskerett til religionsfrihet bør erkjennes i samfunnslovene, slik at den blir juridisk fastlagt.
Ethvert menneske, med den personlighet og det menneskeverd det besitter, har fornuft og fri vilje, og dermed også personlig an­svar og tilskyndes således under moralsk forpliktelse til å søke sann­heten - fremfor alt i det religiøse. Videre er det forpliktet til å holde fast ved denne sannhet og innordne hele sitt liv under de krav den stiller. For å kunne oppfylle denne forpliktelse som menneske, skal det være seg sitt fulle ansvar bevisst og heller ikke stå under ytre tvang. Derfor har retten til religionsfrihet sitt grunnlag ikke i subjektive behov hos enkeltmennesker, men i selve menneske­naturen. Følgelig vil rett til frihet bestå også hos dem som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke sannheten og holde fast ved den ; utøvelsen av denne rett kan ikke forhindres så lenge offentlig orden basert på rettferdighet respekteres.»
Alle disse sitater er uttrykk for at det nå er heist helt nye signaler når det gjelder religionen og utviklingen av det globale samliv.
Hovedårsaken til de menneskelige konflikter - også på det inter­nasjonale plan - er intoleranse og angst som følge av manglende bevissthet om mennesket, religionen, religionssurrogatene, gruppe­moralen, fordommer osv.
Her kommer den katolske kirke med et begrenset svar. Selv om det kommer sent, kommer det allikevel godt og løfter hele be­vissthetsutviklingen opp på et høyere plan enn før.
Men ennå er det langt igjen!
23

For religionen som fenomen - og sammenheng med menneske­psyken og det ubevisste liv - har en bare så vidt begynt å pirke bort i. Først når også dette er avklaret - kan religionen bli et universelt språk som kan binde mennesker av forskjellig tro, rase, ideologi, livssyn og personlig utformning sammen - slik at de kan kommu­nisere med hverandre på basis av gjensidighet og forståelse av sen­trale livsverdier .
Erklæringen gjør også opp med kirkens skyld i antisemittismen som for en stor del er basert på Det nye testamentes beretning om jødene som ansvarlige for Jesus død.
Også innenfor de jødiske trossamfunn er diskusjonen kommet i gang om forholdet til de andre religioner og om religionens vesen. De jødiske trossamfunn er i likhet med de kristne splittet i for­skjellige retninger og oppfatninger - ortodokse, konservative og reformister.
I 1965 ble det i USA holdt et fellesmøte av 26 katolske og jødiske teologer for diskusjon av sentrale, teologiske emner.
De protestantiske trossamfunn har allerede hatt to og planlegger det tredje felles diskusjonsmøte ved Harvard-universitetets 150 års jubileum i oktober 1966.
Kristne og jødiske amerikanske teologer møttes også i april 1966 for sammen å diskutere «The Question of God».
Det foregår således adskillig tverr-religiøs diskusjon på mange plan der mange aspekter er inne i bildet. Bare ikke det viktigste - nemlig det psykologiske! Og derfor vil det sannsynligvis ikke komme så svært meget ut av disse fellesmøter. For religionen er i likhet med alt som er født i og gjennom menneskesinn dypest sett et spørsmål om innsikt i hva de religiøse enkeltelementer og den sam­lede totalitet står for av psykisk dynamikk. Før en finner frem til løsningen av dette problem - vil det hele henge i luft og himmel ­inntil den felles formel kan strukturere livet og samlivet i et glo­balt perspektiv- og få alle mennesker på talefot når de vet hva det dreier seg om - og hva de snakker om - på de forskjellige religiøse tungemål.
En har inntil nu bare skrapet såvidt litt på den symboloverflate

24
som gjemmer menneskets og Guds gåte i forskjellige ord, dogmer, riter, utformninger og handlingsmønstre.
Fordi religionen uttrykker menneskets innerste gåter, lengsler og behov i symbolsk form - kan den ikke utryddes. Den kan bare for­stås og brukes - eller transformeres og misbrukes til sekulariserte behov- som derved blir livsfiendtlige og fører mennesket fra ondt - til verre og verst.
Det ondes problem og funksjon er å tvinge menneskene til å måtte ta seg selv i sine gale problemstillinger og handlingsmønstre som førte til «det onde» - opp til revisjon. Men i denne livets egen hårde skole har menneskene så vanskelig for å lære. Ingen vil være elever. Alle skal i stedet prøve å overbevise seg selv og andre om sin egen fortreffelighet- og at det gale en gjør egentlig er det ret­teste av alt rett. Men da kommer «det onde» igjen og igjen - inntil vi går i oss selv og andre uten trollsplint i øyet og kan se fenome­nene som de virkelig er i all sin mangfoldighet- i alle sine sam­menhenger- og i alle de indre forvridninger vi kaller synd og livs­avvikelser som hele verden p.t. er så rikelig forsynt med, fordi den indre autoritet og bevissthet om villfarelsene er blitt kneblet. Da vil menneskene heller ikke kjennes ved noen ytre autoritet og forplik­telse.
Men livet har sine egne ubønnhørlige lover. Hvis vi ikke følger dem eller hvis vi later som de ikke eksisterer - må vi ta det som følger. Det er paragraf 1 i Livets Lov.
 Selvom sekulariseringen tilsynelatende har rasert mesteparten av det religiøse liv, lever det allikevel under andre ytre former og sitt eget stille, forfrosne liv i menneskets indre.
En Gallup-undersøkelse som nylig ble holdt her i landet, avslørte at 85 % av de forespurte voksne personer tror på Gud. Men bare et par prosent betegnet seg som kirkegjengere - noe som vel kom­mer av at den autoriserte forkynnelse har lite å gi til folk flest. Dette er vel løsningen på de tomme kirkers gåte.
Selv i Sovjetsamveldet der religionsforfølgelser og en konsentrert ateistisk propaganda i statlig regi har foregått i snart to generasjo­ner har religionen i stor utstrekning overvintret med sin livskraft.
25

I det politiske mildvær som så dramatisk ble innledet med Krusts­jov og siden har holdt seg - er det bl. a. nylig blitt foretatt en sosio­logisk undersøkelse i Leningrad- og Moskva-området blant unge vitenskapsfolk, studenter, tjenestemenn og fagarbeidere. Gjennom­snittsalderen var 27 år. Det viste seg at 47 % lot sine barn døpe (18% unnlot å svare, noe som vel også sier endel) til tross for at så å si samtlige forespurte tilhørte kommunistpartiet.
Nesten 100 % av studentene i Moskva døpte barna sine - av fag­arbeiderne er tallet oppgitt til 65 %.
Religionen lar seg således ikke så lett utrydde. Og hvis det skulle lykkes totalt for et kortere eller lengere tidsrom, vil menneskets indre psykiske struktur presse den frem igjen i en eller annen form - etter at alle surrogat er i tur og orden har vist at de ikke duger til å tilfredsstille menneskets indre behov og bare fører til menneskets forderv- en prosess vi kan se foregå for fullt hvis vi bare tør å gni den åndelige søvn ut av øynene.
Det nytter ikke lenger som før å fore mennesker med bilder, dog­mer og bokstaver. Det er nettopp dette som har ført menneske­heten inn i maktkampens, materialismens og bokstavenes lettvinte og til å begynne med så brede blindgate.
Mennesket og kulturen kan bare leve av sannhet- som barnet og sjelen trenger kontakt og samhørighet.
Mennesket er på en sanseløs og desperat jakt etter sannheten, men får lite eller intet høre fra teologenes meningsbrytninger og religionsforskningens elfenbenstårn. Derfor går det hele istedet på surrogattilfredsstilleIser som ikke inneholder et eneste livsvitamin. Pornografi, pengedyrkelse, absurditeter av enhver tenkelig art, statussymboler, gruppeinteresser, underholdningsindustri, makt­kamp, systemer og formynderskap, selvrettferdighet og krav om fri­heter i alle tenkelige og utenkelige retninger samt en levestandard som ikke har noen ytterste grense står oss som en støvsky i ansiktet og både lammer og blinder oss.
Alt dette skal holde angsten og menneskets skremmende situa­sjon samt sannheten på lengst mulig avstand.
Tiden er kommet til at vi må ha mot og kraft til å vedkjenne oss
26
angsten - vår hjelpeløshet - og våre mange villfarelser som vi lever midt oppe i.
Det nytter ikke lenger å være kjekke, skråsikre, byråkratiske, vel­regulerte og opprustet til tennene og vel så det - i den asosiale ver­den vi selv har skapt.
Vi må ha det store og avgjørende mot til å søke, holde fast ved og omsette sannheten til levende virkelighet.
Men hva er så sannhet ?
Her begynner vanskelighetene for fullt øyeblikkelig. Alle og en­hver har selvfølgelig sannheten- den er forlengst funnet. Selvom treet en nu ikke har båret synlig frukt så kommer den nok.
Det synes imidlertid å være like mange sannheter som det er mennesker. Og dette er til en viss grad riktig. For vi er alle en individuell spesialutformning av den felles grunnleggende sann­het og virkelighet - som er selve livsunderet.
Men hvor forskjellige menneskene enn er med sine individuelle, familiære, kulturelle, ideologiske, sosiologiske og religiøse forskjel­ler- er mennesket likevel ett og kan bringes inn på en felles lov­formel, analogt med tyngdeloven og relativitetsprinsippet som strukturerer fenomenenes mangfoldighet i den fysiske verden.
Når det gjelder den psykiske lovformel kan den ikke settes opp med tall og likhetstegn. Den må uttrykkes via andre symbolsystemer og verdier gjennom vårt erkjennelsesapparat og verifiseres gjennom tenkning, logos, forskning, forsøk og det innsamlede erfaringsma­teriale.
Denne prosessen er nu kommet så langt at den bør få betydning også for menneskets religiøse liv og sammenhengen med vitale grunnbehov og psykiske mekanismer .
Religionen har fulgt mennesket fra steinalderstadiet. Den tek­niske utvikling har gått frem med tiltagende hastighet, fordi den opererer med tallsymboler uten affektive konfliktenergier, inntil vi idag er i rakettalderen.
Religion og tradisjon og kulturelle vanemønstre er dømt til å bli liggende ubønnhørlig etter i dette kappløp - og derfor blir skjev­hetene stadig større og farligere.
27

Livet er som patruljeløp i orientering. Hvis ikke alle enheter i samlet tropp går over målstreken - kommer ingen på resultatlisten. Det nytter så lite hvis en eller flere har stormet forbi viktige kon­trollposter.
Det er det samlede antall- kulturen og samfunnet i alle aspek­ter og fasetter- som i sluttet tropp skal gå over mållinjen. Om na­turvitenskapsmenn, militære og politikere nesten har jaget hver­andre til døde over mål - er dette i beste fall en eneste stor misfor­ståelse av hva det hele går ut på.
Det eneste resultat laget ved en slik misforstått innsats kommer til å få er masseutryddelsesvåpen - men det er lite å trakte etter for oss andre som møysommelig må oppsøke og finne de poster i løpet som de andre vettløst har løpt forbi.
En slik misforstått politisk, militær og vitenskapelig innsats ­uten å bry seg om menneskets indre terrengforhold og kartlegging og uten å bry seg om den riktige rekkefølge av postene- fører ikke opp på noen seierspall hverken her eller hisset.
Massedrapsmidlene er kommet inn i verden ved menneskers dum­het og ikke ved noe guddommelig forsyn. Og ved menneskers hjelp kan de skaffes ut av verden igjen - hvis det satses like meget av oppfinnsomhet og penger som det kostet å få dem konstruert og produsert. Mange vil sikkert raskt regne ut at dette har vi ikke råd til. Vi må tenke på velferden istedet.
Men i dette stykke må vi selv være forsyn og historiens drivende krefter. Vi må nu endelig engang begynne å forstå vårt felles ansvar og litt av det vi driver med og meget av menneskets indre verden og de psykiske lovmessigheter som der er i funksjon.
Menneskets største fiende idag er bevissthetsmørket, likegyldig­heten og resignasjonen sammen med en manglende ærbødighet overfor livets og tilværelsens krefter.
I tillegg til dette kommer den raskt synkende sans for kvalitet og sentrale verdier.
Meget av det som her i innramningskapitlet mer antydningsvis er blitt berørt, vil delvis bli utførligere behandlet senere i boken. Det
28

er derfor dessverre uunngåelig at det kan bli endel kanskje tret­tende gjentagelser.
Trettheten vil forhåpentlig ikke bli altfor påtrengende. For nu gjelder det fremfor alt å holde seg våken og levende og ta sin tørn fullt og helt. Den angsten som kommer når livsholdningen skal leg­ges om, får vi bære så godt vi kan.

«Hvad du enn måtte be om, så be aldri om et hjerte som ikke lenger skal kunne skjelve av angst. For fra det hjerte hvor angsten er forsvunnet, vil lengselen forsvinne om kort tid. Og der hvor hjer­tets lengsel ikke finnes mere, blir tankene tomme og hele verden huløyet.
Be heller om at ditt hjerte i overfølsomhet må komme til å skjelve for alt det som skulle få tiden til å beve- hvis den var levende som deg.
Be om at ungdommens uro må bli et søkelys - ikke etter beskyt­telse for deg, men etter beskyttelse for verden. Og be om at hjertets angst må bli et lysende tyr der hvor havet er farligst.»
Poul Bjerre i «Død og fornyelse».

De kristne kirker begynner mer og mer å forstå sitt eget ansvar i dagens makabre situasjon. De begynner å åpne seg for hverandre - og i sitt forhold til andre religioner - og for verden.
Kirkens intolerante, klamme innestengning begynner å merke rykkene fra terrorbalansen og gjennomtrekket fra den moderne vi­tenskap om mennesket med den innsikt den gir om vesentlige til­værelsesaspekter.
Den katolske kirke med sitt godt skolerte presteskap og sitt reli­giøse enhetssyn har i århundrer vært en betydelig maktfaktor også i det politiske liv ved det grep den har på sine tilhengere og ved at den har en myndig ledelse samlet på en hånd.
De protestantiske kirker har derimot gått hver sin vei og har stadig splittet seg opp i fraksjoner- hver med et noe divergerende syn i forhold til visse mer eller mindre fundamentale trosspørsmål. Innenfor protestantismen har det derfor vært relativt rike mulig-
29

heter til å trenge inn i kristne grunnproblemer - uten i den grad å være bundet av læreautoriteter som tilfellet er i den katolske kirke. Moderne teologer som Bultmann, Barth, Tillich, Robinson o.fl. er utenkelige i katolisismen. Men da de protestantiske kirker ikke har noen samlet ledelse og heller ingen samlet plattform når det gjelder viktige trosspørsmål- virker den protestantiske verden tem­melig kaotisk og isolert fra verdens skjebne som de i stor utstrek­ning overlater til Gud og profetene- uten å ta den fulle konsekvens av at det er vi selv som har det hele og fulle ansvar for hvordan vi styrer vår verden og legger opp de intermenneskelige relasjoner. All denne protestantiske uenighet og intoleranse har i ikke liten grad påskyndet sekulariseringsprosessen og den politiske maktkamp. Den katolske kirke tar derfor mer og mer ledelsen på det inter­nasjonale plan og i dagens innfløkte situasjon. Under de to siste paver har det andre Vatikan-konsilet omsider avsluttet sine årelange drøftinger. Resultatene har vist seg i en lang rekke deklarasjoner. Den siste foreligger som trykk: «Kirken i verden av idag» som er slutt-datert 7. desember 1965 - et relativt fyldig skrift på 144 sider. Det foreligger nu på norsk.
En kan ikke vente at kirken hverken her eller andre steder på det nuværende tidspunkt av seg selv og frivillig skal ta sitt eget tros­grunnlag og sine egne trosforhold opp til drøfting. På den andre siden inneholder dette skrift så meget av nytenkning og nyoriente­ring som en med rimelighet kan forlange- selvom en kunne ha ønsket at det hadde gått meget, meget lenger i en tid da menneske­heten kjemper for sitt liv med ryggen mot veggen.
For disse årtusengamle forestillinger og dogmatiske overbygnin­ger vil ta tid for sin endelige avklaring. Og ingen kan heller for­vente at f. eks. kommunister, nazister, kapitalister, demokrater, so­sialister, nasjonalister, ateister og livssyn av hvilken kategori det måtte være - plutselig skulle gi seg til å diskutere selve grunnla­get for sin tro og sitt syn- og eventuelt la seg overbevise om at de tar feil på vesentlige punkter.
Alle mennesker vil ha rett - og de vil tro at de også virkelig har rett.

30

Egne villfarelser kan egentlig bare avdekkes gjennom en ofte meget møysommelig utviklingsprosess og gjennom nye kjensgjerninger som ikke kan få betydning før individene er modnet til at de kan aksepteres.
«Kirken i verden idag» påskynder denne utviklings- og mod­ningsprosess derved at den stiller seg åpen til meningsutveksling og er rede til å akseptere tekniske fremskritt og forskningsresultater fra alle vitenskapsgrener- og ikke minst fra sosiologi, historieforsk­ning og psykologi.
Alt det materiale som vitenskapen har brakt til veie og som i ikke liten grad har utvidet vår erkjennelse om livet og menneske­sinnet- må komme til å få betydning også for forståelsen av reli­gionens vesen.
Her stiller ikke den katolske kirke seg i en opphøyet og halvfor­nærmet posisjon, men Vatikan-konsilet erklærer i skriftet: «Og Kir­ken vedgår til og med at den har hatt og kan ha stor nytte av selve den opposisjon den møter hos sine motstandere og forfølgere.»
Og videre: «Nyere vitenskapelige, filosofiske og historiske un­dersøkelser og oppdagelser reiser nemlig nye problemer som får konsekvenser for menneskelivet og som også krever nye studier av teologene. - - - Sjelesørgerne skal ikke bare kjenne til og bruke de teologiske prinsipper, men også ta lærdom av de profane vitenskaper, for å kunne lede de troende mot et mer modent trosliv. - - ­Teologene ved presteseminarer og universiteter skal gå inn for samarbeide med spesialister fra andre vitenskapsgrener, de skal for­ene sine krefter og utveksle sine erfaringer med disse.
Den katolske kirke erkjenner klart de overveldende faremomen­ter som er tilstede i verden idag og at menneskeheten er inne i en forvandlingsprosess av enorme dimensjoner. «Selve historiens gang blir i den grad fremskyndet at den enkelte neppe er istand til len­ger å følge med. Det menneskelige fellesskap er ikke lenger delt i forskjellige avsnitt, hvert med sin egen historie, det har fått en fel­les skjebne. Og således beveger menneskeheten seg bort fra et sta­tisk begrep om tingenes orden og frem til en mer dynamisk og ut­viklingspreget oppfatning. Resultatet blir at problemene får en ny
31

og overveldende sammensatthet, som fordrer nye analyser og syn­teser.»
Disse analyser og synteser består i å sammenfatte alt det mate­riale som erfaringer og vitenskapen om mennesket har brakt til veie.
Og i denne prosess vil nødvendigvis også den kristne kirke og reli­gionen måtte bli trukket inn.
Det er her kampen og divergensene sannsynligvis vil komme til å slå ut. For kirken bygger idag på kristendommens unike stilling som en åpenbaringsreligion - som ikke har noen jordisk og idéhistorisk sammenheng med den samtid og fortid hvorav den ble skapt.
Kirken har ennå ikke tatt stilling til de nye perspektiver og sam­menhenger som åpner seg i og med de funn som er gjort ved Døde­havet. Interesserte henvises hva disse to siste spørsmål angår bl. a. til:«The Jewish World in the Time of Jesus» av Charles Guignebert med forord av den amerikanske teolog Charles Francis Potter (Uni­versity Books 1965) og til: «The Lost Years of  Jesus Revealed» (Crest Books New York 1962) av den samme Charles Potter. Endelig kommer dybdepsykologien med sine påvisninger av men­neskesinnets symbolske uttrykkssett når det gjelder ubevisste indre realiteter inn i bildet. Og her går det ikke bare an å bruke dybde­psykologien som et hjelpemiddel for å kunne opprettholde kirkens budskap i sin nuværende form og innhold - hele kirkens budskap ­slik Vatikankonsilet åpenbart har tenkt seg. Vår oppfatning av religionen må nødvendigvis bli påvirket av den nye erkjennelse på dette område- som på avgjørende måte griper inn i hele religionens funksjon og vesen- og ikke minst når det gjelder kristendommen der strukturelementene er usedvanlig klare og instruktive.
På denne måte kan kristendommen få en ny dimensjon og gripe meningsfylt, saklig og uavhengig av tro - rett ned i enkeltindivi­dets konfliktverden her og nu.
Dybdepsykologien har det som sitt spesiale å fortolke ubevisst­hetens billedspråk. Teologer og psykologer - tro og vitenskap ­burde her finne en naturlig og selvfølgelig felles plattform for å kunne hjelpe hverandre og alle mennesker slik at det ikke blir spørs-
32

mål om: Kristendom eller psykologi, men om: Kristendom og psy­kologi. - Vitenskap og religion.
Slik stillingen er nu kan kirken idag ikke gå inn i disse dybde­psykologiske saksforhold som angår hvert eneste menneske på en avgjørende og ofte skjebnesvanger måte- slik at den enkelte sitter mer eller mindre fastklemt i sine indre konflikter - uten å få hjelp via intellekt og facts - men er henvist til trosforestillinger. Vatikankonsilets siste skrift bruker derfor noe tåkelagte vendin­ger om sentrale forhold som angår mennesket. Ordet mysterium er brukt ikke mindre enn 14 ganger, idet det tales f. eks. om: Kirkens mysterium, mysteriet om mennesket, Guds visdoms mysterier, dø­dens mysterium, enhetens mysterium, mysteriet om Gud, kjærlig­hetens mysterium, det menneskevordne ords mysterium og kristen­troens mysterium.
Når kirken har basert sin lære og sin tro på en åpenbaring på det historiske og bokstavelige plan - må nødvendigvis mange elemen­ter fortone seg som mysterier.
Men mange av disse elementer vil avklare seg når de sees i andre perspektiver, f. eks. innenfra og ikke ovenfra og utvendig som en åpenbaring der er gitt en gang for alle og som derfor bare kan være gjenstand for tro og rasjonalisering- og derfor også for tvil og overtro.
Utviklingen er nu kommet så langt at mennesket kan og tør og må se seg selv og tilværelsen fra dypet av den sjel vi alle har felles­. Sett i dette perspekti ver vi alle like og bare i dette perspektiv kan den hellige And- sannheten - bringe klarhet og forvandle vår til­værelse og restaurere religionen fra grunnen av, slik at det kan bli en levende Gud og en levende lære for levende mennesker!

33
Symboldyret

Så langt en kan skimte bakover i historien, vil en finne om og om igjen det faktum bekreftet at alle folkeslag og kulturer har hatt en eller annen form for religion. En ser også at religionen all­tid har hatt en sentral stilling i folkenes liv og utviklingens gang. Historien om religionen er derfor uatskillelig bundet sammen med historien om mennesket selv. Og en står som et undrende vidne til hvorledes religionen har drevet mennesket til såvel det mest sublime som det mest fornedrende. Menneskehetens store seere og veivisere har vandret i religionenes fruktbare hager og funnet de livgivende vekster som har skjenket visdom og kraft til å leve på ned gjennom tidende. Men en ser også hvordan livet for millioner av mennesker i slektledd er blitt forgiftet og deres livsform fastlåst på den mest minutiøse måte av religiøse forskrifter og tabuforestillinger . Religionen har vært en av de mest inngripende og skjebnebe­stemmende krefter som historien i det hele kan oppvise; den har preget de forskjellige tidsaldre og satt sitt stempel på dem, både på det ytre og indre plan. Arkitektoniske og kunstneriske undere laget av kyndige, villende hender og skapende sinn, kultisk visdom og livets ukrenkelige bud i udødelige skrifter, kjærlighetsevne og livsfylde, veksler kaleidoskopisk med den mest sneversynte og fana­tiske intoleranse, ubønnhørlig utryddelse av annerledes troende, pinsler og massemyrderier og de grusomste rituelle handlinger har krevd strømmer av blod og et hav av lidelser.
Religionen er et brohode i menneskets indre verden, og derfor er den alle kulturformers mor og livskilde. Idag har religionen mistet rotfestet i den vesterlandske kulturkrets, og herfra brer det seg en
34

sekulariseringsprosess som ringer i vann. Når denne forbindelses­mulighet blir borte, ebber kraften ut og kulturformen luter mot fall. Vi lever midt i en forfallstid som ikke minst omfatter det reli­giøse område- ja, kanskje har sitt sentrum nettopp her. Det er der­for nu mer enn noensinne nødvendig å finne den livgivende kilde i religionsdannelsen for å kunne øse av den - på vår måte.
I vår kulturkrets har vitenskapen delvis forsømt å ta religionen alvorlig erkjennelsesmessig sett. De vesterlandske naturvitenskaps­menn hvis innsikt førte til en utvidet erkjennelse av det ytre verdens­bilde og til tekniske fremskritt forledet ved sin innsats mennesket til å flykte fra sitt indre og til å forlegge alt utad - i atomer og verdensrom, i bekvemmelighet og destruksjonsmidler. Den innstil­ling som deres virksomhet litt etter litt resulterte i, understøttet skjebnesvangert den tendens som faller så altfor lett for mennesket - utadprojisering av indre konfliktstoff og problemer. Mennesket vil alltid søke å flykte fra sin indre og egentlige virkelighet. Men­neskets sjel og de krefter som virker i den og som beveger den enkelte og samfunnet, teller da ikke lenger. Alt blir forlagt til ytre problemstillinger. Fenomener som drøm og religion - menneskets indre virkelighet med dens særegne dynamikk - alt vesentlig men­neskelig- er blitt hjemløst på jorden i «opplysningens tidsaldre». Og derfor er vår kulturform i ferd med å oppløses. Men det er heldigvis tegn som tyder på at kravet om selvbesinnelse føles som stadig mer aktuelt.
Den hvite manns kultur er rotamputert. Den er en vissen be­kvemmelighetstilværelse som engstelig viker for sentrale emner og febrilsk jager rundt i periferien. Vår kultur er blitt et storslått vren­gebilde og kulturdrama- uten indre mening. Svikt i fundament og bæresøyler gjør at vårt kulturbyggverk stadig blir skjevere og truer med å styrte sammen. En rastløs utvendighet i øst som i vest, snever­syn og intoleranse fortærer de siste åndelige reserver og får livet til å forstene i teknikk og overflate.
De menneskelige institusjoner, samfunnsforhold og livsformer skulle være en forlengelse av den indre virkelighet i en konstruktiv organisasjon i pakt med bærende prinsipper for livsutfoldelsen.
35

Der denne forbindelse innad går i stykker ved at sammenhengen ikke blir erkjent eller blir fornektet, går enkeltindivid og samfunn sin oppløsning i møte. Dersom kulturformen bygges på en ytre vir­kelighet som ikke har den indre forankring, men henger i luften som det verdensbilde den moderne naturvitenskap har fått folk til å tro på som det eneste alternativ, visner alt som løv om høsten. Sikte­punkter og orienteringsmuligheter er blitt borte. Perifere emner tvinges inn i sentrum og de sentrale skubbes ut, med det resultat at forvirring inntrer. Når verdimåleren - sammenhengen med de sen­trale ting blir borte, kastes alt hulter til bulter. Plattheter serveres som fullverdig føde. Sansen for kvalitet elimineres. Penger, fortje­neste og materialisme blir alle tings mål. Samfunnslivet blir sterilt, tenkeevnen lammes, sammenhengen i tilværelsen går tapt. Sympto­matikken florerer. Den manglende erkjennelse av de krefter som er i virksomhet i religionen og den derav følgende ringeakt for denne manifestasjonsform av menneskets indre liv og virkelighet, er et slikt symptomatisk utslag av manglende erkjennelse av menneskets indre struktur og funksjonsmåte.
Linjene i livssammenhengen er i stor utstrekning gått tapt. Spe­sialister vokter nidkjært sine stadig mindre og stadig mer besværlige fragmenter - besværlige fordi de ikke kan bli innpasset i noen hel­het. Tegn til en forløsende syntese øynes sjelden i det akademiske puslespill. Andslivet synes i stor utstrekning å være uten dypere mening og sammenheng - alt forflyktiges i moteretninger og over­flate. Synsmåter og impulser med livets egen grokraft i seg, har ikke vist seg sterke nok til å kunne vokse i det golde jordsmonn. Filosofien skulle integrere de forskjellige vitenskaper i et sam­lende helhetssyn. Etterhvert er kunnskapsmengden blitt så overvel­dende og spesialitetene så mange at sammenhengen synes å være gått tapt. Filosofien er blitt redusert til et slags appendiks, ikke minst fordi «fagets» utøvere har sviktet og fortapt seg i uvesentlig­heter. Evnen til å formulere de problemstillinger som gjør det mu­lig å innpasse den raskt økende kunnskapsmengde i en organisk sammenheng synes å mangle.
Når «vitenskapens mor» - filosofien - selv er blitt steril, virker
36

den steriliserende istedenfor befruktende på de andre disipliner som den skulle gruppere organisk omkring seg i et samlende kraftfelt. Fragment-intellektualister har innsatt seg som åndslivets voktere, men synes selv å være uten kontakt med den indre virkelighet og de krefter som derfra bærer og beveger utviklingen. Den realitet som religionen er, underkjennes og blir i store kretser sett på som et produkt av menneskelig tåpelighet og rester av fordums naive overtro - uten tilknytning til levende realiteter. Man er jo så mo­derne og fremskrittsminded at man ikke anstendigvis tør vise posi­tiv interesse for noe som synes å være i et avgjort motsetningsfor­hold til ukrenkelige populærvitenskapelige dogmer.
I særlig grad er de sammenkjedete kultursjåvinistiske religioner - jødedom, kristendom og islam - blitt fordervet av forkynnere som lite har forstått av religiøse symboler og de realiteter som skjuler seg i dem. Religionen er derfor i stor utstrekning blitt tomme ord med døde bokstaver, uten budskap til levende og sø­kende mennesker. Alt er feilprojisert. Religionens forløsningsmulig­heter er i stor utstrekning gått tapt for det moderne menneske. Et illustrerende eksempel er at oppfatningen av et bokstavelig helvete hevdes uavkortet.
Den utvikling som nu akselererer mot undergang, kan neppe komme ut av feilskjæret uten at religionen og de skapende krefter som disse representerer blir forløst og nyttet i livets tjeneste. Men da må budskapet legges frem på en slik måte at det vekke dyp og ekte resonans som gir impuls til erkjennelse og utfrielse av det som ligger som slumrende muligheter i menneskenaturen. Behovet er nu i atomalderen mer påtrengende enn noensinne.
Å forstå de religiøse krefter er ensbetydende med å forstå men­nesket selv. Mennesket kommer en aldri utenom i denne materie. For religionen spiller seg ut i menneskesinnet; den får sitt preg av de lover og forhold som hersker der. De religiøse symboler, my­ter og riter fødes i menneskesinnet. Heller ikke den såkalte åpen­baringsreligion kan i denne henseende påberope seg noen særstil­ling. Også åpenbaringen er formidlet og stemplet av menneske­psyken.
37

Det er derfor nødvendig i korte riss å minne om visse psykolo­giske og biologiske fakta, som har tilknytning til den emnekrets som her skal behandles for å få perspektiv, bakgrunn og grunnlag å stå på.
Evolusjonslærens beskrivelse av livsformens utvikling kommer en ikke forbi, dertil er kjensgjerningene for massive. Riktignok må den modifiseres etter hvert som nye funn og ny erkjennelse gjør dette nødvendig. De store og avgjørende trekk vil imidlertid bli stående. Ifølge evolusjonslæren er livet på jorden blitt utviklet gjennom primitive urformer, gjennom celle-stadiet og til stadig mer kompliserte og sammensatte strukturer - inntil mennesket i dag topper utviklingen. I Bibelen er denne utvikling billedlig beskre­vet i skapelsesberetningen.
De grunnfunksjoner som er tilknyttet protoplasmaet - den sub­stans livet er bundet til - er etterhvert blitt differensiert og spesialisert i forskjellige organsystemer. Den formgivende struk­tur går igjen i skjelettsystemet, evnen til bevegelse preger muskel­apparatet, protoplasmaets evne til å lede impulser er blitt organi­sert til nervesystem, egenskapen å kunne spalte kjemiske forbindel­ser og derved skaffe energi til livsfunksjonene er videreutviklet til fordøyelseskanal med tilhørende kjertelapparat og så videre. En viktig grunnfunksjon er evnen til å erindre, slik at det også på grunnlag av erfaringer ble mulig å endre reaksjonssett. Denne egen­skap er differensiert i to forskjellige organsystemer, idet hjernecel­ler har til oppgave å lagre individets erfaringsmasse, mens kjønns­cellene er bærere av artens samlede biologiske erfaringsmateriale. Fosterutviklingen er derfor i sammentrengt form en gjentagelse av slektens utviklingshistorie.
Evnen til å erindre er en av evolusjonens grunnpillarer. Den spiller en avgjørende rolle også i den enkeltes utvikling som bare er mulig på grunnlag av denne egenskap. Denne grunnfunksjon må antas å være en av de drivende krefter i selve evolusjonsmeka­nikken, som bare utilfredsstillende kan forklares som resultatet av blinde krefters tilfeldige spill.
Evolusjonslæren har vært heftig bekjempet. Det er mange som
38

på forskjellig grunnlag føler seg ille berørt ved at mennesket skulle nedstamme fra apene, som i parentes bemerket kanskje kunne ha grunn til å føle seg en smule beskjemmet over det nære slektskap. Noen direkte nedstamming fra våre klatrende slektninger har imid­lertid neppe funnet sted. Heller er det slik å forstå at aper og homo sapiens har en felles stamfar. De gamle egyptere løste dette strids­punkt på sin måte ved å hevde at mennesket nedstammet fra aper og guder.
Mange dyreformer har endt i blindgater, de manglet tilpasnings­- og utviklingsmuligheter. Det åpnet seg nye og rike vyer da den menneskelige hjerne med sitt gryende bevisshetsliv var blitt til i våre primitive, dyriske forfedre som da mer enn noensinne repre­senterte vekstpunktet i utviklingen. De muligheter som lå innenfor rekkevidde var ikke bare at dette tenkende dyr engang skulle un­derlegge seg og omskape verden. De nye muligheter innebar i seg forjettelsen om en tid da mennesket skulle leve i en bevisst tilvæ­relse i samsvar med livet og dets lover - forjettelsen om en frem­tid da menneskets mange affektive og irrasjonelle reaksjoner var erstattet av innsikt, forstand og livsfylde.
En vet selvsagt intet om hvorvidt dette livets storstilte eksperi­ment - utviklingen av den menneskelige bevissthet - vil føre til brukbare resultater. Dette vil jo avhenge av så mange faktorer. Ad­skillige tidligere forsøk i utviklingen har vært mislykket, mektige dyreraser er gått til grunne. Forsøket med den menneskelige be­vissthet kan falle akkurat like uheldig ut. Just i vår tid gjennom­leves en særlig kritisk fase i utviklingen. Men nettopp under pres­set fra atombomben er mennesket - om det skal overleve - nødt til å finne den sti som ikke ender blindt, men fører videre frem. Skal det skje, må det kastes fullt lys inn i menneskesinnet med dets dunkle og hemmelighetsfulle dyp. Da mennesket med alle dets irrasjonelle, symptomatiske impulser på det nuværende stadium i utviklingen vitterlig er et hyperfarlig, destruktivt dyr, synes det eneste rasjonelle å være - før hele tilværelsen er blitt forpestet av radioaktivitet - å nedlegge et absolutt forbud såvel mot forskning som mot å omsette resultatene i praksis. Forskningen er nådd så

39
vidt på dette område og ligger så langt foran andre og sentrale di­sipliner, at det kan ta århundrer å innhente forspranget - ihvert­fall når det gjelder å omsette erkjennelsen i praksis. Det må bli satt en stopper for vanviddet mens leken en nu er relativt god. Det skal ikke megen fantasi til å forestille seg hvorledes det hele vil ende med den retning og fart utviklingen nu har tatt.
Mennesket vil neppe få den ringeste glede av den energi som kan frigjøres fra atomenes indre - naturvitenskapens begeistring til trass. Selv i denne leir er mange blitt betenkte - og stadig flere blir det etter hvert.
Det gjelder nok å få frigjort bundne krefter - dog ikke i ato­menes, men i menneskets indre. Dette ønske og imperativ som alle mennesker har, også fysikerne, er blitt utadprojisert og tatt bok­stavelig. Man har forløst atomenes energier istedenfor å frigjøre de krefter som ligger bundet og unyttet i menneskets eget indre kreftreservoir .
Viktige ledd i menneskets tilblivelse er den oppreiste gang og utviklingen av tommelfingeren. Apehånden er et forholdsvis ordi­nært griperedskap, et spesialorgan for klatring. Menneskehånden utviklet seg imidlertid videre, og skaffet homo sapiens den avgjø­rende lederplass gjennom tommelens frie bevegelighet, slik at den kunne stilles mot de andre fingre - en egenskap det ikke finnes make til i hele dyrerekken. Hånden ble derved omdannet til et uni­verselt griperedskap, og mennesket kunne fra nu av utføre like mange funksjoner som det greide å lage seg redskaper. Tidligere hadde det alltid vært slik at en ny funksjon måtte være organisk fundert. Om en kunne tenke seg det, ville det bli en underlig frem­toning som hadde utviklet organer for alle de funksjoner mennes­ket idag kan utføre - høvling, skjæring, klipping og så videre. På grunn av det universelle griperedskap menneskehånden er, sprang utviklingen over fra det organiske til det tekniske og mentale om­råde. Mennesket kunne utvikle like mange funksjoner som det kunne lage seg redskaper! Samarbeid mellom hånd og hjerne - mel­lom hånd og ånd - ble stadig fastere og mer intimt. De nye funk­sjoner krevde uopphørlig utbygging og nyorganisering av hjerne-
40

vev. Sentralnervesystemet hos mennesket skiller seg derfor sterkt fra aper og andre dyr gjennom sitt volum og de nye funksjons­muligheter. Ved den retning som utviklingen herved tok, ble grunnlaget skapt for et bevissthetsliv. Og utviklingen hos mennes­ket tenderer mot stadig høyere bevissthetsgrad. Bare i den utstrek­ning vi er i pakt med dette prinsipp er vi bærere av utviklingen. ­Målet er utvidet erkjennelse. Menneskehånden var et viktig ledd, og avgjørende for den retning utviklingen tok. Det er ikke uten grunn at kristendommen bruker hånden som symbol for guddom­men.
Av andre forhold som har betydning for forståelsen av men­nesket og menneskesinnets funksjonsmåte, er synsorganet og den rolle bilder spiller for psyken som uttrykksmiddel. Menneskets skjebne er avhengig av om det forstår de bilder sjeledypet opererer med - og er henvist til å operere med som eneste mulighet - idet den psykiske dynamikk hovedsakelig er basert på bruk av bilder. Mennesket er et øye-dyr som tenker og taler i bilder. Det skaper og må ustanselig skape nye bilder i sitt indre; noe som manifesterer seg i drøm, i myter, i religion, i kunst og fantasi.
Synsinntrykkene danner grunnstammen i vår erfaringsmasse, og sammen med erindringsevnen gis det derved muligheter for en billedtenkning. Det er ikke uten grunn at et annet symbol for gud­dommen i den kristne religion er: - øyet, som også er det organ som viser styrken av kontaktevne og dermed også av jeg-kraften ­et forhold som er blitt sentralt i moderne barnepsykiatri.
Alle de inntrykk som er lagret i hjernen, er ordnet etter bestemte prinsipper. Hvis ikke så var tilfelle, ville alt ha vært kaos. Inntryk­kene er ordnet etter de fire assosiasjons- eller koblingslover, nemlig assosiasjon ved: likhet - motsetning - og sammenheng i tid - og rom.
Tenker en for eksempel på en fugl, kan erindringsbildet: et fly dukke frem i bevisstheten. Tenker en på: mørke, kan lys mobilise­res. På samme måte blir båt assosiert med vann og lyn med torden, for å nevne eksempler på de fire koblingslover.
Det er uten videre klart at mennesket på grunn av dette assosia-
41

sjonsprinsipp, i en gitt situasjon har mulighet for å kunne mestre denne på den mest hensiktsmessige måte - idet alle tidligere, lig­nende situasjoner blir belivet. Allerede på forhånd kan en da vite hvilke muligheter situasjonen innebærer, og på grunnlag herav treffe hensiktsmessige og nødvendige tiltak.
Dette assosiasjonsprinsipp er også grunnlaget for menneskepsy­kens evne til å kunne operere med symboler. Denne egenskap er en annen hovedpillar i utviklingen av det spesifikt menneskelige hos arten homo sapiens. Derfor kalles også mennesket: symboldyret. (Ernst Cassirer.)
Assosiasjonslovene har også betydning i negativ retning, de kan påvirke tankeprosessene slik at disse ikke avspeilet de faktiske for­hold, og følgelig gir et uriktig bilde av virkeligheten. Da vaksina­sjonen i sin tid ble innført i Nord-Norge, slo torskefisket samtidig feil - begivenheter som øyeblikkelig og assosiativt ble satt i forbin­delse med hverandre. Assosiasjon ved motsetning har en tendens til å sette faser innenfor den samme enhet opp mot hverandre som uforsonlige motsetninger så lenge sammenhengen ikke er blitt er­kjent. Dualismen er uløselig knyttet til denne motsetnings-assosie­ring. Den setter menneske opp mot menneske, gruppe mot gruppe, folk mot folk - og splitter menneskets indre.
Asosiasjonstenkningen tyr mennesket til når viten og bevissthet om forhold og kausalsammenheng et mangelfull, for eksempel i det ukontrollerte magiske forestillingssett som har spilt og fremdeles spiller lunefullt og skjebnesvangert med mennesket. Magien er ho­vedsakelig bygget på loven om assosiasjon ved likhet, og utallige prosesser er blitt satt igang for ved dette prinsipp å kunne be­herske omverdenen. For såvidt er magien å betrakte som en for­løper for den moderne naturvitenskap hvis praktiske formål det også er å kunne mestre omverdenen.
I magien hersker den oppfatning at alt som er assosiativt for­bundet med hverandre i psyken, også står i kausalsammenheng i den ytre verden. Derfor tror en for eksempel det er mulig å kunne frembringe regn ved å etterligne nedbør ved å helle vann ut av en krukke. Eller en forsøker å drepe sin fiende ved å gjennombore
42
hans bilde. Den som råder over bildet, råder også over personen. Kannibalene spiser sine drepte fiender for å komme i besittelse av deres egenskaper - og for å sikre seg mot at de skal gå igjen og ta hevn. Magiske forestillinger finnes i tusentall, og de spiller en viktig rolle i alle religioner, De lever like under overflaten - i oss alle.
Et symbolsystem for seg er språket, som er en nydannelse i men­neskets utviklingshistorie. Språket er en samling vedtatte lydsym­boler., Uttales for eksempel lydene b-o,-k, betegner denne kombina­sjon «en bok». Lydsymbolet assosierer seg med synsforestillingen. Omvendt vil i skriftspråket synssymbolet assosiere seg med lydsym­bolet. Tale- og skriftspråket er vesentlig funksjoner for den logiske sektor i menneskesinnet.
I en annen stilling står det billedspråket som er langt eldre, det symbolspråk som de dypere og ubevisste skikt er henvist til å måtte bruke - slik som det gir seg til kjenne i drøm, i kunst, i religion, i myter og fantasier. Dette uttrykksmiddel kan ikke lenger uten videre forståes av den menneskelige bevissthet. Likevel finnes det fremdeles instanser i vårt indre som fatter betydningen. Det har for eksempel vist seg at personer i hypnose kan forstå sine drøm­mer, mens de i våken tilstand avferdiget dem som nonsens.*)
I tidligere tider var forståelsen av dette billedspråket en ganske annen enn i vår tidsalder. Særlig i Østens kulturformer har det alltid hørt til almen dannelse å være kyndig i denne språkform, som hos oss av uvitenhet går for å være tøv. I Talmud heter det: En drøm man ikke forstår, er som et brev man ikke åpner. I Job bok står det at drømmen er Guds tale. Forgrunnsskikkelser i kristen­dommen som Josef og Jesus behersket begge billedspråket. Og pro­fetene brukte det som sitt morsmål. Freuds største og blivende inn­sats er kanskje den at han åpner dørene for nutidsmennesket til dette hemmelige rike.

____________
') Erich Fromm: The Forgotten Ianguage - svensk oversettelse 1953 - Det
glømda språket.
43
Dette symbolske billedspråk er det eneste universelle meddelel­sesmiddel som mennesket artsmessig er utstyrt med. Det er basert på spesielle forhold hva menneskesinnets funksjonsmåte angår. Det er en eiendommelighet ved den psykiske dynamikk at dette billed­språk ikke kan uttrykke abstrakte begreper. Dannelsen av disse er av sen dato, de er funksjoner av bevissthetslivets tilknytning til den intellektuelle tankevirksomhet og nyere lag i sentralnervesystemet. Abstrakte begreper betegner prinsipielt en egenskap, tilstand eller handling. En populær definisjon er at abstraktet er noe som ikke kan fotograferes, en forklaring som her rammer spikeren på hodet. Når de dypere skikt i menneskesinnet - «sjeledypet» - står overfor den oppgave å skulle artikulere sitt innhold av abstrakt art, er det egentlig uten midler til å kunne gjøre dette - da det er henvist til bare å operere med konkrete bilder. I slike tilfeller må det bruke assosiasjoner - symboler - som da benytter det konkrete bilde til å ut­trykke det innhold som skjuler seg i det. Symbolet er den form sjeledypet må betjene seg av som artikuleringsmiddel. Det er sje­ledypets språk. En taler derfor om symbolenes realinnhold som lig­ger gjemt i det manifeste bilde. Uten kjennskap til denne meka­nisme vil en alltid stå i fare for å ta symbolet bokstavelig.
Bedre enn ord er illustrerende eksempler. Drømmen er selve prototypen på dette symbolspråk, og gjennom drømmen kan en få tak i selve gangen i symboldannelsen.
En mann drømte om et slagsmål mellom en hund og en sølvrev ­en tilsynelatende meningsløs drøm. Og den betyr da heller ikke noe, når en bare ser på det rent bokstavelige innhold - symbolene uten oversettelse.
En drøm refererer seg oftest til begivenheter som har funnet sted på gårsdagen. Når en får vite at drømmeren da hadde skrevet sin selvangivelse, begynner meningen å demre - nemlig de mot­stridende tendenser som ved nevnte anledning gjorde seg gjeldende hos drømmeren. Hunden som representerer trofasthet, ærlighet og underkastelse, hadde vært i tottene på sølvreven, som foruten å markere det økonomiske forhold, symboliserer «hvit» lurhet. En ser med en gang den avgjørende forskjellen mellom bilde og innhold
44

- mellom symbol og indre mening, - slik at drømmen forblir uforståelig dersom en ikke kjenner «språket».
I en annen drøm hadde en mann funnet en ny og effektiv måte å holde skistavene på, slik at han kom hurtigere frem enn før. Dette synes også betydningsløst dersom en bare holder seg til det bokstavelige innhold. Men når en får vite at drømmerens måte å komme frem på i livet hadde vært oppe til diskusjon på gårsdagen, blir også denne drøm meningsfylt. Han måtte gripe tingene an på en ny måte hvis han skulle komme videre. Han måtte få en annen «holdning».
Slik som de nevnte eksempler er det prinsipielt med all symbo­likk - alle bilder som er født og båret i menneskesinn. Uten over­settelse blir det hele uten mening og ofte direkte villedende. Ethvert menneske har uløst konfliktangst og ukonvensjonelle impulser i seg som derfor må avverges på forskjellige måter - ved fortrengning, muskelspenning, passivisering, intellektualisering osv. Individet tappes på denne måte for en stor del av sine ener­gier.
I løpet av dagen må stadig mer av energiene gå med til å holde jeg-kreftene på et nivå som tillater individet å fungere som en inte­grert enhet. Dette fører igjen til tretthetsreaksjoner og søvnbehov. Under søvnen foregår det en vitalisering trolig derved at energi som i dagens løp har vært brukt i avverge-mekanikkens tjeneste, tilbake­transformeres til de primære skikt i sentralnervesystemet der de har sitt utspring. De biologiske og psykiske funksjoner blir derved jus­tert på nytt i forhold til hverandre på alle plan. Drømmens funk­sjon er således å være en omformerprosess slik at energier som f.eks. har vært plassert i muskelspenninger av hensyn til avverge­oppgaver, blir tilbakeført til energiformer som revitaliserer orga­nismen og gjør den innsatsberedt. En vil i denne forbindelse minne om den vitalisering som kan finne sted ved muskelavspennende prosedyrer. En vil også minne om at C. G. Jung oppfattet de intra­psykiske symboler som energiomformere.
Nattens drømmeaktivitet foregår i klart adskilte perioder som lett kan registreres ved hjelp av elektro-encefalografi som baserer seg
45

på det prinsipp at hjerneceller som er i spesiell aktivitet frigjør elektrisk energi som kan forsterkes og nedtegnes på en kurve med et bestemt utseende.
Drømmeperiodene utgjør ca. 20 % av nattens totale søvn, og er som regel delt i 4- S markante avsnitt.
Drømmen innledes med bestemte bevegelser i øyenmuskulaturen, antagelig fordi de visuelle symboler som er en viktig del av om­formerprosessen har en intim og spesiell forbindelse med muskel­apparatet.
Mens kroppen ellers under søvn kan være mer eller mindre i be­vegelse- forholder den seg rolig under drømmen- et faktum som kan være uttrykk for at det spesielt er muskelenergi som tilbaketransporteres.
Den nest siste drømmeperiode før oppvåkningen dreier seg gjerne om forhold som går tilbake til barndommen, noe som kan skyldes at så meget av avverge-energiene er tilbakeført til sitt ut­spring- at det primære konfliktstoff kan komme frem.
Dette er biologisk viktig fordi konfliktstoffet og dermed indi­videt kan holdes levende.
Hvis konfliktstoffet dør eller forstenes, vil individet måtte lide samme skjebne - da de energier som er tilknyttet konfliktstoffet samtidig måtte forsvinne og individet derved lide en partiell død - noe som dessverre ofte skjer. Mange er jo åndelig sett mer eller mindre halvdøde allerede fra ungdommen av.
Drømmens mobilisering av barndomskonfliktene innebærer og­så at disse får sjanse til å kunne hentes frem til bearbeidelse. Konfliktstoffet er antagelig i sentralnervesystemet lagret som og presenterer seg som symboler med tilknyttet energi. På grunn av symbolkarakteren må det derfor alltid skilles mellom drømmens manifeste og latente innhold hvis en skal kunne få tak i menin­gen.
I en psykoanalytisk prosess som bruker drømmen som utgangs­punkt, materialprodusent og retningsviser, vil en med en riktig tolkning av drømmematerialet etter hvert rydde plass for at stadig mer av konfliktstoffet kan komme frem til bevisst bearbeidelse. Det
46

blir på denne måte en gradvis utvidelse av bevissthetsområdet med en dertil hørende styrking av jeg-kreftene.
Konfliktstoffet «times» ved en slik fremgangsmåte innenfra og en er sikret at det som er av betydning til enhver tid befinner seg
i fokus.
Når en bruker drømmen på denne måte, vil individets frigjorte konfliktenergier bli sentrert i forhold til drømmeren og drømmen - slik at de bare i liten grad blir overført til andre mennesker. Derved vil unødige og vanskelige overføringsprosesser kunne eli­mineres, - fordi en stor del av konfliktstoffet avreageres i og gjen­nom drømmen.
Når en drøm er tolket riktig, «kjenner» individet dette på seg, trolig fordi det er indre instanser som «vet om» sammenhengen ­noe som synes å fremgå av hypnose-forsøk.')
Det en husker av nattens drømmer etter oppvåkningen er som regel stoff som er tilstrekkelig modnet til at det kan tas opp til behandling og integrering i personligheten. Eller det kan være ma­teriale som indre instanser nu forlanger blir tatt opp til revisjon og bearbeidelse .
Drømmen er således i seg selv livsnødvendig, noe moderne drømmeforskning har levert avgjørende beviser for. Hvis drømme­prosessene blir kunstig hindret, kan dette relativt raskt resultere i mer eller mindre alvorlige psykiske forstyrrelser, antagelig fordi en vitalisering ikke har kunnet finne sted - slik at jeg-styrken ikke får nok tilgang av krefter til å kunne opprettholde et nødvendig potensial.
Men drømmen har også den viktige funksjon å presentere det konfliktstoff som må saneres og transformeres til disponibel psy­kisk energi og vitalitet.
Disse sannheter uttrykker Bibelen slik i Jobs bok at drømmen er Guds tale - som det både gjelder å forstå og handle etter. Lykke og et fornyet fysisk og psykisk liv blir resultatet.
En kan ikke vri seg fra det faktum at den kristne lære i stor
____
* ) Erich Fromm.
47

utstrekning er av billedmessig art, og dens uttrykksform er preget at lover som hersker i menneskesinnet. For å kunne anskuelig­gjøre åndelige realiteter og for å kunne gi uttrykk for lengsler, ønsker og håp - er sjeledypet her som ellers nødt til å nytte kon­krete bilder fra den ytre virkelighet. Noen annen måte står ikke til rådighet.
Da menneskene jorden over i grunntrekkene er like, faller det av seg selv at en del symboler har universell karakter. Det gjelder realiteter som: liv og død, fødsel, vekst og andre kroppsfunksjoner. Det gjelder ild og vann, luft og jord, dyr og planter, himmellegemer og naturkrefter, frihet og undertrykkelse, glede og sorg, skyld og soning, frelse og fortapelse og så videre. Derfor ser en disse ele­menter nyttet som sentrale symboler i alle religioner. De elementer som kreftene manifesterer seg i, er symboler på indre kraftkilder; de er fulle av mana, det melanesiske ord som er blitt opptatt i in­ternasjonalt språkbruk. Det er å ligne med en høyspentledning som en må omgås varlig og med kyndighet. Folk flest må derfor beskytte seg - med tabuforskrifter. Om et menneske har mana viser seg i dets ferd - om det lykkes i sine forehavender, om det har makt og myndighet. Det er særlig høvdinger som er utstyrt med mana. Hvis den forlater ham, noe som viser seg ved uhell eller på annen måte, må kraften ha forlatt ham, noe som ofte fikk direkte følger for hans sosiale posisjon.
For menneskesinnet er det mange ting som kan tolkes til fordel for troen på ånder og et liv etter døden. For det første erfarer en gjennom drømmen at selvom legemet sover, kan en like fullt være i aktivitet og opptre på fjerne steder, som om avstander ikke ek­sisterer. Likeens kan en i drømme treffe lengst avdøde mennesker - et faktum som i høy grad har bestyrket troen på ånder og et hin­sidig liv. Dessuten lever andres vilje og tanker i en som usynlige gjengangere. Miljøets normer blir gjennom oppdragelsesteknikken flyttet inn i barnesinnet og opptrer siden som menneskets overjeg. Ordet ånd og ånder henger sammen med å ånde eller puste. Ande­drettet er i de fleste religioner assosiert med skapelse og liv. Gud innbleser sin ånd i materien og gjør den levende.
48

Et annet viktig kjennetegn på liv var varme. Etter døden ble le­gemet hurtig avkjølet. Denne iakttagelse bestyrket den oppfatning at det virksomme livsprinsipp måtte være ild. Det var jo heller ikke vanskelig å konstatere at ilden flammet opp når en pustet til den; altså måtte dette ildstoff være tilstede i åndedraget. Dette ildstoff måtte være aven ytterst lett og gjennomsiktig natur, usynlig som det var. Dertil kunne man iaktta at flammene steg til værs og ble borte i luften. Når ilden hadde gjort sin gjerning, var det brente steget opp dit det måtte høre hjemme - i himmelen - den evige ilds bolig. Den gloende ildkule som kom igjen hver morgen og vandret over himmelhvelvet, vitnet sikkert og overbevisende herom. Ved døden skulle legemets ildstoff forlate kroppen og stige til himmels, til sitt rette hjem - guders og ånders bolig. Og hva var mer rimelig enn at en hjalp til med dette - gjennom likbren­ning og ildoffer.
Himmellegemer ble tilbedt og æret som guder - symboler på livskraft, livslover, uforgjengelighet og skjebnebestemmende makt. Særlig har solen vært brukt som guddomssymbol, da de fleste kul­turer har vært basert på jorddyrkning, Solen var her herre over liv og død. I mer ørkenaktige strøk var solen den store ødelegger som ikke egnet seg til livssymbol. I slike områder ble månen med sitt hemmelighetsfulle lys gudesymbol. Islam, som er oppstått i ørken­miljø, har for eksempel nymånen - livspotensen - som samlings­merke og gudssymbol, på samme måte som kristendommen har korset - det gamle soltegn.
Om en skulle våge seg på en definisjon av hva religion er, kunne en kanskje si det slik: Religionen er et systematisert og i grunn­trekkene allmennmenneskelig symbolsystem som har til hensikt å skape trygghet, indre enhet og sammenheng. Den vil frigjøre per­sonligheten og lede livsførselen i samsvar med livet og dets lover. Den vil skape livsfylde og sammenheng i tilværelsen. Den vil opp­heve usikkerhet og indre splittelse. Ordet religion betyr da også: gjenforening - av det latinske: re - igjen og ligare, som betyr å binde eller knytte. Religionen har et ytre og et indre aspekt, og den etikk som er nødvendig og fremmende for et sosialt levnet ble
49

integrert i de religiøse systemer den gang religion, livsførsel og samfunnsform ennu var ett.
Religionene er symbolspråk med det samme innhold, men tyng­depunktet veksler i de forskjellige tidsaldrer og kulturepoker. På samme måte som samme sak kan uttrykkes på forskjellige tale­språk som en uten kunnskaper ikke forstår, er det også med reli­gionens symbolspråk.
Religion i vår forstand avløste det magiske forestillingssett som gikk ut på at omverdenen kunne beherskes ved hjelp av bestemte seremonier og formularer. Magiske forestillinger lever ennå i mange religioner, om enn selve grunnsynet i denne bevissthetsform litt etter litt måtte vike på grunn av de mange motbevisende kjens­gjerninger og den logiske tenkning som griper inn i virkeligheten på en annen måte. Magiens selvhevdelse og assosiative forestil­lingsinnhold ble avløst av religiøse systemer der det ikke kom an på å beherske omverdenen eller andre mennesker, men på å under­ordne seg tilværelsens krefter og lover for å oppnå forsoning, sjele­fred, erkjennelsesutvidelse og indre sammenheng,
Susanne Langer - den amerikanske kvinnelige filosofiprofessor, skriver i sin bok «Philosophy in a New Key» s. 163 følgende: «Det er et eiendommelig faktum at ethvert større fremskritt i tenk­ningens verden, enhver epokegjørende ny innsikt, utspringer fra en ny type symbolaktivitet. . . Steget fra bare å bruke tegn til sym­boler markerte overgangen fra dyr til menneske. Dette satte igang utviklingen av språket.»
På lignende måte kan utviklingen fra en bokstavelig symbolopp­fatning til en forståelse av symbolenes realinnhold - gi støtet til en ny bevissthetsutvikling.
Religionen vil da forvandles fra en symbolbeskrivelse - til et symbolspråk som også bevisst kan gi uttrykk for tilværelsens sen­trale emner .
50/51
Forløsningsbehov og symboler

Menneskets liv er biologisk under førerskap av overordnede sentra og funksjoner i hjernestammen. Herfra styres organismen etter tidløse og uforanderlige lover.
Den del av hjernestammen som utgjøres av hypofyse - hypotalamus, skal kort omtales, fordi dette område er av den aller største betydning for de psykiske funksjoner - og dermed også for forståelsen av religionen.
Hypofysen er et overordnet, hormonproduserende kjertelorgan - litt større enn en ert. Det dannes i denne tilsynelatende uanselige vevklump en lang rekke hormoner som regulerer virksomheten i andre organer med indresekretorisk funksjon, for eksempel over­ordnede kjønnshormoner, hormoner som styrer fødselsmekanismen samt binyrebarkstimulerende hormoner. Hypofysen er det organ som er best beskyttet av samtlige, innleiret som det er i et benet hulrom på skallebasis, noe som kan skyldes organets sentrale opp­gave. Det ligger da også bokstavelig midt inne i hodet - som et sentrum.
Hypofysen henger med en liten stilk sammen med et annet viktig område- hypotalamus - som er bestemmende for organismens emosjonelle status - i samarbeid med endokrine organer, og da sær­lig hypofysen som nærmeste nabo. De emosjonelle forhold - følel­seslivet - er igjen av den aller største betydning for hjernebark­funksjoner som begrepsmessig tenkning, vurdering av problemer i fortid, nåtid og fremtid.*)
Forstyrrelser i hypothalamusområdet kan forårsake depressive stemninger - eller det motsatte - på grunn av økning eller bortfall


*) Alf Brodal: Neuro-anatomi. Oslo 1943.

52
av det psykiske hemningsapparat. I en rekke tilfeller er det kon­statert opptreden av taletrang, ideflukt, kritikkløshet, urotilstander og aggresjoner når det ved operasjoner har vært utøvet trykk mot eller drag i hypothalamusområdet.
Denne region inneholder også de overordnede vegetative sentra som styrer de kroppsfunksjoner som ikke står under viljens herre­dømme, det vil si fordøyelsesprosesser, åndedrett, blodsirkulasjon, energiomsetning, vekst og forplantningsfunksjoner - for å nevne de viktigste. Den nære tilknytning mellom sentra for følelsesliv og kroppsfunksjoner gir litt av forklaringen på det velkjente faktum at psykiske disharmonier som for eksempel angst, skyld og aggre­sjoner, kan spille seg ut i legemet ( soma ) slik som en ser ved mange sykdommer - de såkalte psykosomatiske lidelser. Psykosoma­tikk kan for øvrig komplisere mange andre sykdommer og. Forbindelsen hypofose-hypothalamus virker som en overordnet instans og koordinator. Den rent fysiologiske side med hensyn til funksjonen i dette område har et psykisk korrelat som mennesket fornemmer som et indre føringsprinsipp som suverent styrer alt etter sine intensjoner. Hva dette sentrale livsprinsipp egentlig er, vet ingen med sikkerhet. Livets og materiens innerste gåte som topper seg i dette, er iallfall foreløpig skjult for oss. Hypothalamus-området i gammelhjernen er «allvitende og all­mektig», virker overalt i organismen, og har til oppgave å koordi­nere livsfunksjoner og livsførsel til en enhet. Intensjonene gir seg blant annet uttrykk i «sjeledypets språk» som på grunn av sitt sym­bolske uttrykkssett for det meste oppfattes bokstavelig, neglisjeres eller det virker så krast og skremmende at individet rygger tilbake i angst. Men når innholdet blir forstått, kan mennesket ta i bruk all den energi som uopphørlig produseres og strømmer ut fra denne skjulte kraftsentral i menneskets indre. Når «jeget» ikke får til­ført nok energi herfra på grunn av stengsler for livsutfoldelsen, kan jeg-kreftene bli så små at bevisstheten blir oversvømmet.
Jeg-et og bevisstheten er nøkkelinstanser i menneskepsyken, som for å kunne fungere etter sin bestemmelse må være i kontakt med den indre føringssentral. De betydningsfulle «Jeg er»-ord i Det nye

53
testamente, kan da oversettes med: «Jeget er.» For eksempel «Jeget er veien, sannheten og livet.» Derved kommer de i det rette relieff til de realiteter det dreier seg om.
Sjeledypets symbolspråk uttrykker seg blant annet ved hjelp av menneskets urdrifter som aggresjon og sexus. Skal en begripe me­ningen, må imidlertid språket oversettes.
La oss i denne forbindelse se litt nærmere på aggresjonen, selv om den vil bli behandlet andre steder - fordi denne manifesta­sjonsform er av den aller største betydning å forstå for menneskets individuelle og sosiale liv.
Aggresjon har til oppgave å gjøre mennesket innsats- og kamp­beredt i farefulle situasjoner - å slå ned det som truer eksistens og livsutfoldelse. Reaksjonen er derfor adekvat når den ytre situasjon er farlig, og det er nødvendig å rydde av veien det som stenger hva enten trusselen kommer fra mennesker, institusjoner eller feilbyg­ninger på det indre plan.
Det som her skal behandles, er aggresjonen som symptom - som uttrykk for indre stengsler som ønskes likvidert. Dette kan gi seg mange utslag. Kommer det for eksempel i form av en impuls som: Drep! vil en bli skremt, hvis en ikke forstår hva dette innebærer av realiteter. Kravet betyr jo å kvitte seg med alt det som stenger for livsutfoldelsen - inne i en selv! Dødskravet er et krav om indre for­nyelse.
Overfor et slikt krav kan en som nevnt forholde seg på for­skjellige måter. Hvis en forstår det - vil en ta seg det ad notam ­finne ut hva det er som stenger en - og rette på det.
Hvis en ikke forstår kravet, kan en bli redd og fortrenge det eller flykte fra det. Det kan sette seg fast som en fobi med angst for å legge hånd på seg selv eller andre - og med en panisk angst for allslags våpen eller spisse og skjærende gjenstander. Ofte kan det føre til en fanatisk innsats i dyrebeskyttelsesforeninger og freds­organisasjoner. Aggresjonen retter seg mot dem som manifesterer de tendenser en bekjemper inne i seg selv. Aggresjonen kan også gi seg andre ubevisste utslag, for eksempel ved å bringe sorg og ulyk-

54
ker over sine medmennesker - fortrinnsvis dem som har hatt med oppdragelsen å gjøre - eller substitutter for disse - fars- eller mors­bilder, autoriteter og institusjoner. Dette spiller seg da ofte ut på den politiske arena.
Ofte kan aggresjonen slå innover som selvdestruksjon ved mange sykdommer. Forholdsvis uskyldig er den aggresjon og opposisjon som f.eks. kommer til uttrykk i symptomet mavesår. Det har vist seg at pasienter med denne sykdom som regel har hatt meget domi­nerende fedre - med derav følgende psykiske reaksjonsdannelser som også kan slå ut i somaet.
Det indre aggresjonskrav kan også bli tatt bokstavelig med drap av dem som symboliserer stengslene - eller aggresjonen kan snu inn slik at en tar livet av seg selv.
I kunsten kan aggresjonen bli til dødssymbolikk, for eksempel slik det kom til uttrykk i Peer Gynt - ( Å være seg selv er ­seg selv å døde) . I den skyldtyngede moralist og idealist Henrik Ibsen med døds- og fornyelseskravet som en uunngåelig indre føl­gesvenn, tvinges det også frem en Ulrik Brendel som motpol mot dikterens indre stengsler. Av denne forkynnes løsningen - livet dirigert av bevissthet, uten idealer og dertil hørende skyldtrykk: «Peder Mortensgaard er fremtidens høvding og herre. Aldrig har jeg vært stedet for en størres åsyn. Peder Mortensgaard har all­mektighetsevnen i seg. Han kan gjøre alt hvad han vil. For Peder Mortensgaard vil aldri mer enn han kan. Peder Mortensgaard er kapabel til å leve livet uten idealer. Og det - ser du - det er just handlingens og sejrens store hemmelighet. Det er summen av all verdens visdom. Basta!» I replikker som disse viser Ibsen sitt for­mat som kunstner og seer. Fordi han var en artikulator av sin indre virkelighet, formet dramaene seg herfra med søvngjengeraktig sik­kerhet.
I kollektivet kan drapskravet bli legalisert til krig, eller det kan bli til en som regel ubevisst indre undergravning av den livsform som ikke muliggjør en forbindelse til de indre livgivende kilder.
I religionen er dette indre døds- og fornyelseskrav selve hoved­temaet. Men fordi det som regel ikke blir forstått, blir det tatt mer

55
eller mindre bokstavelig - i symbolsk form. Og da er ingen for­løsning mulig.
På samme måte som med aggresjonen forholder det seg prinsipielt med de andre symbolkrav og reaksjonsdannelser, men det vil falle utenfor rammen å gå nærmere inn på disse, bortsett fra det som vil bli spredt behandlet senere, når emnet tilsier det.
Det indre føringssentrum i hypofyse-hypothalamus-området har en organisk-funksjonell og en psykisk side, som er uløselig forbun­det med hverandre. Det «vet> alt om livet og individet, og styrer autokratisk og sikkert med erfaringer fra hele den organiske utvik­ling i seg. Denne indre føringsinstans - denne sammenfattende kraft i menneskets indre - erfares og oppleves som det styrende kraftsentrum det er - og kalles også for Gud. Psykologer har for­søkt å fange denne realitet i termer som: das Es (Freud) - das Selbst (Jung) - die Psychoide (Bleuler) - eller dypet og sjele­dypet.
Gudsbegrepet og gudsforestillingen er et forsøk på å konkreti­sere dette føringsprinsipp som i seg selv er uutsigelig og gåtefullt, en realitet som vi bare kan fornemme og bøye oss for - men ikke fatte eller bestemme over. Det styrer oss ubøyelig, det «vet> hva som gagner eller skader. Det kan ikke bestikkes eller besnæres. Det er «allvitende og allmektig». Det «straffer» konsekvent - ofte hårdt - hver den som ikke lever etter dets vilje. Det er ubøyelig i sine fordringer, men tar villig og kjærlig mot hver den som erkjen­ner livsavvikelsene og vil forløses, slik at kreftene frigjøres i et full-lødig liv. Det kjenner ikke til tid, og tar villig mot hver og en som søker urgrunnen. Det går sine egne veier og setter sitt igjen­nom - ofte stikk motsatt av hva individet selv ønsker og tror. Det som for oss synes å være riktig, kan fra dettes synspunkt være så aldeles galt. Og omvendt!
Hvordan sammenhengen mellom psyke og soma egentlig er, - hvordan «livssentrets» energier omsettes bl.a. til symptomer, er ennå i mange henseender et uløst spørsmål.
Sannsynlig er det slik at enhver fysiologisk prosess har en psy­kisk ekvivalent. Disse prosesser virker begge veier, slik at fysio-
56

logiske forstyrrelser kan gi utslag i den psykiske sektor. Og psykisk konfliktstoff kan påvirke fysiologiske prosesser - som blodforsy­ning, kjertelvirksomhet, muskelspenninger, mostandsmekanismer mot sykdom osv.
Det kan vel tenkes at avspaltet konfliktstoff med tilhørende skyld og angst kan føre til at den vanlige stoffomsetning ikke fore­går som den skal i sine mange forskjellige nedbrytningsledd - slik at det blir opphopet stoffskifteprodukter i organismen som vanlig­vis ikke hører hjemme der, - og fremkaller forskjellige psykiske symptomer.
Det kan bli en slags forgiftningsprosess i organismen og mange sinnssyke projiserer dette som en bokstavelig forgiftningstilstand ­noe som i en viss forstand altså kan være riktig, - bare ikke slik de forestiller seg den.
Hos de «normale» kommer «forgiftningen» til uttrykk på en annen måte. De sørger ubevisst for at den indre forgiftning får en ytre parallell - og derfor holder verden nu langsomt på å kveles av radioaktivitet. Dette er en «løsning» av det indre konfliktpress som er langt farligere enn de sinnssykes mer eller mindre passive forestillinger - fordi det har manifestert seg bokstavelig og på det ytre plan - og i de menneskelige relasjoner. Men selve årsaksfor­holdene er menneskene like ukjente med som de sinnssykes projiserte forestillinger.
Forfølgelses-forestillinger har en noe lignende bakgrunn. Hos de sinnssyke manifesterer konfliktstoffet seg som bokstavelige for­følgere.
De «normale» derimot lager seg bokstavelige fiender via ideolo­giske systemer og trosforestillinger - som er blitt kollektive projek­sjonssystemer for alt det i en selv som er underkuet og fortrengt ­og derfor må henlegges i andre mennesker - samtidig som denne mekanisme tjener som outlet for aggresjon og andre konflikt­symptomer.
Den normales verden er i våre dager forvandlet til et gigan­tisk galehus med det som er karakteristisk for en slik institusjon:
57

Ingen har noen forståelse for tilstanden - som tilskrives alle andre årsaker - kommunister, kapitalister, hedninger osv.
Religion - ideologier - vitenskap - og kunst er blitt til gigantiske projektive test-systemer - istedet for det de skulle være - nemlig: liv og utvikling.
For de mennesker som får sitt konfliktstoff ut i legemlige symptomer, vil det ikke være urimelig å tenke seg at avspaltet kon­fliktstoff f.eks. kan resultere i kreft - som jo er en avspaltning fra kroppshelheten.
En slik bevisstløs verden som den nuværende kan ikke fortsette i svært lang tid med de nuværende destruksjonsmidler som stadig formerer seg og vokser i ødeleggelseskraft.
Det håp vi har er at den enkeltes livskraft og vilje til liv kan materialisere seg og forenes i form av kollektive utslag som dem­mer opp for de krefter som nu går livet imot. For at denne felles vilje - eller «høyere» makt - skal kunne gi seg uttrykk, må det bli et voksende antall mennesker som konsekvent og helhjertet går inn for livsprinsippet.
I Guds vingård er det for tiden dessverre en akutt mangel på arbeidskraft.
Det er livsviktig for alle mennesker å kunne finne seg til rette med dette sitt indre styrende kraftsentrum - å kunne lytte og ane seg til dets vilje og mening med hver enkelt av oss. Lengselen og trangen til dette ligger der hos alle og venter på forløsning og for­eningsmuligheter for de splittede krefter. Derfor har alle folk - til alle tider - hatt en eller annen form for religion - eller religions­substitutt.
Når det ytre religiøse system kommer i forfall derved at menin­gen - ånden - blir borte, visner det og blir uten liv. Det er bare et skall tilbake som liten veiledning kan gi. Mennesket vender seg bort fra det som synes så meningsløst at det endog vanskelig kan rasjonaliseres. Men siden behovet etter indre kontakt og forløsning alltid er der, vil alskens ytre surrogater måtte overta. Politiske sy­stemer suger til seg energier fra dette behov og lever i stor utstrek­ning på indre unyttet spillkraft. Et religiøst islett var således umis-
53

kjennelig til stede i nazismen med sin fører - bilder - symboler ­og doktriner - og seg selv som det eneste rette og sanne.
Den indre føringsinstans kan enkelte komme i kontakt med i veldige og livsforvandlende henrykkelsesopplevelser. Det er de så­kalte mystikere som kan ha denne evnen i forskjellig grad. Det er bare sjelelig sterke mennesker som kan tåle et slikt direkte samband med samlesentralen for alle materiens og livets gåter. For de aller fleste er dette et altfor farlig kraftfelt, vi må nøye oss med bevisst­heten om at vi har det i oss, og at vi er underlagt dets lover - og at kreftene lever i symbolsk forkledning - og at de kan forløses. En ny form for mystisisme - mer intellektuelt opplevd enn i tidligere tider - vil trolig spille en rolle i fremtidens religion. Tross alt er bevissthetsmulighetene stadig blitt rikere, og dette vil sette sitt preg også på dette område.
Det er god grunn til å tro at de store religionstiftere alle har vært mystikere og således har opplevd en forvandlende forbindelse med dette indre føringssenter - en lykkeopplevelse som av mys­tikere beskrives som uutsigelig og bare forsøksvis kan uttrykkes av bleke bilder og lignelser. Nesten regelmessig er opplevelsene led­saget aven ubeskrivelig glans, lysfenomener og følelsen av evig­hetsperspektiv.
De gamle hebreere måtte ha forståelse av hva gudssymbolet dekket av realiteter. I Det gamle testamente er det brukt to for­skjellige betegnelser for guddommen - Elohim og Jahve - alt etter hvilken kilde som ble anvendt ved sammenfatningen av de hellige skrifter. Elohim betyr kraften. Det er et flertallsord og betyr derfor også krefter. Men hebraisk har den språklige eiendommelighet at abstrakter uttrykkes ved hjelp av flertallsord. Denne grunnbetyd­ningen av gudsbegrepet - Kraften - røper en intuitiv forståelse av de realiteter det innebærer. Også i Det nye testamente er ordet Kraften mange steder brukt om guddommen.
Det andre ordet som er brukt i Det gamle testamente - Jahve er mytologisk av uklar opprinnelse, noe som for øvrig spiller min­dre rolle, da det i Bibelen er fastlagt hvilken religiøs betydning det har, idet Gud selv oversetter eller omskriver sitt navn med: Jeg er! -
59
en fanfare som rommer selve livets mysterium med bevissthetskvali­tet. Jahve-navnet er en formel for jeg-kreftene . Det er indre livs­jubel, styrke og suverenitet i dette: Jeg er! - det er Jeg som er til, leg som lever. Jeg er = Gud = mennesket. Gud er livsprinsippet - den indre styringskjerne - det samlede kraftfelt, jegkreftenes opphav og indre skjæringspunkt.
Den realitet som gudssymbolet er et gjenskinn av, kan ikke av­bildes eller anskueliggjøres. Det er ikke uten grunn at enkelte reli­gionsformer har forbud mot å lage bilder av guddommen. Det blir derved en motvekt mot menneskesinnets uutryddelige trang til å ville manifestere det uutsigelige. Likevel mennesket konkreti­sere sitt ubevisste innhold i form av bilder og analogier. Gudsfore­stillingene er derved blitt preget av tid og miljø, og derfor også av familieforhold og samfunnsstruktur. Barn opplever sine foreldre som øverste og absolutte myndighet -- far eller mor, ettersom det er patriarkalske eller materiarkalske forhold som råder i hjem eller samfunn. Guddommen blir derfor ofte preget i fars- eller mors­bildet - de troende blir barn i forhold til guddommen og søsken seg imellom. Som forholdet er til foreldrene, blir ofte forholdet til den gudsforestilling hver og en danner seg. I Bibelen finnes minnet om en urgammel matriarkalsk samfunnsform, idet det står at man­nen skal forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru.
Menneskets trang til å overbetone kjønnsdifferensieringen enten det er manns- eller kvinnesamfunn, har opp gjennom tidene ført til skjebnesvangre livsavvikelser. I tidligere tider var matriarkatet en dominerende samfunnsform, mens vi lever i et utpreget mannssam­funn med nedvurdering av det annet kjønns egenskaper. Resultatet blir at partene som oftest stagnerer i et seksuelt motsetningsforhold. Men innerst inne lenges de etter full menneskelighet med begge kjønns egenskaper utviklet - da mennesket sjelelig sett er utrustet med såvel «mannlige» som «kvinnelige» egenskaper.
Med dette for øye er det ikke så underlig at en i mange religioner kan finne forestillinger om en tvekjønnet storgud. Også i Bibelen kan en finne nedslag av dette. «Og Gud skapte mennesket i sitt billede; han skapte det i sitt billede; mann og kvinne skapte han
60

dem.» Lengselen etter full menneskelighet med sammensmeltning av mannlige og kvinnelige egenskaper i ett og samme individ, fin­ner en videre utformet i Det nye testamentets sentralsymbol, noe en senere skal komme tilbake til.
Også andre samfunnsmessige forhold enn de nevnte har hatt be­tydning for utformingen av gudsforestillingen. Samfunnsstruktu­ren er som et gjenskinn av menneskets indre organisasjon - mer eller mindre autokratisk - med en styrende suveren på toppen. Alt etter den sosiale orden, har forskjellige lederanalogier vært nyttet som bilde på den indre realitet som kalles Gud - ofte i potensert form som kongenes konge og så videre.
Guddommen har som sitt motstykke - djevelen, satan, fristeren, fienden - suverenen i helvete. Ikke bare gudsriket er inne i oss, også inferno må nødvendigvis befinne seg samme sted. Det er men­neskets vrangside - billedet på den tilstand som råder når mennes­ket er kommet på tvers av seg selv med indre splittelse og lidelse som følge. Er en ikke i overensstemmelse med sin indre livsplan, unngår en ikke resultatene i form av ulykker og forderv - utad som innad. Livet blir ofte en uutholdelig pine i affekters og sympto­mers vold. Djevelen er symbolet på de negative livsytringer. «Han» får oss til ikke å forstå dypets tale, men til å ta kravene bokstavelig - menneskets arvesynd. Hans rike er dypets dunkle regioner med farlige, vulkanske krefter i seg, Der hersker affekter og indre spenninger, og derfra kommer symbolutladninger i de forskjellige former.
Disse symboler - djevel og helvete - må forståes i likhet med de andre symboler. Dogmene fastslår bare det ytre symbolapparat, og sier intet om realinnholdet. A slåss for eller rnot enkelte dogmer har ingen hensikt. Det som alene har betydning, er å forstå hva som skjuler seg av realiteter i den dogmatiske utformning.
Helvete og djevel er akkurat like store realiteter, og derfor like viktige som himmel og Gud. De er kreftepar som henger sammen med motsatte fortegn, - de er poler innenfor samme enhet. Dog­met om helvete er ikke til å komme forbi som den dødsens alvor­lige realitet det er. Millioner pines og martres der hver dag. De
61

som er blitt innvendig feilsporet slik at enhetsstrukturen er blitt anløpet med undertrykkelse av de ikke godtatte livsenergi er og livsytringer - de er i helvete. En slipper først derfra når de nega­tive livsytringer forstås og aksepteres. Dette er forutsetningene for samlivet med guddommen og levende liv. Da vil Lucifer - eller lys­bæreren, som djevelen også kalles - igjen bli opptatt i guddommen, og den indre enhet være et faktum. Demonene er blitt forløst.
Det som djevelen står som symbol for, er de krefter i menneske­naturen som ikke forstås og godtas. Derfor anses de for å være farlige - og avsprenges den direkte tilknytning til Jeget - men kommer igjen på vrangsiden som symptomatikk og synd.
Det lyder kanskje en smule paradoksalt, men det er i virkelig­heten av større betydning å forstå symbolene djevel og helvete ­enn Gud og himmel. Oppklaring og akseptering av de første, er selve forutsetningen for å kunne oppleve og virkeliggjøre det siste. Først da kommer nemlig det nye liv - slik er også den kristne symbolikk utformet.
I likhet med himmel og helvete er også «det evige liv» uttrykk for en bestemt tilværelsesmåte - den å ha en bevisst føring av sitt liv med full indre trygghet og tillit til sine iboende muligheter og krefter. Bibelen uttrykker dette slik: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og han du sendte, Jesus Kris­tus.» (Johs. 17, 3. ) «Sannelig, sannelig sier jeg Eder: den som tror, har evig liv.» (Johs. 6, 47. )
Denne tilværelsesmåte er resultatet av at det er bygget på men­neskets biologiske fundament.
Menneskets livsutfoldelse styres av instinkter som er bygget på lystprinsippet. Søk lyst! Unngå ulyst! er to av budene fra sjele­dypet. Menneskets moral er en forlengelse av biologiske instinkter, den har et biologisk fundament, og finnes derfor hos alle folk til alle tider, i likhet med religionen som den opprinnelig er intimt forbundet med. Moralen er like forskjellig i sitt innhold som reli­gioner og kulturformer avviker fra hverandre. Den representerer en verdienes rangorden som er avhengig av kulturmønsteret, og har til hensikt å sikre dette vekstbetingelser. Det som hos oss er moralsk,
62,

kan i en annen kulturkrets eller til andre tider være uttrykk for umoral. I Japan er seksualmoralen temmelig fri etter våre begreper, derimot regnes vår form for kyssing som meget umoralsk. Moralen skifter således fra sted til sted og fra tid til tid. Den er ikke bare en veileder, men rommer også store faremomenter, slik at den kan resulterte i mislykket tilpasning og skipbrudd i livsseilasen.
Dersom en ikke aktsomt følger de retningslinjer som er nedlagt i organismen, kan det være farlig å gripe «forbedrende» og regu­lerende inn i livsprosesser og livsformer. Leser en sin bibel opp­merksomt, vil en finne at årsaken til at synd, sorg og elendighet kom inn i verden, var at mennesket spiste av kunnskapens tre, så de tillot seg å skjelne mellom godt og ondt - en rettighet som bare tilkom Gud. Derved kom selvfordømmelsen og fordømmelsen av andre inn i livet. Loven ble nødvendig. «Loven fikk mennesket for sitt hårde hjertes skyld.» Det er med andre ord skyldvurderinger som er årsak til menneskets lidelser. Det er bare livet selv - sym­bolsk uttrykt ved hjelp av begrepet Gud - som kan ha noen vir­kelig berettiget mening om hva som tjener livet best. Når vi men­nesker tar oss til en rettighet som den å kjenne forskjell på godt og ondt, må normene iallfall samsvare med biologiske prinsipper, dersom resultatet ikke skal ende med forferdelse. Tvangsreguleres mennesket med stengsler og restriksjoner, vil individene til slutt miste livskraften, og samfunnet sykne hen. Det er ikke forbud, for­dømmelse og tvang som frigjør mennesket, men kjærlighet og for­ståelse av kausalsammenheng. Årsaken til meget av det forfall som herjer verden, skyldes ikke at moral-reglementet har vært for slapt - heller tvert imot. Det er en kjensgjerning at de individer som har vært kjørt strammest i tøylene, har lettest for å skeie ut. Både reli­gion og moral skal tjene livet, ikke binde det med livshemmende og hensiktsløse forbud og påbud. Lao-tse; som levde omlag 600 år før vår tidsregning, var oppmerksom på de skader som et livs­fiendtlig moralreglement kan forårsake. I sitt verk: «Skriftet om livsloven og livslovens frukter» - sier han: «Jo flere ting det er i livet som en ikke må gjøre, jo mer forarmes menneskene i sine laster. Jo flere lover og befalinger, desto flere tyver og røvere.»
63

Litt paradoksalt kunne en uttrykke det slik: Mennesket må ikke ha en moral fordi det er ondt - men det blir ondt på grunn av moraltvangen.
Problemets kjerne er at moralreglementet ikke må innekseseres ved hjelp av skyldmekanismer. Da er angsten nesten å foretrekke, fordi den ikke har skyldkjenslens lammende karakter. Bibelen gir klart uttrykk for at menneskets lidelser er forårsaket av moral som hviler på skyld. Moralen må integreres i forstanden, men dette er en umulighet når skyldfølelsen har vært tidlig og uvettig brukt og har fått grep i sinnet. For da lammes automatisk forstandsfunksjo­nen, og livsførselen styres av skyld og angst - med hat og aggre­sjoner som uunngåelige følgesvenner mer eller mindre skjult.
De moralbud som er biologisk forankret og organisk innebyg­get via positive og organiske kontaktforhold i barneårene, behøver nesten ikke å bli formulert.
En moralsk utvikling med livsenergiene i behold og fritt dispo­nible, er betinget av at skyld, usikkerhet og angst ikke bestemmer livsløpet. Det vil de gjøre når kontaktmuligheter og konsekvens ikke har vært til stede i tilstrekkelig grad i de første grunnleggende år. Kontakten med omverdenen blir avklippet, individene trekker seg inn i seg selv - blir introverterte. På Bali er denne fremtonings­type idealet, noe som oppnås ved bestemte tricks i fostringsteknik­ken, nemlig den såkalte frustrering som nyttes helt bevisst i den hensikt, ved visse manipuleringer, å kunne modellere frem det der rådende ideal med hensyn til personlighetstype. Det gås fram på den måten at barn på et meget tidlig tidspunkt blir opp­muntret til fritt å gi etter for alle sine impulser. Og det blir rike­lig belønnet med kjærlighet og omsorg, selvom det nok kan bli plaget litt. I krabbestadiet blir plagingen ikke etterfulgt av kjærlig­het, men av direkte avvisning. Til å begynne med innfinner det seg gråt og trassreaksjoner, men etterhvert lærer barnet seg til å etter­likne de voksnes holdning av stillferdig likegladhet. Følelseslivet er blitt nedtransformert og omkalfatret. Aggresjon uttrykkes ikke åpent som i vår kulturkrets, men bare ved en noe mer flytende måte å snakke på. Blir disse individer for eksempel vitne til en
64

ulykke, kommer de inn i en halvsløv tilstand. De snakker ikke, ser omtrent ikke, bare nikker. En forbryter i retten faller ofte i søvn. Men deres kjærlighet, angst og aggresjon er ikke forsvun­net, de kommer frem i deres religiøse gruppeseremonier som hand­ler om kampen mellom de gode og de onde makter. Det er blitt en indre splittelse og innadvendthet. Omverdenens holdning i barne­årene har satt varige formningsmerker i deres fremtidige livsstil.
På samme måte vil tidlig kontaktskade, skyld og angst kunne bevirke forskjellige adferdsforstyrrelser og symptomer som vil dekke over en indre usikkerhet og splittelse. Slik vil det alltid gå når livsfunksjoner som er lystbetonte blir søkt holdt i sjakk ved skyld og angst. Noe av det sentrale i neuroseutviklingen er at mot­stridende impulser i en gitt situasjon gjør seg gjeldende - det blir en ambivalent holdning, Den eksperimentelle neuroseforskning stadfester dette. Hvis hunder for eksempel får kjøtt hver gang det viser seg en lysende sirkel på en skjerm, mens et elektrisk støt på snuten innfinner seg i forbindelse med synet av en lysende oval, vil det når sirkel og oval nærmer seg hverandre i formen, komme til et stadium da hunden ikke lenger kan avgjøre hva slags figur den har med å gjøre. Endel av hundene vil da reagere med neuro­tiske reaksjoner, - de springer hylende sin vei, løper grassat eller blir liggende.
For menneskets vedkommende er det også av avgjørende betyd­ning at det sosiale atferdsmønster - moralen - blir innøvet ikke ved skyld, angst, usikkerhet og straff, men via byggende kontakt­opplevelser og forstanden, noe Bibelen klart gir uttrykk for idet den hevder at skyldkjenselen - vurderinger i godt og ondt - er årsaken til all menneskelig lidelse og utdrivelsen av Paradiset. Skyldkjenslen har kanskje vært mer misbrukt ved innpodning av moralreglementet i den kristne kulturkrets enn de fleste andre steder. Og riktig galt er det blitt når den moral som inntvinges i barneårene, ikke er gangbar mynt i samfunnslivet. Det resulterer i et voldsomt indre trykk når en skyldstyrt livsførsel ustanselig kol­liderer med andre utfoldelsesformer. En lærer som barn for eksem­pel at en ikke skal skade andre - ikke skal drepe. Men i sam-
65

funnet er alt annerledes. Plutselig kan det komme innkallelse til krigsøvinger eller krig. Alt faller fra hverandre i skyldtrykket. Livet foregikk ikke slik som en var blitt tilholdt å leve det under fordekte eller åpenbare trusler. Den kristne moralkodeks har ikke vært beregnet på barn, men på voksne. Barnet har sjelden opplevet eksempler i praksis konsekvent og helhjertet på den moral som søkes påtvunget det. Skyldfølelsen har isteden vært misbrukt som formende element.
De gamle persere var merksamme på den skade som innpod­ningen aven moraltvang kunne medføre. De forbød foreldre de fire første leveår å gi barn kunnskap om godt og ondt. «Ansvaret for hva barnet gjør,» sa loven, «rammer ikke foreldrene som utelukkende har å sørge for legemets nødtørft og ved begått feil bare har å si: Gjør det ikke en gang til!» Før det syvende år måtte barn ikke underkastes korporlig tukt. Knapt noe folk har hatt så utpregede forestillinger om godt og ondt som de gamle persere. Det er ganske sikkert dyrekjøpte erfaringer som ligger til grunn for de nevnte direktiver angående barns forhold til godt - og ondt - eller riktig- og galt-prinsippet.
Skyld skal en være varsom med å nytte i oppdragelsesøyemed, re­sultatet svarer så aldri til forventningene. Mennesket er fra naturens side rikelig utstyrt med sosiale drifter - det er samliv, fellesskaps­følelse og bevissthet som er årsaken til menneskehetens utvikling. Mennesket er en individual-sosialist eller sosial-individualist, det kan nu komme ut på ett. Homo sapiens hadde evnen til spesiali­sering og samvirke. Men svært ofte er de sosiale drifter trykket til­bake og de egosentriske behersker hele fremtoningspreget, fordi en er blitt stanset i sin naturlige vekst. En egosentrisk innstilling hører barneårene til, fordi en da er innstillet på å måtte få alt av de voksne. Mange klarer aldri å komme ut av denne infantile inn­stilling, fordi konfliktstoff med skyld og angst har stanset deres utvikling­
Ofte blir en problemstilling klarere når en søker tilbake til grunnbetydningen av ord som affekter og vanedannelse har av­stumpet. Moral kommer av det latinske ord: mos - eieform: moris,
66

som betyr skikk eller sedvane. Moral er egentlig det konvensjons­skjema som slektleddene litt etter hvert har erfart seg frem til, og den må stå i riktig forhold til biologiske og konfliktskapende faktorer.
Moral og idealer henger sammen som siamesiske tvillinger. Der­som idealdannelsen skjuler indre svake punkter, blir det alltid noe krampaktig og labilt over den. En bruker nemlig ofte idealer for å beskytte seg mot det i seg som ansees for farlig. Den fan­atiske avholdsmann flykter fra sin lyst til alkohol, sedelighetsapos­telen er angst for seksuallivet, en kan bli pasifist på grunn av undertrykte aggressive impulser og så videre. Angst og skyld gjør at en ikke står fritt til problemet, og da kan en heller aldri bli ferdig med det så en kan bli «fri under loven>.
Idealdannelsen er alltid farlig når den vil tvinge frem en livs­førsel som er i strid med biologiske prinsipper, eller en bestemt livsførsel før denne er modnet innenfra. Resultatet vil i såfall bli en indre ufrihet og følelse av tvang. Livsgleden forsvinner, og fanatisme inntar plassen. Som regel blir det en indre spenningstil­stand, da det til stadighet vil være drakamp mellom idealene og «bunnfallet». Det siste representerer unyttet energi og er således av langt større betydning enn idealene som ofte bare er gravstener over miljøets virksomhet.
En oppdragelse som baseres på skyld, angst og straff er en hem­ningsdressur som mangen gang kan resultere i en pyntelig over­flate. Men ofte vil det da på bunnen ligge farlige, latente ut­glidningsmuligheter som krever fanatiske karakterdrag for å kunne bli holdt i tømme - drapert i idealenes smukkeste svøp. En ideal­dannelse som hviler på slik gyngende grunn, er som en kalket grav full av uhumskheter. Idealisten som har sitt utspring i skyld og som derfor med alle midler søker å få presset sine medmennesker inn i det samme mønster, særmerker seg ved intoleranse og hat. Når idealene er uttrykk for indre utviklingskrefter uten motsatt rettede konfliktenergier og derfor hviler på uangripelig forstandsmessig vurdering av de muligheter som foreligger, mangler det fanatiske, hatefulle preg - en saklig holdning til problemene trer isteden.
67

Skyldkjenslen er blitt skjebnesvanger for vår kulturkrets derved at den har umuliggjort en reell oppklaring av uløste og vesentlige problemer. De teknisk-naturvitenskapelige disipliner har ikke vært hemmet i sin utvikling av denne forstandsformørkende affekt, og derved kom utviklingen inn i et rivende galt spor. Utforskningen av mennesket selv og klarleggelse av dets indre dynamikk ble skutt til side, fordi intellektet ble avspaltet og gikk på tomgang. Astronomiske summer ble anvendt til tekniske fremskritt. Bare i Norge har atomforskerne brukt over 300 millioner kroner.
All den skyldkjensle menneskene trekkes med, bevirker mange slags reaksjonsdannelser, for eksempel soningsbehov og masochis­tiske drag - de siste kombineres ofte med sadistiske tendenser, fenomener som er langt hyppigere enn en vanligvis forestiller seg. Masochisme, trang til selvpinsel, skriver seg vesentlig fra de erfa­ringer en gjorde som barn - når en hadde gjort noe galt og hadde fått sin straff, var saken i alminnelighet opp- og avgjort. Lidelse ble forutsetning for harmoniens gjenopprettelse. Denne mekanisme som etterhvert virker helt i det ubevisste plan, er skyld i megen legemlig og sjelelig lidelse, især hos naturer som er blitt passivi­sert av miljø- og skyldtrykk.
At skyldkjenslen er en meget sterk belastning for menneskesin­net i alminnelighet og barnesinnet i særdeleshet, viser seg ved alle de avvergemanøvrer som blir satt igang for å oppheve virkningen av den. En finner for det første en generell tendens til å forlegge skylden utad - på andre. Denne projiseringsmekanisme kan tyde­lig iakttas fra de tidligste år. Barn er ikke gamle før de konsekvent søker å velte skyld over på andre. Og denne tendens avtar ikke med årene! Tvert imot. All den skyld en selv går og trekkes med, søkes som regel ved første og beste anledning overført til medmen­nesker - konferer de berømmelige ord om bjelken og splinten. Alle kjenner til dette fra seg selv. Overalt ligger denne tilbøyelig­het til å velte sin egen skyld over på andre - for å være mest mulig skyldfri i egne og ikke minst i andres øyne. Menneskene ville vel være noe mer forsiktige hvis de visste at en affektiv dom er en boomerang - som alltid går tilbake i en selv.
68

Denne projisering av skyld har vært utnyttet kultisk og praktisk i mange religioner. De gamle israelitter gjorde det ganske enkelt ved for eksempel å overføre folkets synder på en bukk, som så ble jaget ut i ørkenen til sin skjebne - den meget omtalte og alltid aktuelle syndebukk. Mange folk har hatt en praksis med «narre­konger» som fikk seg overført skyldbyrden - hvorpå de ble drept. Enkelte steder ble han ført omkring fra hus til hus for å absorbere all skyld og disharmoni før han ble berøvet livet. I Babylon ble under de såkalte Sacæafestligheter offeret iført den virkelige konges skrud, fikk rådighet over hans hustruer, men etter fem dagers «re­gjering» ble han drept.

Omskjæring er også opprinnelig et forsøk på å skaffe individet av med skyld - en skikk som fra urtiden har vært praktisert rundt omkring på hele kloden. I det gamle Egypt ble den brukt, og herfra har trolig jødene overtatt den. Skikken har fremdeles en enorm ut­bredelse, for eksempel hos muhammedanerne, de abyssinske kristne, mange afrikanske folk og blant australnegrene. Endog aztekerne var omskåret.

Det som rent anatomisk foregår er at forhuden på det mannlige genitalorgan skjæres av, noe som mange steder måtte gjøres med en steinkniv - et bevis på skikkens høye alder .
Det har vært spekulert meget på årsaken til denne eiendomme­lige skikk. De fleste har villet se den som en rent hygienisk foran­staltning, som har til hensikt å beskytte mot visse sykdommer. Her­til er å bemerke at sjeledypet ikke tenker medisinsk-hygienisk ­men magisk-symbolsk.
Omskjæringen hører egentlig med som et ledd i de mange puber­tetsriter som ungdommen må underkaste seg før de kan opptas i de voksnes krets. Det er et magisk-symbolsk-ubevisst forsøk på å kvitte seg med skyld og annet som kan virke hemmende på livs­utfoldelsen. Skylden var fornemmelig knyttet til den genitiale sfære - den gir seg i alle tilfelle uttrykk her. Skikken betegner sjeledypets ønske om å fri seg for usikkerhet og forstyrrelser som ligger og uroer sinnet og gjør en livsudugelig.
69

Når forhuden blir fjernet, blir lemmets hode liggende blottet ­det samme forhold en finner under ereksjonen. Skikken innebæ­rer derfor også ønsket om en vedvarende potens som aldri skulle forlate en - en permanent mana med varig livskraft.
I  Det gamle testamente bekreftes det at hensikten med omskjæ­relsen var befrielse for skyld og angst. I 1. Mosebok berettes det om Moses at Gud engang ville ta hans liv. For å hindre dette tar Moses' hustru en skarp sten, omskjærer sin sønn, og kaster for­huden for Gud - en symbolikk som viser at omskjæringen er ut­trykk for ønsket om straff-frihet og livsintensitet.
Jesus ble ifølge Bibelen omskåret 8 dager gammel slik loven bød. Hva et slikt tidlig kirurgisk inngrep kan få å si for den senere psykiske utvikling og karakterholdning, kan en lett forestille seg.
I kristendommen avløstes omskjærelsen av dåpen, som har samme symbolske karakter - med vannets rensende og livgivende evne som utslagsgivende symbolfaktor.
Skyldkjenslen er biologisk en forlengelse av ulystfølelser som akkompagnerer et handlingsforløp som er til skade for arten. Hos mennesket blir det innbygget i psyken en mer eller mindre auto­nom spesialfunksjon for dette prinsipp - samvittigheten eller over­jeget. Oppdragelsen har hittil i vesentlig grad gått ut på å belaste samvittigheten så meget som mulig og så tidlig som mulig. Men derved blir det en indre splittelse som kan komme til å anta en helt faretruende karakter med avspaltet, ubevisst skyldfølelse. De øye­blikkelige resultater kan nok se lovende ut, men fjernvirkningene ­livsutfoldelsen i voksen alder - er som regel alt annet enn opp­muntrende. Enten er resultatene passive, engstelige, gledeløse og forkue de individer, eller det er kompenseringsfenomenene som dominerer fremtoningspreget der synder og laster er representert i alle tenkelige avskygninger.
Oppdragelsen er vanskeligere enn bare å spille på angst og skyld - eller i oppgitt resignert uforstand la det hele seile sin egen sjø ­noe som aven eller annen grunn har fått navnet fri oppdragelse, og vesentlig skyldes foreldre som har forlest seg på en eller annen bok om barneoppdragelse.
70

Barnets utvikling og individets senere holdning avhenger mer enn noe annet av eksemplets makt og av forholdet foreldrene imel­lom og deres holdning til barnet. De tidlige erfaringer blir av grunnleggende art, også fordi intellektet er svakt utbygget, og den samlede erfaringsmasse er liten. Utviklingen er avhengig av den følelsesmessige atmosfære i hjemmet som barn suger i seg som en svamp; den er avhengig av trygghet og om det kan etableres tillits­fulle kontakter med omverdenen. Alt etter det omgivende atferdsmønster og følelsesmessige klima som barnet vokser opp i, danner det seg forskjellige mennesketyper, en kan bare henvise til Ruth Benedicts grunnleggende undersøkelser over fremtoningspregets avhengighet av forskjellige samfunnsstrukturer med tilhørende følelsesmessige kvaliteter .
Barnet skal vokse legemlig, sjelelig og åndelig. Det er mange faktorer som herunder griper inn i hverandre, og alt etter anord­ningen av dette komplekse spill av krefter, nedfeller livsholdningen seg som et atferdsmønster - en livsstil utkrystallisert av individets tidligere erfaringer og opplevelser. Denne livsholdning vil bevisst, og særlig ubevisst, av all makt og med alle midler søke å forlenge seg selv, uansett hva den måtte inneholde av grove feilbygninger og faretruende skjevheter. Et ledd i dette er at enhver av sitt erfa­ringsmateriale tar ut alt det som måtte passe til den etablerte hold­ning, og ellers fortolker kjensgjerninger etter behov - den såkalte rasjonalisering.
Skal holdningen kunne forandres må betingelsene bli endret in­nenfra. Dette er alltid en meget vanskelig sak, så vanskelig at den ofte står som en umulighet. Av de få ting som kan sette en slik for­vandlingsprosess igang er lidelsen, og heri ligger lidelsens positive side - dens funksjon som forvandlingsferment. Kristi lidelseshis­torie gir en tydelig pekepinn i så henseende.
Det er imidlertid mange som ikke nytter lidelsen som middel, men som mål. Det er alle dem som har et ubevisst behov etter li­delse, et behov som viser hen på en skyldkjensle som stadig ligger og murrer og automatisk medfører et behov etter lidelse - det vil
si soning.
71

Lidelsens positive side er at den virker som et push i retning aven reell forløsning - en reell oppklaring og bileggelse av kon­fliktstoffet. Det er ikke nok å bekjenne sin synd - langt viktigere er det å erkjenne den!
Synd betyr egentlig å ta feil. Det greske ord for synd som er brukt i vår bibel - hamartia - er betegnelsen for en utskutt pil som har forfeilet målet. Synd er feilrettet energi, indre feilbygnin­ger, livsavvikelser, projiseringer, rasjonaliseringer, og bokstavlig­tagen av symboler - alt det som hindrer frigjøring og utvikling av personligheten. Synd er alt det som hindrer vekst og trivsel av våre iboende muligheter. En affektfri holdning til syndsproble­met er mulig å kunne erverve seg etter hvert som skyldfølelsen erstattes av indre forløsning og forstandsmessig vurdering. Da blir moralen det den skulle være - en artikulering av livslovene, en hjelp til et sosialt atferdsmønster - og ikke en tvangstrøye som bin­der og tyner livet med forbud og påbud fordi den er blitt tvunget inn i en utenom forstandens hoveddør.
På forskjellige steder er det her blitt omtalt forhold som hindrer en reell erkjennelse - ulike former av assosiativ tenkning som har ført til magiske prosedyrer, feiltolkninger av naturfenomener, irre­levante motsetningsforhold, bokstavoppfatning av sjeledypets sym­bolspråk, projisering av ubevisst konfliktstoff, og rasjonalisering. Det sistnevnte begrep har intet med den vanlige betydning av ordet - nemlig forenkling, særlig av arbeidsprosesser, å gjøre. I psyko­logisk språkbruk er det uttrykk for at en finner en tilsynelatende begrunnelse for en holdning istedenfor den virkelige. Den er på mange måter en lumsk mekanisme, fordi det så ofte er nesten umu­lig å gjennomskue den, da den har til oppgave å holde vedlike den etablerte livsholdning som hviler på skyld og angst.
Et eksempel vil trolig bedre enn mange ord forklare hva som ligger i begrepet. Blir for eksempel en person i hypnose befalt etter oppvåkningen å gå hen og slå opp en paraply, vil ordren bli fulgt. Men mennesket kan ikke gjøre noe uten at forstanden er med i foretagendet. Eksemplets person vil derfor overfor seg selv og overfor eventuelle tilstedeværende, måtte ha en forklaring - en
72

begrunnelse - for hvorfor nettopp denne handling ble utført. Slike forklaringer lages prompte uten at vedkommende er seg gangen i det bevisst, da atferden ikke kan gå på tvers av det logiske appa­rat. Som forklaring kan for eksempel bli anført at han trodde å ha lagt merke til et hull i trekket og nu ville han se etter om så var tilfelle og så videre. På denne måte er det med så meget vi sier, tenker eller gjør; det er rasjonaliseringer - begrunnelser som har en ganske annen sammenheng enn slik som de tilsynelatende for­toner seg. Rasjonalisering er livsløgnen - besnærende anrettet som livrett- men den stenger erkjennelse og utvikling.

Rasjonaliseringer nyttes særlig overfor sosialt sett lite akseptable manifestasjoner som for eksempel aggresjon, som spiller og har spilt en enorm rolle i menneskets liv - idet de enkeltes aggresjoner blir kollektivt organisert til krig­
Krigen begynner i menneskets sinn, og bare der kan den bringes til opphør, heter det i punkt 1 i UNESCOs pakt. Det er så sant som det er sagt. Dessverre har en hørt sørgelig lite fra det hold om en klarleggelse av denne mekanismes virkemåte.
Atomalderens krav om en ny og riktigere måte å tenke og handle på er forblitt en floskel som få later til å ta høytidelig.
Aggresjon opptrer som følge av indre stengsler, og den har til hensikt å slå disse ned. Da dette forhold ikke blir erkjent, fordi det er av ubevisst art, blir kravet tatt mer eller mindre boksta­velig. Aggresjonen blir rettet mot andre mål.
De fleste mennesker går med slike reaktive aggresjoner som imidlertid blir undertrykt og nektet utløp som ikke godkjent sosial utIevelsesform. Men like fullt ligger behovet der i det skjulte, og hvis tendensen legaliseres, som det jo blir gjort før, under og til­dels også etter en krig, brister dikene og affektene bryter løs. Sam­tidig formørkes forstandsvirksomheten som utelukkende kan fun­gere hensiktsmessig i en lidenskapsløs atmosfære.
Når aggresjonen legaliseres vil en se at det er de som er mest hemmet på dette og andre områder - oftest under en overelskver­dig, velfrisert overflate - som regel blir de verste i sitt hat.
73

Mest grusomme av alle kriger er de som dreier seg om religiøse systemer eller politiske ideologier. Grunnen til dette er at det er blitt konstruert kunstige skiller mellom grupper av mennesker ved hjelp av angst og skyldmoral med tilhørende idealer som er blitt opptatt i overjeget. Vrangsiden av denne holdning er hat mot dem som har et annet reaksjonsmønster, idet dette kjennes som en trus­sel mot hele livsgrunnlaget - mot det en holder for å være det eneste sanne og riktige. Livsholdningen blir krampaktig og ufri med aggresjon og hat som underbygning. Den som er fri under loven, nærer ikke aggressive følelser mot dem som er annerledes enn en selv er. Er livsholdning og samfunnsforhold blitt så skakk­kjørte at selve livskildene trues med uttørring, vil det oppstå et ube­visst behov etter å rasere hele den feilsporede kulturform. Dette er et moment i krigens indre dynamikk som ikke bør oversees.
Under og etter den siste storkrig var det tydelig å se hvorledes de mest aggresjonshemmede mennesker på begge sider var de største aktivister når det gjaldt å nytte de nylagede avløpskanaler for den raskt legaliserte aggresjon. Påfallende mange geistlige, humanister og idealister av alle avskygninger var i aksjon. Men på bakgrunn av den nyss skisserte aggresjonsmekanisme kunne det ikke være annerledes. Det sørgelige er bare at årsaksforholdene ble så lite er­kjent. Blikket ble ikke rettet innad! Rasjonaliseringer dominerte tanke- og handlesett.
I aggresjonsmekanikken er de tidligere omtalte projiseringer i virksomhet, idet ubevisst konfliktstoff med tilhørende mengder følelseskvaliteter stadig vil søke å plassere seg i medmennesker, in­stitusjoner og sosiale forhold. Dette kompliserer de intermennes­kelige relasjoner i uhørt grad, fordi erkjennelsen tåkelegges av vill­ledende affekter. Derfor står menneskene på stedet marsj, tråkker og tråkker i blod og skitt, på hverandre og sine egne muligheter . Utforskningen av mennesket vinner lite gehør unntatt for peri­fere problemers vedkommende. Mennesket selv som skal bruke teknikkens «vidundere» til liv eller død famler i blinde mellom atombomber og enda verre ting, som gjennom penger og fragment­intellekt er blitt stillet til rådighet for symboldyret.
74

Først når de symboler menneskepsyken opererer med - og er henvist til å nytte som eneste mulighet - blir forstått, kommer Menneskets tidsalder. Mennesket med den store M. Med dyp og inderlig kontakt innad til sine egne kraftkilder og tilsvarende ledig­het og menneskelighet i sine relasjoner utad. Da vil det ikke spørres etter jøde eller greker, farget eller hvit, trell eller fri, men etter en forløsende innsikt, vidtfavnende og villig menneskelighet, og fulltonende livsevne og evne til samliv.
Forståelsen av den religiøse symboltale skulle ikke by på den grad av motstand som man finner ved behandlingen av menneskets affekter og konfliktstoff, fordi så mange har gitt de religiøse sym­bolsystemer på båten av den grunn at man ikke forstår noe av det, men holder det for å være rester av fordums overtro, og mer eller mindre naive spekulasjoner, laget av mennesker som ikke forstod bedre. I virkeligheten er forholdet ganske motsatt. Det er det mo­derne menneske som ikke begriper noe av den emnekrets som er den mest sentrale av alle - den som bestemmer over liv og død.
Liv - død - og oppstandelse - er de evige og sentrale symboler i alle religioner til alle tider og for alle mennesker - uansett om de bekjenner seg til noen religion eller ikke. For dette er generell symbolikk, felles for alle mennesker. Den kan spille seg ut i reli­gion, i personlig symptomatikk, i drøm og kunst. Disse symboler har vært variert på et utall måter - i vegetasjonsmysterienes livsundere, i himmellegemenes evige og uforanderlige faser, i offer­seremoniers mangslungne og grusomme symbolikk.
Døden som symbol og realitet må holdes fra hverandre, om en skal kunne forstå hva som skjuler seg av indre realiteter i dette bilde. Alt liv er tilmålt et visst artsbestemt spann av tid. Mennes­ket med sin bevissthet står i en særstilling i den organiske verden, derved at det lever ikke bare i nuet - men også i fortid - og frem­tid. Det siste betyr en svær belastning på sinnet; - dette å vite at en skal dø! Det vil derfor automatisk settes igang forsvarsmeka­nismer for å kunne utholde dette faktum, og selvoppholdelses­driften vil i seg selv tendere mot å forlenge mennesket inn i evig­heten. Mennesket har et behov etter å tro på et liv etter døden. Men
75

et evig liv skulle da i tilfelle gjelde for alle mennesker, det kan ikke være en særrett for et enkelt trossamfunn, eller endog avgrening av et sådant, selvom det nok kan merkes en tydelig tendens innenfor de forskjellige grupper til å være privilegert også på dette område. Døden som symbol - det er denne realitet en har å gjøre med i de religiøse systemers verden - betyr ønsket om frigjørelse fra det som stenger livsutfo1delsen. Det er ønsket om et fornyet liv - om å bli født på ny - en symbolikk som har fulgt mennesket fra de eldste tider og til denne dag, og vil fortsette å gjøre det i all frem­tid- sentral og viktig som den er. I drøm og kunst - i all utvikling - går den igjen som en gjennomgangsmelodi. Døden betyr ønsket om et nytt, forløst liv. Den samme betydning har den i kristen­dommen - i Go1gatamysteriet. Den står for indre forhold som ønskes tilintetgjort og erstattet med oppstandelse og nytt liv. Full­byrdelsen av dette vil alle stritte imot. Den engang etablerte livs­holdning søkes forlenget av all makt og med alle de mekanismer som står til rådighet - rasjonalisering, projisering og bokstaver. En vil bare klynge seg til den tro at Frelseren levet her på jorden for et par tusen år siden og døde for oss på korset. Så må da vi få slippe! Vi behøver da ikke gå denne dødens vei. En annen har gjort det for oss. Ved en stedfortredende lidelse skal vi få lov til å fortsette å være som vi er, slik at vi ikke behøver å forandre oss ­ikke legge vekk våre livsavvikelser, fordommer og forstands­stengsler .
Og dog gis det ingen annen vei. Hver enkelt må gå den med sin byrde - gjennom lidelse til dødens mørke og videre frem og opp mot lyset, forløsningen og fornyet liv. At det er slik det er ment, fremgår også av Go1gata-navnet - et arameisk ord som betyr hode­skalle. Dramaet skal finne sted inne i oss - i menneskesinnet - det som lever dekket av hodeskallens benede hvelving, som på latin heter Calvaria. Herav det engelske uttrykk for Golgata, Mount Calvary.
Veien går innad - gjennom lidelse mot ny erkjennelse - nytt liv. Golgata-mysteriet må hver enkelt av oss gjennomleve og gjennom­lide, uansett om det foregår i religiøs eller personlig regi hvor en
76

selv er scene, aktør og publikum i dette menneskets evige spillom liv eller død.
De fleste går tidlig i stå. De akter ikke på suffløren fra dypet som forgjeves søker å komme med forløsende stikkord som kan bringe spillet videre. Om og om igjen, dag etter dag, år etter år spilles de samme innledende scener med utadprojiseringer, rasjo­naliseringer, skyldkjensle, villfarelse, lidelser og symptomatikk. Stemmen fra dypet overhøres og overdøves. Meningen med det som foregår fattes ikke. Stykkets symboltale - sjeledypets språk ­er som et uforståelig tungemål. Derfor kan ikke stykket føres til ende. Det stopper som regel opp i en eller annen birolle tidlig i første akt, som spilles om og om igjen.
Men fullbyrdelsen av dramaet om mennesket lever videre i drøm, i kunst, i religion - de tre beslektede uttrykksmidler som åpenbarer vårt indre liv - vår indre hemmelige plan - dersom en kan lytte, ane og tolke det gåtefulle symbolspråk i våre skjebne­bestemmende urbilder .
Kunsten er et middel til forløsning og erkjennelse. Den utsprin­ger aven indre nødvendighet og er uttrykk for den indre virke­lighet.
De store kunstnere er menneskehetens seismografer som regi­strerer og artikulerer i sitt formspråk arten, styrken og retningen av de uforløste krefters indre trykk. De er dypets formidlere og utvik­lingens stifinnere. Slike følsomme og brukelige instrumenter kan de bare være når de selv er på rett vei, og arbeider seg frem til fri­het og uavhengighet til alle sider - og adlyder de indre krav og intensjoner.
Ars gratia artis - kunsten for kunstens skyld - var en riktig for­mulering den gang kunsten hadde sitt tyngdepunkt vel forankret i menneskets indre hvorfra alt formet seg sikkert og organisk. Kunsten hadde sitt eget indre mål.
I vår kulturkrets er tyngdepunktet i samsvar med naturvitenskapens dominans blitt forskjøvet - ut i rommet. De indre realiteter og deres uttrykksmidler erkjennes ikke som sådanne - de dyrkes istedet i ytre symbolformer, slik som en også ser det i religionen.
77

Denne forskyvning utad medførte et krav om en virkelighetstro kopiering av omverdenen.
I våre dager holder pendelen igjen på å svinge tilbake, men fordi erkjennelsen også på dette punkt mangler, slår naturalismen over i sin motsetning. Motivet - meningen - har ikke lenger noen betydning og funksjon - utførelse og komposisjon betyr alt - fak­torer som riktignok har sin plass i kunsten, men bare som under­ordnede og selvfølgelige ledd.
I maleriet viser resultatene seg i form av geometriske figurer og farveflater. Skulpturen beherskes av deformeringer og abstraksjo­ner, men også her er den indre virkelighet blitt ukjennelig - paral­lelt med den ytre. Selv i ordets kunst, som er uløselig forbundet med logos og mening, forsøkes med en rytmisk ordsalat. Musikkens verden domineres av artistiske finesser så nær opp til disharmonien som mulig.
 L' art pour l'art har utartet til utvorteshet og artisteri i takt med den samme utvikling på andre områder. Dette kan bare endres der­ved at tyngdepunkt og problemstilling blir en annen enn den er idag.
Flukten fra naturalismen skyldes trangen til å komme vekk fra overflate og bokstavelighet. Den er derfor et skritt i riktig retning. De indre realiteter kan best uttrykkes - og erkjennes - ved hjelp av en ikke-naturalistisk gjengivelse og anordning av billedelementer fra den ytre virkelighet - akkurat som tilfelle er i drømmen.
De non-figurative eller abstrakte retninger som for tiden i stor utstrekning behersker bildende kunst, har altså noe riktig i seg ­nemlig dette at den indre virkelighet ikke kan uttrykkes direkte ved hjelp av konkrete billedelementer. Det essensielle - meningen - kle seg i symboldrakt. Men da er det så å si den eneste mulig­het å bruke elementer fra virkelighetens verden - men med dobbelt bunn- slik som det gjøres i religion og drøm. Bare derved blir det mulig å sirkle inn problemene - og løse dem. De ekspresjonistiske og sur-realistiske retninger synes å være de mest adekvate uttrykks­midler, fordi de ligger nærmest opp til drømmens uttrykksmåte og funksjon.
78

Bildende kunst kan ikke gi avkall på sitt viktigste element - sym­bolinnholdet - uten å kastrere seg selv. Den ekte og store kunst er alltid født innenfra. Den uttrykker seg i sitt språk om vesentlige ting i den indre status.
Også de mytiske urbilder og den my tiske symbolikk utformet i et religiøst system - lenges etter å bli omsatt i levende liv. Men da må de forståes! For at så skal kunne skje, må en se litt nærmere på forestillingen bak kulissene - meningen bak bildene - betydningen av bokstavene.
Den religionsform som den vesterlandske kultur er bygget på ­kristendommen - kunne komme til å stå i en særstilling blant reli­gionene på grunn av symbolenes enkle, sikre utformning og allmennmenneskelige karakter, lærens dype innsikt, omfattende visdom og varme, etiske atmosfære - når den igjen blir seg bevisst at bak symbolene ligger levende, fellesmenneskelige realiteter og venter på å bli forløst. Med utsagnet: Guds rike er inne i Eder! skiller kristen­dommen lag med andre religioner og flytter definitivt inn i men­neskesinnet. Den kan derfra løse seg fra magi og bokstaver - o,~ tjene åndelig frigjøring og livslykke - individuelt som kollektivt. De religiøse elementer - barn og fødsel - lys og mørke - himmel og helved - Gud og Satan - engler og djevler - liv og død - dom og soning - frelse og fortapelse - ånd og bokstav - godt og ondt ­møtes på den store korsvei i menneskets indre, og blir ikke lenger hengende i løse luften. De blir deler aven indre virkelighet i en sammenheng som også andre enn spesielt innviede kan forstå. Men forståelsen kan bare slå rot i søkende, modnende og beredte sinn! Mennesket er et skapende vesen som på dette grunnlag har laget seg en særpreget eksistens oppe på det biologiske fundament. Denne skaperfunksjon er en forlengelse av selve livsevnen og er rik og sterk og mangfoldig som denne.
Mennesket bæres oppe av sine psykiske aktiviteter som i stor utstrekning er bundet til å bruke bilder, tegn eller symboler.
Våre tanker, impulser og kulturstruktur opereres gjennom slike bilde- og tegnsystemer .
79

Denne særpregede aktivitet er så spesielt menneskelig at homo sapiens også er blitt kalt for symboldyret som er en mer treffende betegnelse enn sapiens, som kommer av ordet visdom, - en ord­forbindelse enkelte synes etterhvert blir noe problematisk.
Drømmen er en viktig del av menneskets skapende aktivitet, og hver natt foregår det, enten vi husker det eller ei, i hvert eneste menneske, en intens dramatisk billedframstilling av ens livssitua­sjon, hvordan den arter seg, og hvordan den kan bli, og hva som må til for at så skal kunne skje.
På samme måte som drømmen er universell og felles for alle, er alle mennesker utstyrt med skapende evner. Derfor ser en dette tydeligst hos barn. Etter hvert som formningsprosessen tørrer oss ut, blir disse evner mer eller mindre borte i bildet.
Hvis en ber et barn om å tegne et hus, en bil, et menneske, eller hva det måtte være, er som regel tegningen ferdig på et blunk.
Og denne tegning er sterkt personlig og gir samtidig et bilde av barnets livssituasjon.
Retter en den samme oppfordring til et voksent menneske, vil svaret i nesten hundre prosent bli: «Nei, jeg kan ikke tegne!»
Her må det være skjedd noe fundamentalt galt, når en opp­rinnelig og særpreget menneskelig evne så å si er blitt borte. Skolen må ta sin del av skylden for dette, fordi denne aktivitet er blitt presset inn i et rigid mønster med en upersonlig mer eller mindre fotografisk avbildning som det høyeste ideal - og overfor denne fordring er det bare et lite fåtall som strekker til.
Denne idealfordring som rir hele vår kulturkrets er arven fra det snusfornuftige og intellektualiserte Hellas. Den er stort sett ukjent i andre kulturer, der produktene formes organisk og levende innenfra i den enkelte.
Den personlige skaperprosess er en så sterk biologisk fordring at interessen for primitives og barns skapende funksjoner har trengt seg frem, samtidig som naturalismen er på retur. Sterkest kommer denne tendens til uttrykk innenfor den bildende kunst.
Men bevegelsen bort fra naturalismen er ikke gått i retning av det primitive, det opprinnelige, og sentralt menneskelige.
80

Det hele tenderer mot en rendyrking av virkemidler, oppdriving av spenningsforhold, og bruk av estetiske lovmessigheter, i en de­formerende og nonfigurativ regi.
Moderne kunst holder derved på å miste forbindelsen med det menneskelige bevissthetsaspekt, som burde være det sentrale i kunstens vesen. Den mister derved også kontakten med de brede publikumsmasser som halsstarrig holder på at et bilde må ha en me­ning, at det må forestille noe, og da helst i idylliserende retning, Som en reaksjon på idylliseringsflukten og fotograferingsidealet er moderne kunst havnet i den motsatte ytterlighet, nemlig at det overhodet ikke spiller noen rolle hva et bilde forestiller. Hoved­saken er hvordan visse formale kraver oppfylt, og arrangementet innenfor rammen av det som ansees som de vesentligste krav til et kunstverk i dag.
Denne tendens er i full overensstemmelse med menneskets nu­værende situasjon, der viktige verdinormeringer er ute av lage, slik at de sentralt betydningsfulle menneskelige faktorer er nesten helt ute av bildet.
På samme måte som kulturnihilismen har bredt seg og verdi­normene for en stor del er oppløst, slik at det sentralt menneskelige aspekt i tilværelsen er blitt forvist til en forhutlet og nærmest ube­merket eksistens, er den billedmessige verdi i kunsten blitt uten egenverdi.
Kunsten er derfor blitt uten mening, og som følge derav uten budskap, fordi hovedtyngden er blitt forskjøvet vekk fra sentrale, levende realiteter, og over på et perifert formalplan uten bevisst­hetskvalitet om hva som foregår - og skal foregå - inne i mennes­ket.
Den moderne kunst har plassert seg selv i en slik perifer posi­sjon fordi den har slått naturalismen og fotografidealet istykker, uten å kunne følge opp det som er vesentlig av menneskelig kon­fliktstoff som forlanger sin løsning både i livet og i kunsten.
Men de menneskelige konflikter har et dobbelt aspekt i seg. Det er nettopp det som gjør dem til konflikter, og så vanskelige å
81
løse. På den ene side er det et behov etter oppklaring og frigjøring av den livskraft som ligger bundet i dem.
På den annen side er det et ønske om å beholde konflikten for å slippe omsmeltningsprosessen som anes som noe så ytterst pinlig og farefylt at en vil holde status quo'. Men hvis en skal kunne leve med konfliktstoff i seg, må individet gjøre noe med det. Konflikten må avverges, på en eller annen måte, og derfor bygger individet ut sine avvergesystemer som er like. mangfoldige som menneskene selv, og like ubevisste som de selv er blitt.
Kunsten har derfor ofte et mer eller mindre sterkt avverge­preg i seg, slik at konfliktstoffet kan holdes tildekket. Formalisme, konvensjoner, naturalisme og non-figurative figurasjoner er ypper­lig egnet til å skjule seg og konfliktstoffet i.
Men kunstens oppgave er å avdekke livets grokrefter og å få dem til å virke i den enkelte, både i kunstneren eller formidleren og i den som mottar. Dette forutsetter at det også foregår en be­vissthetsprosess som forvandler mørke til lys.
Den store kunst klarer å formidle det sentralt uforløste i men­neskets tilværelse, ofte gjennom nye problemstillinger og ved å bryte nye veier, ved å tvinge problemene frem til debatt og om­vurdering.
Den stor kunst gir impulser til menneskelig frigjøring, og er selven del av denne.
Den store kunst skapes av og i enere som tråkker nye veier. Men de nye veier i kunsten følges så alt for sjelden opp på bevissthets­planet. De følges istedet opp av etterlignere, og dermed har en nye moteretninger, som relativt raskt brukes opp, inntil nye
enere står frem og viser veier som få eller ingen kan følge opp med indre bevissthetsforløsning, men isteden blir til nye blind­veier - eller moteavverger.
Kunstens funksjon og kunstens misjon er derfor kommet noe på avveier, men den har klart å beholde sin sentrale posisjon i kultur- og samfunnsliv. Men selvom kunsten nok tas alvorlig, tas den likevel ikke alvorlig nok.
82

Kunsten er en forlengelse av drømmen og er like nødvendig for menneskets eksistens som denne.
Drømmen er i seg selv livsnødvendig, men enda større betydning får den når drømmen blir forstått, dvs. når en blir seg bevisst hva drømmen utsier i sitt spesifikke billedspråk med den dobbelte bunn. Det samme er tilfelle med kunsten. Den er i seg selv livsnød­vendig, men dens egentlige funksjon er å gjøre mennesket bevisst om seg selv og sin egen situasjon.
Men avvergebehovet vil alltid komme inn og fordunkle bildet. Kunsten er derfor blitt til en gigantisk avverge som holder den nu­værende forvirring vedlike, istedenfor å være en åpning inn til livets grunnkrefter og etablere en forbindelse mellom dem og men­neskets bevissthet.
Kunsten er ett av brospennene mellom mørke og lys. De andre spenn er drømmen, religionen og vitenskapen når den forsker på de rette felter og med de rette sinn. Filosofien skulle binde disse spenn sammen til en kjørbar bro og politikken skulle ordne tra­fikken og samfunnet på begge bredder. Men slik er det som kjent ikke.
Vår samfunnsform er business-samfunnet. Det som teller er det som selger. Og det som selger er de lettvinte og billige avverger, underholdning, sex og kriminalitet. Med de nye massemedia ­film, radio, TV, kulørt ukepresse og halvkulørt dagspresse - over­svømmes vi av disse profittavkastende og kvalitetsforringende av­vergeformer som villig vekk nasker det som lønner seg fra den seri­øse kunst.
Kunstens oppgave er å holde mennesket mykt, levende og på vakt mot de lettvinte og forførende avverger som byr seg frem alle vegne. Hvis kunsten skal makte denne oppgave, fordres det at hver og en tar sine skapende aktiviteter i bruk, for vi har dem alle sam­men på en eller annen måte.
Hva dette kan bety for den enkelte, får en et innblikk i gjen­nom psykoterapien som også tar sikte på å forløse menneskets skapende aktiviteter, ikke minst dem som tangerer kunstnerisk ut­foldelse og egenproduksjon.
83

A få igang en forløsning av menneskets skapende potenser er en slags fødselsprosess som alle kunstnere kjenner til og har gjen­nomlevd og gjennomlidt.
Prosessen fra kime til liv, fra mørke til lys, fra bevisstløshet til bevissthet er forbundet med smerte som de fleste vil unndra seg. Forløsningen er ikke fullbyrdet før konflikten er avløst av be­vissthet og frihet.
Dette forutsetter en riktig tolkning av prosessen og hva bilde­elementene står for av levende krefter inne i den enkelte.
Når det gjelder tolkning av kunst gjelder her de samme prinsip­per som for alt som har sitt utspring i mennesket og gjennom mennesket.
Det gjelder drømmen, det gjelder kunsten, det gjelder religi­onen som det gjelder menneskets adferd og holdninger.
De kliniske psykologer, barnepsykologene og barnepsykiaterne er fullt fortrolige med leketøy og sandkasse som testmiddel for barn som med ord ikke kan gi uttrykk for sitt konfliktstoff .
Men når det gjelder ubevisst konfliktstoff, er vi alle i barnets situasjon.
Og derfor har vi gjort hele verden om til en grotesk sandkasse­situasjon, hvor så å si enhver lever ut sitt konfliktstoff uten å kunne forstå det.
Kunsten er blitt et slikt utlevelsesmiddel i en sandkasse der en har ismer, modernismer, abstraksjoner, underlivsbeskrivelser, ab­surd teater, nonfiguratisme og atonalitet isteden for et lekemate­riale til å uttrykke sitt konfliktstoff i.
Men kunsten er mer enn et utlevelsesmiddel. Den gir også et billede av menneskets indre virkelighet og den skal etablere en for­bindelse til livets kraftkilde, der livsgåten ligger skjult på bunnen i oss alle­
Kunsten reflekterer derved det sentrale, eller guddommelige i til­værelsen i form av billeder, tegn, ord og symboler, som har den dobbelte bunn. Bare derved kan den prøve å gi et tilnærmet ut­trykk for det som egentlig er uutsigelig.
84

Kunstens vesen og funksjon er å omskrive i sitt formspråk det som er ubevisst og uforløst, og derved gi impulser til frigjøring av de menneskelige potensialer som løfter oss ut av hverdagen og gir oss et gløtt av de store sammenhenger i livet og tilværelsen.
85
Kristendommens historiske røtter

Dette kapitel kan synes unødvendig omstendelig for visse parti­ers vedkommende. Når det er blitt så pass detaljert, er det for å gi noe av det bakgrunnsstoff en ellers savner i våre skolebøker. En får der nærmest inntrykk av at Bibelen er skrevet av Gud selv - mens den i virkeligheten er et høyst menneskelig dokument som har vært gjenstand for vekslende forandringer og redigeringer. Kristendommen er like lite som noe annet et avgrenset og av­sondret hele, som eksisterer uten relasjoner til fortid og samtid. Her som i alle andre livets forhold vil en finne et stadig og tildels temmelig komplisert vekselspill mellom faktorer som virker i ulike retninger. En må derfor vente at mange av kristendommens ele­menter er overtatt fra andre religioner og trossamfunn. Kristen­dommen kan ikke fullt ut forstås uten på bakgrunn av den jord den er vokset i - jødedommen og forholdene i Israel. Jødedommen på sin side er igjen blitt påvirket av omboende, erobrede eller erobrende folkeslags religiøse systemer. Den ble i tillegg til sine andre funksjoner det viktigste nasjonale samlende og sondrende hevdelsesmiddel, som herdet folket i lidelsene og sveiset det sam­men til en ubrytelig enhet­
Israel har alltid hatt en utsatt strategisk beliggenhet, og dette av­speiler seg i dets historie som er en sammenhengende beretning om erobring, undertrykkelse og midlertidig uavhengighet.
Da romerne erobret landet, gjorde de edomitten Herodes til re­gent i Israel. Hans regjeringstid faller mellom år 37 og 4 før vår tidsregnings begynnelse. Han var en slu politiker og en dyktig hær-
86

fører. Han var i besittelse aven aldri hvilende ærgjerrighet, som fikk ham til å ofre hustruer, barn og venner. Folket likte ikke den fremmede edomitt på tronen. Han var en brukbar mann for ro­merne, og føyde seg godt inn i det romerske imperium, som var basert på gresk kultur og romersk makt. Herodes var helt helleni­sert. Keiserdyrkelsen ble innført i templet hvor det daglig ble ofret til den romerske imperator. Romerørnen ble slått opp over tempelporten. Herodes skaltet og valtet med despotisk makt, og tok intet hensyn til det jødiske råd - synedriet.
Herodes' siste år var karakterisert av opprivende tronstridigheter som regelmessig endte med at han lot tronarvingene drepe. I Hero­des siste år ble etter Matheus-evangeliet Jesus født. De grusomme barnedrap som Bibelen beretter om, har neppe funnet sted - selv om de på sett og vis kunne svare så noenlunde til Herodes psyke. Men slike selsomme hendinger hører med til den faste mytiske ramme omkring store ånders fødsel, en kan bare tenke på barne­drapene i forbindelse med Mose fødsel.
Den jødiske befolkning fordelte seg i romertiden med ca. 1/2 million i Israel og ikke mindre enn 3.5 million utenfor landets grenser. Dette er en ikke liten prosent av befolkningen i hele det romerske imperium, som en mener omfattet ca. 55 millioner men­nesker.
Jødene i hjemlandet var i stor utstrekning et to-språks-folk. Ved siden av morsmålet arameisk, hadde de fleste et mer eller mindre inngående kjennskap til gresk, iallfall innen de lag av befolknin­gen som hadde noen grad av dannelse.
Det arameiske språk var opprinnelig begrenset til de semittiske stammer som bodde i Syria og Mesopotamia, men i løpet av det siste årtusen før Kristus bredte det seg til hele Asia vest for Eufrat, som et internasjonalt språk. Antagelig i det 3. århundre før Kristus seiret arameisk definitivt over hebraisk. Disse språk var imidlertid meget nært beslektet, de var mer å regne for dialekter av det samme hovedspråk.
Jesus talte det arameiske målføre. Forholdene i den landsdel han var fra, Galilea - «hedningelandet» - hadde vært meget brokete.
37

Etter folkets bortførelse og forsvinnen i år 722, ble det plassert mennesker fra fremmede egne i Nordriket. Gresk språk og gresk innflytelse fikk senere stor makt her oppe i utkanten av Israel, hvor det sørlige Judea med tempelhelligdommen var det selv­skrevne sentrum.
Da det jødiske samfunn ble gjenopprettet etter hjemkomsten fra Babylon i 538, hørte Galilea ikke med til den nye stat. Senere ­i makkabeertiden - må det imidlertid ha bodd jøder her. At de bare kan ha utgjort et lite mindretall kan en slutte av at makka­beerne ikke i første omgang forsøkte å erobre disse egne, men nøyde seg med å føre samtlige jødiske menn, kvinner og barn til Judea. Først senere ble Galilea erobret og etterhånden judaisert, idet befolkningen ble omskåret og tvunget til å anta den jødiske lov som Moses hadde gitt. Før denne tid hadde landsdelen sikkert vært sterkt hellenisert, omgitt som den var av gresktalende byer og gresk kultur. Gjennom Galilea gikk de store internasjonale handels­veier som bandt Afrika og Asia sammen. Fremmede impulser hadde derfor så meget lettere for å slå rot her oppe i nord som bare løselig var forbundet med sentret i Judea.
De sosiale forhold i Israel ved begynnelsen av vår tidsregning var vanskelige for mange lag av folket. Romernes overtagelse av makten hadde betydd avslutningen på et feudalt oligarki. Borger­skapet i byene fikk noe lettere kår. På toppen av den sosiale rang­stige var det et tynt skikt tilhørende det geistlige førerskap og pengearistokratiet. Under borgerskapet igjen var det et stort hun­gerproletariat. Landbefolkningen hadde det ikke stort bedre, de ble utsuget av skatter til de ble forgjeldet og fratatt jorden. Mange søkte inn til byene, andre ble fanget inn av politiske reisningsbeve­gelser eller regulære røverbander. Svarende til den sosiale differen­siering var det forskjellige partier innenfor de politiske og religiøse bevegelser.
Folkets nederste lag bestod av byproletariatet og den forarmede landbefolkning - am ha'arez - som de også ble kalt. Disse am ha'arez hadde intet å tape, men kanskje noe å vinne. De fulgte ikke fariseerne, som på sin side foraktet am ha'arez på det dypeste. «Den
88

der studerer loven i nærvær av en am ha'arez, vanhelliger loven!» lærte de. «Den der bortgifter sin datter til en am ha'arez er som en der kaster henne for en løve,» heter det et annet sted. Fariseerne lærte videre at am ha'arez ikke skulle oppstå fra de døde, og en av de mest berømte skriftkloke lærte at am ha'arez' ugudelighet var skyld i at den messianske tid ikke brøt frem og at Israel stadig måtte oppleve nye lidelser. *)
   Am ha'arez nærte på sin side et dypt og inderlig hat til farise­erne og de skriftlærde. «Det hat som en am ha'arez føler for en lærd, er større enn hedningenes hat mot jødene,» heter det et annet sted i de talmudiske skrifter.
   Dette laveste befolkningslag kjente mer enn noe annet trykket av den sosiale urettferdighet og elendighet. Derfor ble også denne gruppe i særlig grad bærer av nasjonale, sosiale og religiøse fri­hetsbevegelser .
   De revolusjonerende bestrebelser fant seg to forskjellige ytrings­former som til dels grep over i hverandre. På den ene side i politiske reisningsforsøk og på den andre i religiøse, messianske bevegelser, som dels gav seg praktiske, dels bare litterære utslag. Det var så­ledes meget ulykkelige tilstander i det hærtatte Israel ved vår tids­regnings begynnelse. Romerne tok ikke med silkehansker på reis­ningsforsøk. Like etter at Herodes var død i det år da Kristus var født, avsluttet de således en seier over et opprørsforsøk med å kors­feste om lag 2000 av motstandsbevegelsens menn.
   Under stadig skiftende begivenheter ble forholdene i Israel verre og verre. I år 6 e. Kr. kom det til nye oppstander. Denne gang var det de laveste befolkningslag - am ha'arez - som førte an i et nytt parti - zelotene, eller de ivrige. Borgerskapet under ledelse av fariseerne søkte å finne en modus vivendi med romerne. I tiden utover mot Jerusalems ødeleggelse kommer det stadig til rivninger mellom reisningsmenn og romerne. Årsaken til tumultene var gjerne at romerne forsøkte å bringe sitt riksemblem inn i templene eller keiserbilleder inn i byene.


*) Erich Fromm: The Dogma of Christ. London 1963.

89

I denne maktkamp var jødene i virkeligheten uten sjanser. Den romerske jernneve var for kraftig og brutal. Borgerskapet trakk seg mer og mer fra kampen. De revolusjonære strømninger blant de brede masser svinger fra en avgjort politisk karakter over i mes­sianske svermerier. Således lovet Theudas - en av de mange som utgav seg for Messias at han ville føre folket til Jordan og gjenta Mose undergjerninger. Jødene skulle gå tørrskodd over elven, mens de forfølgende romere skulle drukne i flodens bølger som fordums egypterne hadde gjort. Romerne så i alle slike bevegelser farlige revolusjonære tegn. De drepte Theudas med tilhengere uten skånsel.
Romerne innsetter en landshøvding som var av ridderlig rang og selvstendig i sitt forhold til stattholderen i Syria. Han bodde i Cæsarea ute ved havet, og kom bare på de store høytider opp til Jerusalem. Synedriet hadde regjeringsmakten over landområdet, dog kunne dødsdommer ikke eksekveres uten etter landshøvdin­gens godkjennelse.
   Fra år 26 til 36 e. Kr. var Pontius Pilatus romersk landshøvding. Han rykket inn i Jerusalem under keiserlige standarter, noe som vakte det aller sterkeste mishag, Kaligula var oppsatt på å gjen­nomføre keiserdyrkelsen også hos de hittil skånede jøder. Dette førte blant annet til en stor jødeforfølgelse i Alexandria. Keiseren forlangte at hans bilde skulle stilles opp i templet i Jerusalem. På grunn av den sterke misnøye og de urotendenser dette fremkalte, ble stattholderen fra Syria tilkalt med en veldig hær for å tukte de gjenstridige jøder. Heldigvis døde keiser Kaligula i året 41, før han fikk gjennomført sitt forsett.
  Den fjerde landshøvding, Felix, regjerte fra år 52 til 60. Hans urettferdige styre førte til stor oppslutning om zelotene. Det reli­giøse svermeri grep om seg. På hans tid beretter den jødiske histo­rieskriver Josefus om den falske profet fra Egypt. «Det var nemlig kommet en bedrager til landet som søkte å vinne seg anseelse som profet, og med henimot 3000 forførte mennesker dro han ut i ørke­nen og opp til det såkalte Oljebjerg hvorfra han med vold forsøkte å trenge inn i Jerusalem.» Romerne pleide å gjøre kort prosess

90

overfor slike religiøse svermere. De fleste ble drept eller fengslet. «Neppe var denne skade reparert,» heter det videre hos Josefus, «så brøt betennelsen ut andre steder som i et sykt legeme, bedra­gere og røvere rottet seg sammen, forledet flere jøder til frafall og reiste seg til befrielseskamp. Den som anerkjente den romerske overhøyhet ble truet med døden, og de uttalte åpent at de som fri­villig tok på seg slaveåket, måtte føres til frihet med vold. Gruppe­vis fordelte de seg utover landet, plyndret storfolkets eiendommer, myrdet eierne og la landsbyer i aske, slik at hele Judea led under deres ugjerninger og krigen flammet opp heftigere for hver dag.» Det voksende trykk på det lavere befolkningslag fikk motset­ningene til å komme stadig skarpere frem. De mest ytterliggående i zelotpartiet dannet en hemmelig fraksjon som kaltes sikarier eller dolkemenn. Disse begynte en terroristisk virksomhet som mest bestod i å stikke ned romer-vennlige jøder. Undertiden kunne de overfalle hele landsbyer som vegret seg for å slutte opp om beve­gelsen.
   Klimaks nåddes under landshøvdingen Florus fra 64 til 66. Det romerske åk føltes under ham mer trykkende enn noensinne. Kri­gen startet med at Florus røvet en større pengesum fra templets skattkammer. Det utviklet seg hurtig store tumulter, og landshøv­dingen måtte i hast forlate byen. Det daglige offer til keiseren hørte opp, og dermed brøt urolighetene løs for alvor. De ledende menn søkte å holde reisningen under kontroll, men makten gled snart ut av hendene på dem. Stattholderen i Syria prøvde å slå opp­røret ned, men hæren ble revet opp og slått på flukt.
   Oppstanden ble søkt utvidet til hele landet. Således ble en ung mann av presteslekt sendt til Galilea for å organisere bevegelsen der. Forsøket brøt imidlertid hurtig sammen, den unge utsending overgav seg. Det var Josefus som siden i Roma skrev jødenes his­torie med keiserlig pensjon.
  Vespasian - en erfaren romersk general - ble utsett til å lede kampen mot jødene. Han rykket forsiktig frem nordfra med en hær på 50.000 mann. De mange nederlag som ble tilføyet jødene økte zelotpartiets mistanke om svikt innen overklassen. Vinteren 67-68

91

brøt det ut en blodig borgerkrig i det beleirede Jerusalem. Jo mer håpløs krigen ble, desto mer forsøkte den velhavende del av bor­gerskapet å inngå kompromiss med romerne, og desto heftigere raste borgerkrigen og kampen mot den ytre fiende.
Flere ledende menn klarte å flykte ut av byen. I fem måneder ble den heltemodig forsvart mot de romerske angriperne. Folket hadde ikke mer å vinne - men heller ikke mer å tape. For den ulike kamp måtte nødvendigvis ende med nederlag.
Det ble imidlertid ikke Vespasian som skulle foreta selve erob­ringen av byen. Det ble nemlig uroligheter i Roma, og Nero hadde begått selvmord. Vespasian ble utropt til keiser, og han lot sønnen Titus fortsette operasjonen mot Jerusalem i år 70.
Forholdene i byen var nu forferdelige. Det var alles kamp mot alle i en desperat avsluttende fase. Byen ble stormet, brent og bok­stavelig jevnet med jorden. Befolkningen ble drept eller solgt som slaver. Slik endte tempelbyens annen undergang.
Befolkningen kjempet, led og døde for sitt land, men særlig for sin tro.
Hvorledes var nu denne jødenes religion som syntes å ha en uforklarlig evne til å sveise dem ubrytelig sammen til en religiøs, kultisk og moralsk enhet tvers gjennom lidelser og forfølgelser? De første spede spirer til den jødiske religion er vokset i ørken­luft. De spesielle sosiale og psykiske forhold som knytter seg til nomadelivet, har gjort sitt til å forme Jahvedyrkernes religion. Bibelens patriarkfortellinger - om fedrene før Moses - skriver seg fra halvnomadiske stammer som levde i utkanten av Israel før de egentlige Israelstammer eller Josefstammer vandret inn i landet. Disse forskjellige fraksjoner var imidlertid nært beslektet både hva religion og kultur angår, og de smeltet da også hurtig sam­men.
Den primitive ørkentilværelse må foregå etter delvis andre prin­sipper enn dem som gjelder for folk med fast bostedskultur. Indi­videne er knyttet tettere til hverandre; de danner tilsammen en kol­lektiv enhet - stammen - som er den grunnleggende enhet. Til-
92
væreIsen er et felles-liv. Individuelt liv var vesentlig knyttet til berømte forfedre, særlig ættefaren og ærerike stammeledere. Stammen var en organisk og solidarisk enhet. Den sosiale orden var strengt patriarkalsk med høvdingen som suveren instans i alle tvistemål og spørsmål vedrørende gudsdyrkelsen. Stammens med­lemmer utgjorde i fellesskap gruppesjelen. All skade eller fornær­melse som ble tilføyet den enkelte utenfra, ble oppfattet som gjel­dende for gruppen som helhet. Blodhevnen var en hellig plikt. Bare innenfor gruppen kunne et ordnet liv leves i paktsforbund med gjensidig rett og plikt. Utenfor pakten og stammefellesska­pet var det intet liv. Den utstøtte hadde forbannelsen og skammen hengende permanent over seg.
Tilværelsen var fylt av vennligsinnede og hjelpende makter som det gjaldt å stå seg godt med. Men det er også farlige og skadelige krefter som driver sitt spill, og dem gjelder det å unngå eller uska­deliggjøre ved trolldom eller på annen måte. Maktene kunne ofte ta form som personlige vesener. Det er særlig der makten er kon­sentrert - der livet spirer og gror - at kreftene er virksomme. Der er det guddommelige som oppfordrer til dyrkelse og tilbedelse. Særlig var dette tilfelle ved kilder, der var det «levende» vann og trær. Nesten enda større rolle enn kilder og lunder, spilte hellige stener som gav opprinnelse til alterne. Helligdommen i Mekka - ­Kaba med den sorte sten - var hellig lenge før Muhammed. Det gamle stenalter i Jerusalem som David kjøpte av en hedensk mann, ble brennofferalter i Salomos tempel. Nu står Omar-moskeen eller Klippe-moskeen der Salamos tempel engang lå, med den hellige klippe - det gamle jødiske alter - som samlende midtpunkt. Lykken og velsignelsen måtte stadig holdes vedlike i stammens felles kult - de religiøse fester som ble holdt der stammens gud var til stede. De hellige handlinger, måltider og ofringer var lykke­skapende for menneskene og kraftskapende for gudene.
Et slikt solidarisk stammeliv der den enkelte går opp i en kollek­tiv gruppe som ble ledet etter strenge patriarkalske prinsipper, dis­ponerer for en monoteistisk innstilling som fant sitt mest preg­nante og varige uttrykk i israelittenes dyrkelse av Jahve.
93

Også andre faktorer enn kollektivet og det patriarkalske regime har bidratt til utvikling av den jødiske monoteisme. Før innvand­ringen var israelittene ikke bofaste akerdyrkere. Derved unngikk de akerbruksfolkenes fruktbarhetsriter som krevde både en mannlig og en kvinnelig guddom.
Stammen førte et temmelig enkelt og uspesialisert levevis med hovedinteressen konsentrert om kvegets trivsel og røkt. Individenes faglige interesser trakk alle i samme retning, noe som nok også bidro til å sveise dem sammen i en enhet - og om en guddom.
Den jødiske religion hadde ikke myter om gudens liv. Sagnene omfatter istedet Jahves forhold til sitt spesielle utvalgte folk. Den tidligere omtalte språklige eiendommelighet, at flertallsformer brukes for å uttrykke abstrakte begreper, har trolig også gjort sitt til å utvikle den jødiske monoteisme. Guder betydde Guden eller guddommelighet !
Den jødiske monoteisme føres tilbake til en enkelt mann ­Moses. I denne forbindelse reiser det seg interessante perspektiver om Moses og hans monoteisme er en avlegger av den egyptiske monoteisme som oppstod under Akn-aton - kjetterkongen. Freud drøfter inngående denne antagelse i sin bok - den siste han for øvrig skrev: Der Mann Moses und die monotheistische Religion. Den egyptiske farao Amenophis IV regjerte ca. år 1350 f. Kr. ­omtrent på den tid Moses må ha levd. Denne farao reiste seg mot Egypts talløse gudeskare og forkynte at det var bare en eneste Gud - symbolisert av solskiven - Aton - som var gud for alle mennes­ker. Full av iver gikk han igang med sitt reformarbeid - som han tok grundig. Amon hadde tidligere vært den viktigste gud. Hans bilder og navn ble fjernet, ofte meislet vekk i alle templer. Sitt eget navn forandret han fra Amenophis, som betyr: Amon er fornøyd, til Akn-aton, det vil si Aton gleder seg.
Det monoteistiske mellomspill ble ikke av lang varighet. Akn­aton døde forholdsvis tidlig fra sin dronning Nefertite, og de av­satte Amonprester tilrev seg hurtig makten igjen. Under Akn-atons etterfølger - svigersønnen Tutankamon - er alt igjen blitt ved det gamle, noe en også kan slutte seg til av navnet.
94

Det er mulig at Moses var en jødisk eller egyptisk Aton-prest som var blitt fordrevet etterat Amonprestene igjen overtok makten, noe som sikkert ikke foregikk med lempe. Iallfall er sammenhen­gen mellom Moses og Egypt påtagelig; han var opplært i all Egypts visdom, og dette vil si at han måtte være presteviet, da presteskapet på den tid forpaktet den vitenskapelige og erkjennel­sesmessige erfaringsmasse - og den var sikkert ikke liten, - noe vi bl.a. kan slutte av de enorme tempelbygg og de kunnskaper som ligger i å få disse byggverk reist.
Egypts religion var i sin tid igjen trolig blitt influert av religiøse forestillinger i øst - Sumer, Babylon og Assur - land som nok også påvirket israelittenes religion mer direkte.
Monoteismen hadde langt bedre betingelser for å overleve i Israel enn i Egypt på grunn av de sosiale og psykologiske faktorer som er berørt tidligere. Den monoteistiske Jahve-dyrkelsen ble be­visst beskyttet mot utglidende polyteistiske tendenser. Guddommen skulle bare dyrkes på ett sted, og det var forbudt å fremstille ham ad billedmessig vei, noe som sterkt har bidratt til å konservere monoteismen. Lages det nemlig gudebilleder, vil de nødvendigvis måtte få en noe forskjellig utforming og lokal tone som lett vil ten­dere mot en stadig videre differensiering.
Jahve var opprinnelig en guddom som residerte i Kadesj-oasen på Sinai-halvøya - ved karavaneveien fra Egypt til Øst- Jordanlan­det. Rettskilden i Kadesj var samlingssted for stammene på Sinai. De gamle Mose-tradisjoner er knyttet til denne oase. Prestene der kaltes levitter, et ord som også i arabiske innskrifter betegner hel­gede personer som er innviet til en guddom. Den sentrale religiøse fest som ble feiret i Kadesj-oasen var pæsah-festen (påske) om våren når lammene skulle ofres og spises for at en derved kunne holde vedlike og øke feets trivsel og vekst.
Jahve har adskillige drag som peker hen på at han opprinnelig har vært en himmelgud. Mange trekk kan passe på en månegud­dom, for eksempel Sin i Babylon, hvor han flere steder var den vik­tigste gud, særlig var han dyrket i Ur- Abrahams by. Det er mu­lig at både ørkenen
Sin og fjellet Sinai kan ha forbindelse med den
 95
gamle sumeriske månegud Sin. Det semittiske ord for sabbat kom­mer av det babylonske sabbatu, som betyr fullmåne. Dagen ble en Jahve-vigslet dag hvis særpreg etterhånden ble overført til de tre andre månefasedager, nymåne - avtagende måne - og ingen synlig måne, slik at sabbaten til slutt ble en fri syvende dag uavhengig av månen.
Mange av Sumers religiøse myter og forestillinger er kommet over i Jahvereligionen og dermed også i kristendommen. Beretnin­gen om Noa og syndfloden er for eksempel av sumersk opprin­nelse. Den bibelske fortelling avviker ikke meget fra sitt opphav
i Sumer.
Jødene samlet sine hellige skrifter til et hele som er blitt til vårt gamle testamente. Samlingen bestod av: De fem Mosebøker, Pro­fetene - i alt 8 bøker samt Skriftene - som bestod av Salmenes bok, Salomo ordspråk, Jobs bok, Salomo høysang, Ruts bok, Klage­sangene, Predikeren, Esters, Daniel, Ezras, Nehemias' og Krøni­kenes bok.
Når disse forskjellige bøker er skrevet, er det ikke mulig å kunne vite med absolutt sikkerhet, men særlig ad tekst-kritisk vei er det oppnådd betydningsfulle resultater. De fem Mosebøker er ikke for­fattet av Moses. De skriver seg fra et langt senere tidspunkt ­nemlig lenge etter bosettelsen i Israel. For å gi bud og lovgivning en særlig hellig karakter, ble de tillagt Moses. Under samarbei­dingen av de fire kilder som kan utskilles, har ærbødigheten for stoffet vært så stor at angivelser i de forskjellige kildeskrifter ikke er blitt rettet, selvom de ikke stemmer overens. En kan derfor finne mange motstridende beretninger som for eksempel de to skapelses­fortellinger i l. Moseboks l. og 2. kapitel. Vi har fått to navn for Mose svigerfar - nemlig Jetro og Reuel, - to forskjellige angivelser av tallet på de dyr Noa hadde med i arken og så videre.
De eldste kilder er trolig fra om lag år 800 f. Kr. Det er mulig at noe av stoffets enkeltheter kan gå så langt tilbake som til Moses og ørkentiden. Den såkalte Prestekilde er den yngste, og er blitt til under oppholdet i Babylon, antagelig som et ledd i avsondringsbe­strebelsene og for å hindre assimilasjon. Denne kilde er blitt be-
96

stemmende for de samlede Mosebøkers kronologi og disponering av stoffet, idet den er satt opp som et rammeverk for alle de fem bøker. Således begynner l. Mosebok og dermed Bibelen med Preste­kildens skapelsesberetning, som altså tilhører det yngste skikt i pentateuken eller S-rulleboken, som Mosebøkene også er blitt kalt. Den jødiske religion er på en måte å betrakte som et typisk blan­dingsprodukt, idet det neppe er et element av betydning i den som ikke har en eller annen parallell i naboreligioner. Og likevel er Jahvereligionen noe prinsipielt nytt. Det er omtrent som forhol­dene ved en oppfinnelse. Alle elementer som inngår i den kan være gamle og velkjente, men kombinasjonen er ny, og dermed er det frembragt noe nytt.
Det var jødenes verdenshistoriske oppgave ved lidelser og savn å skulle føre monoteisme og universalitet frem til alle folk. Dette kunne de gjøre fordi det er et vitalt og ekspansivt folk som tåler påkjenninger og kunne kompensere nederlag.
Den jødiske religion ble nasjonens samlingsmerke, og den bæ­rende hovedtanke var at Jahve hadde utvalgt seg Israel, som derfor var bundet til sin Gud med en ubrytelig pakt. Denne jødenes reli­giøse samling har formådd å bevare dem som folk gjennom år­tusener til tross for en ofte hårdhendt og fanatisk forfølgelse. Men en kompenseringsreligion vil ved en sådan fremgangsmåte bare bli ytterlig befestet.
Den kompenserende ekspansjonstrang som kommer til uttrykk i den jødiske religion skriver seg dels fra bokstavelige undertryk­kelser. Men det er vel også rimelig å anta at kompenseringene også har sin rot i de inntrengende ørkenfolks beundring for de fast­boende kananitter med deres langt høyere materielle kultur. Og lenger frem i tidens Israels møte med Assurs, Babylons og Egypts overdådigheter. Overfor alt dette imponerende fremmede reagerte den israelittiske psyke stedig etter sitt eget mønster som de våget å satse på - at ikke de andre folk, men Israel var det gjeveste av alle, og at deres tid nok skulle komme dersom de bare holdt fast ved sin Gud og sin Lov og ikke ble lokket til frafall. Derved får hele den nasjonale menighet noe å se frem til - et mål å arbeide for. De
97

kunne derved lettere avfinne seg med skjebnen, idet alle lidelser ble oppfattet som Jahves straff, fordi de ikke nøye nok hadde fulgt forskriftene. Derfor ble observansene enda mer minutiøse og dyr­ket med enda større nidkjærhet enn tidligere.
Under en slik dominerende religiøs synsvinkel må alt som skjer av historiske begivenheter få en bestemt mening. Iikeledes vil det ligge nær for hånden at det mer eller mindre bevisst «konstrueres» opp hendinger i tidligere tider som ikke har sin rot i virkelighetens verden, men skal tjene den nasjonal-religiøse samlingstanke. Det er for eksempel mange som hevder at beretningen om Israels opphold i Egypt er et kultsagn som blant annet har til oppgave å godtgjøre at folket har gammel hevd på helligstedene i Kanaan. Abrahams reise til Egypt tidligere kunne kanskje være en variant av hungers­nødmotivet. Oppholdet i Egypt gavet velegnet oppslag for å for­klare Israels samling til ett folk. Skildringen av den mysteriøse overgang over Det røde hav har i sin sammentrengte form vært oppfattet som hørende til et gammelt kult-drama.
Vann spiller i det hele en stor betydning i sjeledypets symbol­språk. Vannet betyr bl.a. ubevissthet - der alt skjer og får liv. Egypt som sydlandet stod for jødene som underverdenen - hvilket er det samme som det ubevisste. Derfor fikk de den reddende næ­ring derfra og de ble utfriet ved den underfulle utmarsj. I denne forbindelse kan det være verd å nevne at Jesus kunne gå på vannet - han var den som var herre over de ubevisste, hemmelighetsfulle dyp. Han viste sine samtidige et tegn som de bad om - Jonasteg­net - profeten som var i hvalfiskens buk i tre dager og ble utspyet på det tørre land - en parallell til Jesu opphold i dødsriket - under­verdenen - i tre dager .
Moses) som sannsynligvis har vært en historiske person, er ska­peren av Israels religion som etter sin opphavsmann kalles for den Mosaiske. Flere av de hendinger som skjer i tilknytning til Moses og hans gjerning, finner en også igjen ved beretningen om andre stormenn. Således er det mange paralleller mellom Moses og Sargon - den første semittiske konge som erobret Babylon. Også med den egyptiske gud Horus, som er omtalt allerede i de eldste pyramide-
98

tekster, er det visse paralleller. Horus som var sønn av Osiris og Isis, ble født etter sin fars død. Hun ammet ham opp i Nildeltaets øde sumpstrekninger hvor hun var flyktet for å berge livet fra den onde gud Set. Bildet av Isis som holder seg skjult i sivet mens hun holder Horusbarnet diende på fanget, var meget yndet i egyptiske avbildninger, og via dem kom motivet over i den romerske fore­stillingsverden hvor det ble til: Madonna med barnet. Middelhavs­landenes folk med deres spontane følelsesliv måtte ha et kvinnelig element i all maskuliniteten i kristendommen. Madonnaskikkelsen ble en så integrerende del av deres religion at Jomfruen er blitt en hovedskikkelse, som nu har fått sin egen dogmatiske utformning, - med himmelfart som sluttsten.

Hva analogien mellom Moses og den egyptiske Horuslegende angår, husker en fra Bibelen hvorledes Mose liv var i fare, at han ble skjult i sivet, at hans søster skaffet moren som amme for bar­net - alt sammen elementer som også inngår i Horus-myten, - og som angår livsviktige og fundamentale menneskelige forhold.

Da israelittene rykket inn i Kanaan, stod de overfor den mulighet at de kanskje kom til å gå opp i den innfødte befolkning som hadde en helt annen religiøs kult. Frafallet fra Jahve tok til å gripe om seg. Denne spenning mellom den stedegne kananeiske religion og israelittenes Jahvetradisjoner skapte forutsetningen for profe­tenes virksomhet. De tordnet mot den fremmede kult og alt som knyttet seg til den.
Den kananeiske gud Baal ble ofte dyrket i skikkelse aven okse; og beretningen i Mosebøkene om folkets frafall og dans om gullkal­ven - en okse av gull - stammer antagelig fra langt senere tider enn den gir seg ut for - nemlig fra profetenes reaksjon mot Baal-dyr­keIsen. I den hensikt å gi forbudene og straffetruslene større tyngde, blir folkets befatning med den gylne «kalv» fordømt av selve Moses.
I den nordlige del av landet var oppslutningen om Baal størst. Israelittene der mistet sitt kultiske særpreg, og da den militære katastrofe rammet Nordriket i 722, forsvinner de for godt i det
99

fremmede folkehav. Det hadde de kanskje ikke gjort hvis de hadde vært nidkjære Jahvedyrkere.
Vår viten om den gamle kananeiske kult og sivilisasjon ble sterkt utvidet ved funnet av noen leirtavler med en ukjent type kileskrift, som i 1929 ble oppdaget i Ras Shamra - den gamle syriske han­delsby Ugarit. Tavlene stammer fra 14. årh. f. Kr. - altså omtrent svarende til den tid da israelittenes innvandring tok til lenger syd. Kanaan og Syria utgjorde i førisraelsk tid en kulturell enhet.
Den kananeiske kult tilhører den store gruppe av jordbruksreli­gioner hvor all interesse er knyttet til kampen for livet - og mot døden.
Baal var den store døde guddom som ble begrått når vekstlivet tørket inn, og han var den oppstandne gud som ble tiljublet om våren. Gråt og sørgeriter ble avløst av seksuelle kulthandlinger som skulle styrke livskraften hos alt levende.
Baal, som finnes hos alle vestsemittiske folk, men særlig hos kananitter og arameere, var regnets, tordenens og plantevekstenes gud. Som tordengud kunne han få fellestrekk med Jahve. Baal var livets og landets herre. Baal betyr herre, han kalles derfor også Adon - det samme som det hebraiske Adonai - Herren. Dette navn gikk siden over til den lilleasiatiske gud Adonis.
Den øverste gud var El - gudenes far - skaperen av det skapte - verdens herre - og menneskenes far. Også El hadde tyrekarakter som Baal.
Ved siden av Baal stod jomfruen Anat - himmeldronningen ­Baals søster og elskede. En stor rolle spilte Asjera og hennes 70 sønner. Denne Baal-Anat-kult var en utpreget fruktbarhetsmagi hvor seksuelle riter var et fremtredende trekk - særlig ved gude­parets bryllup der den maktskapende, guddommelige handling var oksen Baals parring med koen Anat. Jomfrugudinnen ble dessuten fremstillet med en stor slange som snodde seg om hennes ben - den falliske symbolikk her er åpenbar.
Til helligdommene var det knyttet sakral prostitusjon - en skikk israelittene overtok. Men tempelprostitusjonen i Jerusalem ble ikke
100

av lang varighet. Mot denne fremmede kultus med gudebilder, Asjera-påler, sakralprostitusjon og så videre reiste profetene seg i all sin velde.
Ordet profet, på hebraisk nabi, henger sammen med verbet naba, som betyr rope eller forkynne. På arabisk er naba det samme som å snakke for en annen. En nabi - en profet - er egentlig et talerør, en som snakker for en annen. I denne betydning er ordet brukt i 2. Mosebok om Aron som talerør eller profet for Moses.
Helt fra de eldste tider hadde menneskene i Israel som andre steder ønsket å få vite Guds vilje angående konkrete spørsmål. Prestene hjalp seg i slike høve med de såkalte orakelstaver. Men etter hvert syntes det å ha utviklet seg en praksis som ikke betjente seg av slike ytre midler. Det er de såkalte seere som var nært knyttet til presteskapet.
Det neste skritt i utviklingen er profeter som gjerne var sluttet sammen i egne lag med egne hus. Disse nabi-Iag kunne til tider få et svært verdslig preg; ofte levde profetene bare av hva folk kunne gi dem. De synes å ha hatt en spesiell drakt - en kappe av hår, et lærbelte, profetstav og Jahve-merket i pannen.
Disse profeter som også fantes i andre vestsemittiske religioner, for eksempel i Baal-kulten, brukte gjerne å fremsi sine spådommer og anvisninger under kunstig fremkalte anfall av ekstase som kunne komme etter monoton og vedholdende sang, larmende mu­sikk eller voldsom dans. Faste som mange andre steder var et yndet middel til å oppnå det samme med, synes ikke å ha vært brukt. Under disse ekstatiske tilstander, som vel ofte var ledsaget av visjoner og hørselshallucinose, kunne de velte seg overende og rase vilt eller tilføye seg selv sår.
Høyt hevet over den profesjonelle vulgærnabisme og ekstatiske profetisme raker de store doms- og reformprofeter - Israels og Bibelens store enere. De var Guds munn - talerør for den eneste Gud, Jahve- som ikke ville ha noen hverken over, under eller ved siden av seg. Med aldri sviktende iver og tro formaner de folket til å holde fast ved ham til all tid. Idealene fra ørkentiden blir holdt opp som de store eksempler til etterfølgelse.
101

Rammen om de profetiske utsagn er gjerne politiske og militære farer som til stadighet truet fra alle kanter. Men spådommen blir bare en biting - ofte skyldes de angivelig riktige spådommer senere tiders tilføyelser. Hovedvekten blir lagt på hvorfor Gud handler som han gjør, hvorfor Israel må straffes. Spådommen blir en advar­sel, formaning eller dom. Og alle de lidelser Israel har vært utsatt for, ikke minst på grunn av dets utsatte strategiske beliggenhet, ble med konsekvens ført tilbake til at folket hadde satt seg opp mot Jahve og hans vilje.
Israels store profeter var innsiktsfulle og intuitive seere som nådde langt ut over sin samtid. Ofte var de direkte forhatte, da de aldri vek tilbake for å gå imot folkets bekvemmelighet og kort­synte ønskemål. De ville vekke ansvarskjensle ved å fortelle at hver og en hadde sin betydning for utviklingen av landets skjebne. likeledes gikk de ofte mot utvorteshet og tomt seremoniell. Det det kom an på var sinnelaget - hjertet. Religionen begynte såle­des å bli et sterkt personlig anliggende. Og sist, men ikke minst, begynner det å dukke frem tanker om at Jahve er av universalistisk natur - at han er hele verdens Gud. Profetene og deres skrifter kommer således til å bli en viktig forutsetning for Jesus og hans forkynnelse, som i mange henseender er en direkte fortsettelse av de store profeters virksomhet. Men først Jesus maktet å sprenge det partikularistiske skall og vide Gudsriket ut til å omfatte den hele jord.
Imidlertid skjedde det meget i tiden mellom de store profeter og Jesu komme som skulle få betydning for utviklingen og utform­ningen av den kristne lære.
Mellom skriftene i Det gamle og nye testamente er det et tids­rom på om lag 200 år. Men det er ikke bare dette spann av tid som skiller dem. Også etter innholdet er det uhyre langt sprang. Dette tomrom i Bibelen svarer naturligvis ikke til slik som det var i vir­kelighetens verden. Nettopp i denne betydningsfulle periode skjed­de det gjennomgripende forandringer i det kulturelle, åndelige og religiøse liv. Det var i virkeligheten en brytningstid av enorme dimensjoner i Israel.
102

I den religiøse litteratur finner en nye tanker og nytt åndsinn­hold i senjødedommens aprokryfer og pseudepigrafer. Ved apo­kryfer forståes skrifter som ved fastsettelse av Bibelens kanon ikke er kommet med, trass i at de en tid har vært betraktet som hellige skrifter. Hva Det nye testamente angår, har kanoniseringen konse­kvent ført til at apokryfene i nytestamentlig tid er blitt ryddet av veien.
For Det gamle testamentes vedkommende stilte saken seg noe annerledes. Her hadde en nemlig to forskjellige kanoniseringer å støtte seg til. Jødedommen i Israel hadde ved synoden i Jamnia i år 90 e. Kr. bestemt en kanon som svarer til Det gamle testamente vi kjenner. Men de gresktalende jøder utenfor hjemlandet holdt seg til Septuaginta, eller de 70's oversettelse - en oversettelse til gresk ­som foruten de skrifter jødene i hjemlandet holdt for å være kanon­iske - tillike inneholdt skrifter av nyere dato" Ute-jødene regnet egentlig bare de fem Mosebøker for å være kanoniske. Profetene og de andre hellige skrifter gjaldt bare for å være av oppbyggelig karakter. Det falt således ikke vanskelig å utvide kretsen av slike skrifter.
Kirken overtok Septuaginta og med den de stykker som falt uten­for Jamnia-kanonen, - apokryfene. Disse skrifter har fått en noe vekslende skjebne innenfor den kristne verden. Den greske kirke har kanonisert fire av disse apokryfer, nemlig: Salomo's visdom, Jesus Sirachs sønns visdom, Tobits bok og Judits bok. Romerkirken har tillagt de fleste apokryfer samme gyldighet som de kanoniske skrifter. Luther tok med noen av dem i et tillegg til sin oversettelse av Det gamle testamente, nemlig Judits bok, Salomos visdom, Sirachs bok, Baruchs bok, Jeremias' brev, 1. og 2. Makkabeerbok og tilføyelser i Esters og Daniels bøker samt Manasses bønn. Pseudepigrafene er religiøse skrifter innenfor senjødedommen som ikke har vært opptatt i kirkens gammeltestamentlige kanon og heller ikke har oppnådd apokryfenes halvoffisielle stilling. De har hatt anseelse som hellige skrifter, men de ble tidlig utelukket fra Bibelen. De går gjerne under falske forfatternavn, idet de pretenderer å være skrevet av personer fra Israels eldste tider. En
103

kan nevne 3. og 4. Makkabeerbok, Salomos salmer, Henochs bok, 2. og 4. Baruchs bok, De tolv patriarkers testamente, Mose him­melfart, Adam og Evas liv og mange fler.
Disse apokryfer og pseudepigrafer er jødiske religiøse skrifter som er oppstått mellom ca. år 200 f. Kr. og 200 e. Kr. De utfyller delvis tomrommet mellom Det gamle og nye testamente, iallfall når det gjelder å forstå de nye tanker som omkring vår tidsalders be­gynnelse trengte inn i jødedommen fra andre religioner og sekt­pregede samfunn. Derved bidrar de også til å tegne opp endel av bakgrunnen for kristendommen og dens åndsinnhold.
Det er flere årsaker til at senjødedommen synes å utgjøre et ide­messig brudd med det gammeltestamentlige religiøse innhold. Dette skyldes for en del at disse senjødiske skrifter i stor utstrek­ning stammer fra legmannshold og mysteriesamfunn. De mer fol­kelige og mysterie-sekteriske oppfatninger hadde tidligere vært holdt strengt ute fra den godkjente religiøse litteratur. Men i alt det virvar som oppstod i den hellenistiske og romerske periode, særlig etter presteskapets grekervennlige holdning under Antiokus IV Epifanes, kommer folkets religiøse oppfatninger opp på over­flaten og begynner å prege den religiøse litteratur. Fariseerne og de skriftlærde overtar ledelsen. Synagogen blir en sterk konkurrent til templet. Forkynnelsen får en annen karakter enn tidligere. Mer primitive følelser, ekstatiske fantasier om de siste tider og den store dom, engler og djevler og så videre, tar til å sette sitt preg på det religiøse liv.
Alt dette nye er bare for en liten del elementer som har holdt til i folkets brede lag ved siden av den offisielle tro. I alt over­veiende grad er det forestillinger fra fremmede religioner som tar til å trenge inn. Heller ikke jødedommen klarte å holde seg helt utenfor det religionsblanderi som i hellenistisk tid grep mer og mer om seg da de nasjonale grenser var brutt og folkene var stillet sammen under en makt.
Den ny testamentlige litteratur har en dyp sammenheng med disse skrifter fra senjødedommens tid. Og på denne måte er innslaget fra fremmede religioner også blitt merkbare i kristendommen, som nok

104

også er blitt påvirket ad mer direkte vei - noe som skal behandles senere.
De omgivende religioner som kan komme på tale som råstoff­kilder til senjødedommen og kristendommen, er vesentlig de gamle babylonske, persiske og egyptiske religioner. Men mellom disse religioner i deres gamle skikkelse og de former av dem en møter senere, er det for oss ofte et gapende tomrom. Og saken kompli­seres ytterligere ved at disse religioner i hellenistisk tid begynte å blandes og gå over i hverandre.
Synkretismen eller religionsblanderiet gir seg blant annet uttrykk i gnostisismen - av gnosis , det greske ord for erkjennelse - som søkte å forene de forskjellige religioner og filosofiske lærer til et sammenhengende system hvor de religiøse elementer ble tolket allegorisk. De gamle hadde en mer eller mindre artikulert forstå­else av at det var sammenheng og enhet i all den brokete mangfol­dighet. Også innenfor kristendommen har i visse perioder gnosti­sismen spilt en fremtredende rolle.
Dualismen var et gjennomgående moment i den gnostiske opp­fatning av tilværet. Det eksisterte en høyere og en lavere verden, lysets og det godes himmelske rike og mørkets onde regioner. Som en mellomsfære ligger jorden som en blanding av disse ekstremer. Det samme gjelder mennesket. Sjelen stammer fra lysverdenen, le­gemet fra den lavere sfære. Her i det jordiske liv har det onde overtaket, men det finnes en vei oppad til lysets rike, gjennom de mange himler, inntil en når frem til den høyeste Gud hvor en skal leve til evig tid.
Onde makter søker å vill-lede mennesket på vandringen oppad mot det himmelske lysrike. Den høyeste på sin trone har derfor sendt til hjelp en av de øverste guder som skal hjelpe mennesket å finne den ene, rette vei. Denne forløser skal binde an med ond­skapens hær, han drar endog ned i underverdenen for å gjøre det av med de andre makter. Denne forløser har innstiftet de hellige sak­ramenter og har gitt sine troende de hellige beskyttende navn som skal hjelpe dem mot farer og livets forkrenkelighet.
105
Slike og lignende førkristelige forestillinger hadde sin rot ve­sentlig i babylonske og persiske religiøse oppfatninger. For ikke å profanere læren, sluttet de troende seg ofte sammen i lukkede for­bund, der uttrykk som ble brukt også hadde en hemmelig mening som bare de innviede etter hvert fullt ut kunne forstå.
Denne gnosis har en symbolikk som ikke er så svær å tolke. Den fikk til en viss grad innpass i jødedommen, særlig blant de jøder som ikke vendte tilbake fra eksilet. Nettopp Babylon var et syn­kretistisk kardinalpunkt, hvor hovedsakelig babylonske og persiske religiøse elementer ble blandet. Og Babylon ble etter eksilet regnet for jødedommens annet sentrum.
De nye lag av folket som under makkabeerreisningen, ca. 160 år f. Kr., overtok ledelsen av det religiøse liv, preger som nevnt også litteraturen som svelger i groteske fantasier, drømmesyner, visjoner og ekstatiske opplevelser. Skriftene får gjerne et apokalyptisk og eskatologisk innhold - åpenbarer sannheten om de siste tider; Messiasforventninger spiller en fremtredende rolle. Guds sønn er ikke lenger et menneske av kjøtt og blod og av Davids ætt, han er et himmelsk preeksistent vesen som skal binde an med Satan og hans hær av djevler og demoner. I 4. Ezras bok er hans komme skildret slik at han bæres av himmelens skyer etter at han er steget opp av havets dyp. Så snart folkeslagene hører hans veldige røst, vil de innstille sin innbyrdes kamp og samle seg til angrep på ham. Han står på Sions topp, og når fiendene stormer frem, utgår det fra hans munn flammende åndepust som brenner gudsfiendens hær til aske.
I 2. Baruchs bok fortelles det hvordan Messias skal tilintetgjøre det siste verdensrikes hær. Den siste hersker blir i lenker ført til Sion hvor Messias trekker ham til ansvar for alle hans forbrytelser og dreper ham. «Høvdingene skal kastes i fordømmeIsens ild og omkomme i vreden og den veldige, evige dom,» heter det i He­nochs bok.
Dette er en helt annen anskuelse enn den en møter i de gammel­testamentlige skrifter. Ikke bare har Messias-skikkelsen fått et nytt preg, også oppstandelseslæren dukker opp i senjødedommen. Men
106

den klarte ikke å trenge helt igjennom. Fra Det nye testamente vil det være kjent at sadukeerne for eksempel ikke trodde på et liv etter døden.
Profetenes verden og senjødedommens forestillinger er vidt for­skjellige. Det er kommet et innsig av gammel-orientalsk gnosis med sin dualisme, og ønsket om et nytt liv. Disse momenter gjen­finnes også i kristendommen.
Forestillingen om engler og djevler kom også til å spille en stor rolle i senjødedommen og i kristendommen. Den stammer vesentlig fra primitiv åndetro og polyteisme, og er enn videre preget aven ekstrem dualisme - lyset og mørket - de gode og onde makter ­i en evig og uforsonlig kamp. Det er menneskets urgamle drama ­om den indre virkelighet og indre konflikt.
Opprinnelig var engleforestillingene fremmede for Jahve-reli­gionen. En hører nok flere steder i Det gamle testamente om Jahves engel, men dette er vesentlig senere tilføyelser, idet en lenger frem i tiden ikke riktig kunne forestille seg at Jahve hadde hatt direkte samkvem med menneskene. Derfor ble det som fra først av var tillagt Jahve selv, senere tillagt hans engel.
Levninger av polyteistiske drag var også med å forme engle­liknende vesener, for eksempel de gudesønner i 1. Mosebok som endog inngikk forbindelser med jordiske kvinner. De har opprin­nelig vært guder, men Jahves tiltagende dominans skjøv dem helt i bakgrunnen - noe som ble betegnet med ordet sønn, som betyr noe underordnet i forhold til en far. Virkelige sønner var de jo ikke. Jahve var en ensom majestet.
Slike polyteistiske drag finner en også i skapelsesberetningen der Gud sier: «La oss gjøre mennesker i vårt billede.» Dette må bety at Gud henvendte seg til andre guder noe prestekilden har overtatt fra babylonske forestillinger om den himmelske rådsfor­samling av guder.
Disse andre gudevesener ble etter hvert degradert til astral­guddommer, som tilsammen utgjorde Jahves hær (Johs. 5-14) eller himlens hær, en forestilling en finner igjen i gammel baby­lonsk religion.
107


Disse engleforestillinger hos de gamle israelitter er reminiscenser etter babylonsk og vel også egyptisk mytologi. De var opp­rinnelig fremmede forestillinger i Israel, og derfor finner en dem heller ikke omtalt av de før-eksilske profeter. Etter eksilet derimot begynner englene å få en stadig tiltagende innflytelse inntil høyde­punktet nåes i de folkelige, religiøse forestillinger fra makka­beertiden av.
Enkelte engler ble så pass differensiert ut av den store hær at de fikk egne navn og sine spesielle jordiske regioner å overvåke. Mika-el er således jødenes skytsengel han skal opptre ved den yt­terste dom (Dan.12-1. Henoch 20-5). Ialt var det 72 - andre angav 70 slike englefyrster, et tall som er bestemt av antagelsen om de 72 ( eller 70 folkeslag) .
Engelen Gabri-el som blant annet forkynte Maria at hun skulle føde Frelseren, spilte også en viktig rolle. Han har sannsynligvis en gang vært den viktigste av de himmelske vesener, en stilling han fremdeles har i Koranen. Under Rafa-el hører alle de mennes­kelige sykdommer; han hadde helbredelsens makt i seg.
Englene ble inndelt i forskjellige rangklasser: Erkeengler, herre­dømmer, makter, myndigheter, keruber, serafer, troner og offanim ( eg. hjul - nemlig de øyebesatte hjul under den guddommelige trone) . Disse forskjellige kategorier er fra senjødedommen gått over i kristendommen hvor en finner dem igjen i de nytestament­lige brev.
De syv erkeengler omtales i Johannes åpenbaring som de syv øyne, de syv lysestaker, de syv fakler og de syv stjerner. I babylonsk religion spilte også en gudegruppe på syv medlemmer en frem­tredende rolle. De var opprinnelig identiske med de syv viktigste himmellegemer - solen, månen og de fem planeter. Også i den per­siske Mazda-religion finner en en slik syv-delt gruppe.
Undertiden tales det ikke om syv, men om fire øverste englevlesener som også identifiseres med kerubene. Denne kerubfore­stilling har sikkert vært medvirkende ved åpenbaringens beretning om de fire dyrelignende skapninger som bar den himmelske trone. Den første liknet en løve, den andre en okse, den tredje hadde an-
108

sikt som et menneske, mens den fjerde liknet en flyvende ørn. Også hos Ezras finner en liknende forestillinger.
Disse fire vesener som bar himmelen, er en forestilling som var velkjent både i Babylon og Egypt. De går vel i siste instans tilbake til de fire kvartal-stjernebilder i dyrekretsen - tyren, løven, skorpion-mennesket og vannmannen. I det siste billede var det ingen særlig fremtredende stjerne; det er det derimot i det stjerne­bilde som er i nærheten - nemlig ørnen. Denne symbolikk finner en igjen i de fire evangelister: Mattheus - mennesket, Markus ­løven, Lukas - oksen og Johannes - ørnen, bilder som en kan se i mange kirkeinteriører den dag idag.
Ikke alene forestillingen om engler, men også djevletroen ble et fremtredende trekk i senjødedommen og i den kristne forestil­lingskrets. Fra Satan og hans demoner stammer all menneskelig ulykke, ikke minst sykdommer.
De onde demoner søker stadig å liste seg inn i menneskene. De holdt til i ørkenstrøkene. Det gamle Israel kjente opprinnelig ikke disse onde demoner, men bare indifferente åndevesener uten mo­ralsk kvalitet. Da Jahve ble enehersker, fylte han hele tilværelsen og hele landet. Etter eksilet ble Jahve flyttet opp i himmelen - og demonene myldrer frem.
Jødene vendte således ikke alene tilbake til sitt land, de hadde et stort følge av persiske djevler under ledelse av Satan, som orga­niserte et mørkets og ondskapens rike hvor det også ble funnet rike­lig anvendelse for mer stedegne demoner.
Troen på Satan og djevler ble mektig styrket ved Israels store trengsler under syre re og romere. Men håpets lysstråle brøt allikevel gjennom mørket og lidelsene. Det skulle bli en siste kamp mellom lyset og Satan, der ondskapen og mørket skulle bli knust. En ny skikkelse dukker frem i de senjødiske fremtidsforhåpninger - Mes­sias - som Menneskesønnen. Og jo verre tilstanden var og ble, desto inderligere brant lengselen.
Jødedommen hadde opprinnelig ikke plass for noen Satan ved siden av Jahve. Alle ulykker stammet fra Jahve selv, som på denne
109
måte straffet for frafall og synd. Men et slikt forklaringsgrunn­lag kunne vanskelig opprettholdes i lengden, da det ofte førte til urimeligheter. For eksempel står det i 2. Samuelsbok at Jahves vrede opptentes mot israelittene så han egget David til å holde manntall over Israel og Juda. Etterpå ble denne folketellingen som Jahve selv hadde foranstaltet, stemplet som en svær synd som han straffet ved å la 70 000 mennesker omkomme av pest.
Dualismen lå så å si i luften også hos israelittene. Mange av de omboende folkeslag hadde i lange tider hatt den i ekstrem utform­ning, og den vant hurtig innpass. Etter hjemkomsten fra eksilet blir den nettopp refererte skildring omformet således at det var Satan som trådte opp mot Israel og forledet David til å foreta det skjebnesvangre manntall.
I den føreksilske tid betegnet ordet Satan bare et forholdsvis neutralt begrep som motstander eller frister. Først etter hjemkom­sten fra Babylon begynner Satan å anta de for senere tider så vel­kjente trekk.
Djevlene ble betraktet som avkom av de falne engler eller guds­sønner (1. Mos. 6) som hadde latt seg dåre av jordisk kvinnelig skjønnhet. Avkommet forestilte en seg som veldige kjemper 3000 alen høye. En trodde at djevlene enten var disse englebarn eller også deres sjeler, som etter døden var blitt forvandlet til demoner og djevler - menneskets forførere. Fra dem stammet trolldom, be­svergelser, alkymi, spådomskunst og astrologi. De var årsak til all synd og ondskap. Og anføreren for disse djevleskarer var Satan ­mørkets fyrste.
I Patriarkenes testamente som antagelig skriver seg fra den se­nere makkabeertid, kommer Satan frem i full belysning. Dels kalles han Satan, dels djevel eller villfareIsens hersker, hatets ånd, Beliar eller Belial. Kampen er erklært mellom lys og mørke, mellom sann­het og løgn. Beliar er understøttet av de syv erkedjevler, og til hans domene hører også de ville dyr .
Denne forestilling om Satan som leder av et organisert mørkets rike, er kommet over i kristendommen. Og det at Jesus hadde makt og myndighet til å drive djevler ut, var et tegn på at det var han
110

som skulle føre an i sluttkampen om Guds rike på jorden - som Messias.
Dualismen i senjødedommen har vel sin rot særlig i persisk fore­stillingsliv. I A vesta, persernes hellige bok, sier «den hellige ånd» til «den onde ånd»: Hverken hva vi to tenker eller lærer eller er­kjenner eller bekjenner stemmer overens, hverken våre ord eller våre gjerninger, hverken våre samvittigheter eller våre sjeler.
Også de senjødiske fremtidsforventninger som kom til å spille så stor rolle i kristendommen, er seget inn fra fremmede kilder. De strengt partikularistiske og nasjonale forventninger er en arv fra den føreksilske jødedom, og delvis fra de store profeter. De nye tanker som i århundrene før vår tidsregnings begynnelse tren­ger inn i jødedommen, er universelle og transcendentale. Disse to forskjellige fremtidshåp inngår til slutt et kompromiss ved hjelp av det såkalte Messianske mellomrike - tusenårsriket - da de nasjo­nale forhåpninger skulle realiseres. Først etter dette skulle de uni­versalistiske forventninger bli virkelighet.
I de nye senjødiske tanker møter en forvissningen om at denne verden er bedervet - at den må avløses aven ny himmel og en ny jord. Likeledes kommer som et nytt innslag troen på en verdensdom - og på de dødes oppstandelse.
I de senjødiske apokalyptiske forventninger er forestillingen om de to eoner - tidsaldre - et vesentlig moment. De samme fore­stillinger finner en igjen hos Jesus og Paulus.
Oppfatningen var tildels den at overgangen mellom disse tids­epoker kunne beregnes. Således finner en i Daniels bok, som er fra ca. 165 f. Kr., at dommens dag var nær. Forfatteren hadde vel lest hos profeten Jeremias at Israels trengsler skulle vare til år 70 etter eksilet. Da dette tidsrom forlengst var passert, måtte profeten ha ment noe annet enn det han skrev - nemlig år-uker, det vil si syvårsperioder. Trengselstiden skulle altså vare i 490 år, og denne termin var nær forestående.
Forestillingen om verdens siste tider knyttes såvel i persisk som senjødisk eskatologi sammen med troen på de dødes oppstandelse og dom - en tidligere ukjent forestilling i jødedommen. Først
111

finnes den i Danielsboken, men her er den ennå partiell. Mange av dem som sover i støvets muld skal våkne, noen til evig liv - andre til evig avsky - heter det.
Ifølge Josefus var fariseerne av den mening at bare de fromme skulle få lov å vende tilbake til livet. Og i Det nye testamente finner en foruten troen på en generell oppstandelse også tanken om at bare de rettferc1.ige skal stå opp av graven. (Luk. XIV - 14) . Begge forestillinger finnes ved siden av hverandre i Johannes-apo­kalypsen. Her skal de rettferdige først få del i tusenårsriket, og senere skal den store verdensdom med en alminnelig oppstandelse finne sted. Også hos Paulus finner en utsagn om en partiell tilbake­venden til livet.
De dødes oppstandelse var ukjent for jødene i eldre tid. De døde holdt til som skygger i Sheol - dødsriket - den evige bolig ­hvorfra det ikke kunne finne sted noen tilbakevenden til livet. Og sadduseerne - den konservative presteadel - nektet kategorisk all oppstandelse. Troen på denne er sannsynligvis trengt inn i sen­jødedommen gjennom egyptisk og persisk innflytelse. Kristusforestillingen slik som en møter den hos Paulus er anta­gelig via senjødiske skrifter, sekter og mysterieforbund kommet inn fra fremmede religioner. Mange trekk stemmer påfallende overens med skildringen av Menneskesønnen i Henochs bok, som en mener må være forfattet ca. år 60 f. Kr. Menneskesønnen hos Henoch kan forfølges bakover til Danielsbokens omtale av Menneskesøn­nen - eller Mennesket som det vel heller bør oversettes med. Henochs bok som er godt representert i Dødehavsrullene, har hatt en meget vekslende skjebne i den kristne verden. Den ble etter­hvert utelukket fra kristendommen fordi den lå for nært opp til denne. Både jøder og kristne har systematisk luket sine hellige skrifter for alt som kan peke hen på esseer-innslag. Henochs bok spilte stor rolle i nesten 500 år. Betydningen av denne bok frem­går bl.a. i dette sitat fra den amerikanske teolog Ch. Francis Potter i hans bok: «The Lost Years of Jesus Revealed» - «For hvis Qum­ransamfunnet var kristendommens mor - var Henochs bok dens far». Den engelske teolog K. H. Charles - en av de ledende spesia-
112
lister på apokryfer, skriver at Henochs bok må ha vært Paulus Vademecum (håndbok) i religiøse spørsmål.
Menneskesønnen er muligens utgått fra forestillingskretsen om ur mennesket som et opprinnelig, preeksistent, himmelsk vesen ­bæreren av det fullkomne liv - utsendt som en åpenbaring av den høyeste Gud. Gjennom dette menneske (Adam) er det åpenbart en guddommelig profet som senere trådte frem i flere andre pro­fetiske skikkelser - Noa, Abraham, Isak, Jakob, Moses og Henoch.
Til disse «syv søyler» sluttet Kristus seg, Han blir da identifisert med det første menneske - Adam. En ser for eksempel at Paulus kaller Kristus for den annen Adam - det første menneske i den nye tidsalder. En parallell til slike forestillinger finner en også i indisk religion, hvor Krishna er det åttende avatara - det vil si inkarnasjon av guden Vishnu.
Også babylonsk mytologi kjenner urmennesket - den. visdoms­fylte Adapa. Liksom i kristendommen Adam - Guds menneskelige sønn - settes i forbindelse med Kristus - Guds guddommelige sønn - blir Adapa, den menneskelige sønn av vanndypenes herre Ea, satt i forbindelse med og sannsynligvis identifisert med Marduk, ­Eas guddommelige sønn. Om Marduk fortelles det at ved ham er verden skapt - himmelen og himmellegemene, jorden og mennes­kene. Ea sier om Marduk: «Min sønn! Hva er det vel som du ikke vet og som jeg ennå kan si deg? Hva jeg vet, vet også du.» Mar­duk ble også kalt for «den barmhjertige» - «livets herre» - «den som holder av å gjøre døde levende igjen» - «herrenes herre og kongenes konge».
Slike forestillinger om det fullkomne ur menneske - menneske­sønnen - er også trengt inn i senjødedommen. I kristendommen er han flyttet over til endetiden, fordi han skulle innlede den nye eon - Gudsriket.
Persisk religion hadde engang i tiden en veldig utbredelse og flere av dens elementer er kommet over i kristendommen. Idag utgjør resten, parisismen, bare en liten sekt på ca. 90 000 mennes­ker i India, dit deres forfedre flyktet for araberne.
Zend-Avesta eller Avesta, kalles de skrifter som en nu er tilbake
113

av de gamle perseres hellige bøker. Av omfang er de noe mindre enn Det gamle testamente. Det viktigste innhold er de 17 sanger eller gathas - som går tilbake til den: store profet og reformator Zarathustra eller Zoroaster, som levde mellom år 800 og 900 f. Kr.
I disse sanger prises Ahura Mazda som den eneste sanne gud. Zara­thustra brøt med tidligere tiders tro på de mange guder. Han kaller seg selv den utvalgte som skal bringe Guds sak til seier. Han fristes av Ahriman (han med megen død) - mørkets fyrste- som sender en dødsengel for å drepe Zarathustra. Denne Guds utvalgte frem­sier trosbekjennelsen og den hellige bønn. Engelen kan da intet gjøre. Han melder fra til Ahriman at Zarathustra er dem for sterk. Krigen mellom dem er erklært.
Zarathustra vil bekjempe djevelen og alle hans hjelpere inntil verdens forløser - Saosyant - ved den nye tids komme står frem i øst. Ahriman som ser sitt rike truet, trygler Zarathustra om å av­sverge sin tro på den gode Mazda. Til gjengjeld skal han få herre­dømmet over verden.
Zarathustra forkynte at verdens ende og det store oppgjør var nær, da djevelen og de ugudelige skulle få sin straff - ulykker og kvaler i helvete - mens de rettferdige går inn til det evige liv.
I kampen mellom det gode og onde måtte menneskene fritt kunne velge. Derfor skulle moralen ikke tvinges inn i en som barn. De rettferdige er milde i seder og fredsommelige i sitt liv. Deres streben går ut på å dyrke jorden og styrke livet og dets krefter. Derved vinner Mazda fremgang for sitt rike. Det store bud var: Et rettferdig liv med gode tanker, ord og gjerninger. «Mazda har lovet å skjenke ukrenkelighet og udødelighet i sitt rike, den lønn som tilkommer hver den som går livets vei.»
I slutten av en av gathaene heter det: «Så gir Zarathustra som gave til Mazda og hans engler sitt eget legemes liv. Han gir dem det ypperste av gode tanker og gode gjerninger; hall gir dem at det gode ord utbredes og får makt.»
Tanken om at den åndelige livsvei, om at rettferd, pålitelighet og godhet er like nødvendig som det materielle, trengte inn i alle Avestas skrifter etter Zarathustras død.
114

Om innledningen til endetiden og den nye verdens fødsel fortel­ler Avesta, at når den nye tid stunder til, skal en jomfru bade seg i sjøen i øst. Der skal hun unnfange og føde Saoysant - frelseren. Etter gammel persisk tro er denne ingen annen enn Zarathustra selv som vender tilbake for å fullbyrde livets seier over død og ond­skap.
I denne siste veldige kamp skal Saosyant seire. Etterpå lar han en ny verden stå frem hvor det ikke finnes alderdom og død, hvor det er evig liv og evig vekst - og den fullkomne frihet. De døde står opp av sine graver og udødelighet kommer til alt levende. Mellom lys og mørke - sannhet og løgn - skulle det være en evig og uforsonlig kamp inntil endetiden. I denne kamp måtte mennesket stille seg på det godes side. Rettferd, mildhet, trofast­het, sanndruhet, pålitelighet; dyrkning av jorden og utryddelse av slanger, padder og annet kryp var de våpen kampen skulle føres med. Løgn var den skjendigste av alle laster. Lyset, ilden og solen ble tilbedt som manifestasjoner av Mazda - mens Ahriman holdt til i avgrunnen, i det evige mørke.
Alt dette er tanker og forestillinger som synes oss så velkjente fra kristendommen. Det er mange ting som tyder på at de er kom­met dit via esseersamfunnet som daterer sin begynnelse fra om lag år 150 f. Kr.
Esseerne utgjorde et lukket mysteriesamfunn blant annet i Israel og Syria. Så svært meget er det ikke en vet om dem. Sikkert er at de hadde en rik ordenslitteratur. Hovedkildene til vår viten om dem er Josefus og den jødiske religionsfilosof Filo i Aleksandria. Filo skriver i:

Quod omnis probus liber:

«Grekenland hadde sine syv vise og deres etterfølgere, Persia har ennå sine naturforskere - de kontemplative magere - og India sine moralfilosoferende sofister. Heller ikke savner Syria og Israel hvor den folkerike jødiske stamme bor, slike mennesker som har gjort dyden til sitt høyeste mål. Blant disse kalles noen esseer
115
omtrent 4000 i tallet. De har fått sitt navn for sin hellighets skyld, da de mener at religionens hovedidé er å tjene Gud, ikke ved å slakte offerdyr, men ved å bære sine hjerter frem for Gud som et hellig offer .
De bor sammen i landsbyer og unngår de store byer på grunn av de laster og forbrytelser som der råder blant innbyggerne, da de vet at de har like meget å frykte av samlivet med dem, som av usunn, forpestet luft og alle smittsomme og dødelige sykdommer som kommer av denne. De lever dels av jordbruk, dels av håndverk som blomstrer fredelig hos dem. De gjør vel både mot seg selv og sin neste uten gjerrig å samle penger eller legge seg til med store jordegods. De søker sitt utkomme bare for det daglige brød. De er nesten de eneste mennesker som lever vergeløse, ja, uten penger, og de holdes for å være rike mer på grunn av sin livsholdning enn av noen overflod på eiendom, da de med rette hevder - at enkel­het er den største vinning. Spyd, Piler, sverd, hjelmer, panser og skjold lager ingen av dem, heller ikke andre våpen eller redskaper som brukes i krig. En skal ikke engang finne blant dem en eneste som beskjeftiger seg med slikt som kan misbrukes av mennesker, selvom det hører til fredelige yrker. Derfor drømmer de aldri om å bli kjøpmenn eller meglere, da de skyr alt som kan friste til gjerrighet.
En finner ingen slave hos dem, de er alle frie og tjener hveran­dre innbyrdes. Alt overhøyhet forkaster de, ikke bare som urett­ferdig fordi det bryter likestillingen, men som noe gudløst fordi det er vold mot naturens lov som føder alle like og fostrer alle som ekte brødre. Nå derimot blir dette blodfellesskap brutt av havesyke, og derved oppstår det uenighet istedenfor fred, hat istedenfor kjærlighet.
Logikken som en del av filosofien, overlater de til ordkløvere, da den ikke er nødvendig for å vinne dyd. Den del som har utforsk­ningen av naturen til formål, overlater de til høytflyvende teore­tikere med unntagelse av det som omfatter studiet av Guds vesen og universets skapelse. Det er bare til moralen eller sedelæren de egner all sin kraft under ledelse av fedrenes lover, som ingen kan fatte
116

som ikke er rørt av Guds ånd. I disse lover får de stadig undervis­ning, men særlig på den syvende dag som de holder hellig og lar alt arbeid hvile. De begir seg da til sine helligdommer som de kaller synagoger, og her setter de seg i bestemt orden etter alder og gjør seg rede til å lytte, En leser høyt av de hellige bøker, hvoretter en av de mer erfarne forklarer de dunkle steder. T i  s t ø r s t e d e l e n  a v  d e r e s  s k r i f t e r  h a r  s y m b o l s k  e I I e r  a I I e g o r i s k  i n n h o l d * ) slik som var tilfelle med de gamle filosofer, De får lære fromhet, hellighet, rettferd og behandling av den enkeltes eller felles anliggender, kunnskapen om det sanne gode eller onde eller indifferente, hvordan en skal kunne velge det gode og unnfly det onde,' alt dette behandler de fra et trefoldig synspunkt - nemlig kjærligheten til Gud, dyden og nesten. At de frykter Gud - derom vitner alt: deres kyskhet som varer hele livet - deres avhold fra eder og løgn - og deres oppfat­ning av Gud som årsaken til alt godt, men ikke til noe ondt. At dyden ligger dem på hjertet viser deres forakt for penger, ære og vellyst, deres tilbaketrukne og sparsomme liv, deres utpregede ar­beidso111het, enkelhet, selvkontroll, medgjørlighet, saktmodighet , lovlydighet og standhaftighet. At de elsker sine medmennesker be­viser de gjennom sin velvillighet, sin ubeskrivelig merkverdige like­stilling og sitt eiendomsfellesskap som det kan være påkrevet å si noen ord om.
For det første har ingen eget hus, men det tilhører alle,' deres felles bosteder står åpne endog for fremmede som iakttar samme livsorden, Videre har de felles kasser og deler alle utgifter,. de har endog felles klær og felles mat i felles måltider, Et slikt fellesskap i boligspørsmål, levemåte og måltider finner en ingen andre steder. Og dette er lett forståelig, for de overlater til det felles forbruk alt hva de daglig tjener uten å beholde noe for seg selv, På denne måte forsyner de hverandre med hva hver og en trenger, De som er syke og ikke selv greier å skaffe seg sitt utkomme, blir ikke over­latt til seg selv, men får av fellesboet til sitt underhold,»

") Uthevet her.

117

I Josefus' beretning heter det at esseerne ved soloppgang ber ur­gamle bønner liksom for å hjelpe solen frem. Deres måltider var hellige handlinger som ble innledet med forskjellige renselses­seremonier. De er beherskede, trofaste og pålitelige. De tror at le­gemet er forgjengelig, men at sjelen er udødelig.
 Ved medlemmenes inntreden i ordenen får de utlevert en øks, en hvit kledning samt en linduk som de bruker ved sine fellesmåltider. Dette esseersamfunn har således mange trekk som synes å vise tilbake til persisk innflytelse, blant annet den etiske holdning og soltilbedelsen. I århundrene før vår tidsregnings begynnelse var det i landene rundt om Israel mange sekter og hemmelige sammen­slutninger, som var sterkt påvirket av babylonsk og persisk inn­flytelse. En asketisk livsholdning var gjerne et fremtredende trekk i disse samfunn, og den oppfatning at sjelen er bundet i materien som et fengsel hvorfra den kan befris med renselser og et forsa­kende liv, var ingenlunde ukjent. Også i de hemmelige pytago­reiske samfunn i Grekenland hadde en en lignende lære som den esseiske - trolig på grunn av et felles orientalsk utspring,
Mange har ment at Jesus selv enten er utgått fra et slikt esseer­samfunn, eller at han er blitt påvirket av dets innhold. Sikkert er det at hans lære på mange punkter synes å avvike fra den esseeiske, men det kan jo bero på at han har frigjort seg fra dets strenge lover om uvesentlige ting, og i stedet lagt hovedvekten på det essensielle. Den ånd en møter i esseerordenen har meget til felles med den en treffer igjen i kristendommen, og at urkristendommen i mange henseender hadde karakter av et mysteriesamfunn, er ikke til å ta feil av.
Det er mulig at det karl være en forbindelse mellom den esseiske ordensøks og Jesu og Josefs tømmermannsvirksomhet. Alminnelige tømmermenn er det klart at de ikke var - det er symboltale. Jesus blir selv betegnet som tømmermann. Det ord som grunnteksten bruker er det greske tekton - eg. husbygger. Det tilsvarende jødiske ord er banaim - husbyggere, kanskje murere. Dette ord, banaim, har hatt en eller annen tilknytning til esseersamfunnets øverste gra­der - muligens har det vært en samlebenevnelse for de øverste
118

klasser av innviede. Paulus hører også til «verdensbyggerne» - han betegnes som teltmaker. Ordet telt brukes mange steder i overført betydning i det såkalte «Damaskusskrift», som skalomtales senere.

I de senere år er det blitt gjort nye funn som synes å bekrefte at det er sammenheng mellom esseerordenen eller et nært beslektet samfunn - og kristendommen. Brikkene i puslespillet blir nu etter hvert så mange at det hele iallfall begynner å få en meget sterk grad av sannsynlighet.
Det synes nær å formode at den jødiske skriftlærde Saulus ­kosmopolitten, født i Lille-Asia av jødiske foreldre i et gresk miljø og med status som romersk borger - har organisert innholdet i esseernes lære til en verdensreligion med universell karakter. Han var til å begynne med en av de mest aggressive i forfølgelsen av de første kristne. 1 den anledning ble han blant annet sendt til Da­maskus, hvor bevegelsen må ha hatt et av sine store støttepunkter ­for å slå den ned med hård hånd. En slik aggressiv holdning vil alltid være labil, da den dekker over en tvil på riktigheten av ens egen sak. Muligens er han blitt brakt ut av fatning ved den stand­haftighet og begeistring som de første kristne utviste i forføl­gelsen.
Da han kom i nærheten av Damaskus overveldes han av et syn som førte til at han selv ble omvendt til den nye lære. Denne epi­sode fremtrer for øvrig i to versjoner i Bibelen. I Ap. gjem. IX - 7, står det at de som var med ham hørte røsten, men ikke så noe. i Ap. gjem. XXII - 9 står det derimot at de som ledsaget ham vel så lyset, men de hørte ikke røsten.
En annen merkverdighet i forbindelse med Pauli omvendelse er omtalt i brevet til Galateerne, hvor han pointerer at han ikke har annammet læren av noe menneske, men gjennom åpenbaring, noe som kanskje røper hans legning som mystiker. En husker også hans lysfornemmelser i denne forbindelse. Il. kapitel vers 17 står det at han etter sin Damaskusopplevelse ikke dro opp til Jerusalem til apostelkretsen der, slik som beskrevet i Ap. gjem. kapitel 9, men at han isteden først reiste til Arabia og derfra igjen tilbake til
119

Damaskus hvor han var i tre år før han dro ned til Jerusalem, der han bare traff Peter av apostelkretsen og var sammen med denne
i femten dager.

Det er et ytterst merkverdig faktum at han ikke straks etter sin omvendelse dro til Jerusalem - eller iallfall at denne annen versjon er omtalt. For en så eiendommelig opplysning bety noe vesent­lig.

Det ligger nær å tro at Paulus etter sin omvendelse først måtte bli opptatt i ordenen og få sin utdannelse i bevegelsens lære og fortolkninger - i Arabia og Damaskus.

De nye funn som sommeren 1947 ble gjort ved nordenden av Det døde hav, synes å bekrefte at kristendommen er utgått fra esseerordenen eller et nær beslektet religiøst samfunn. Dessuten knytter de nye funn forbindelsen til det meget omtalte Damaskus­skrift som ble funnet i en synagogekjeller i Kairo i 1896*) og som det tidligere ikke har vært mulig å plassere i idéhistorisk sammen­heng; de nye funn tyder overordentlig sterkt i retning av at dette Damaskusskrift er utgått fra esseerordenen.

Det første funn ved Dødehavet bestod av 8 pergamentruller skrevet på hebraisk og armeisk - oversmurt med voks og asfalt for at de skulle bli bevart. Trolig hadde den bevegelse som skriftene var knyttet til, vært truet med forfølgelse og utslettelse. Rullene ble solgt til en jødisk antikvitetshandler i Bethlehem. Endel havnet i universitetet i Jerusalem, mens de andre ble innkjøpt av det sy­riske Markuskloster i Jerusalem hvor amerikanerne fikk anledning til å fotografere og utgi dem.

En rulle - kalt «Den nye pakt» - inneholder beretningen om en paktslutning hvor «lysets barn» lovet å holde sammen i kampen mot «mørkets barn» og ikke gi etter for ondskapens herredømme. Dette løftet blir bekreftet av alle «lysets barn» i nærvær av prester og levitter med et høytidelig: Amen! Amen!


*) Utgitt av s. Schechter: Documents of Jewish Sectaries - Fragments of a Zadokite Work. Cambridge 1910.
120

Språk og tankeføring er nært beslektet med innholdet i Damas­kusskriftet og med Henochs bok, De tolv patriarkers testamente og Mose himmelferd, som vi kjenner fra før.
Den sentrale skikkelse i Damaskusskriftet er Rettferdighetens lærer eller kanskje bedre oversatt: Han som lærer det riktige - Den eneste ene - Den eldste lærer. Han er identisk med grunnlegge­ren av samfunnet - Lovgiveren som tolker loven - Den salvede fra Aron og Israel. Han åpenbarte menigheten sin hellige ånd. Deres Messias skulle nedstamme fra Aron og Israel, ikke fra Judea, som representerte frafallet og skulle hjemsøkes av vreden. Messias som David-sønnen kunne de ikke anerkjenne, da kong David hadde brutt den fedrene lov.
Bevegelsen forlot Judea og slo seg angivelig ned i Damaskus hvor Den nye pakt ble opprettet. Deres leder - Den eneste lærer - fant døden, men engang skulle han komme igjen.
Denne sekt organiserte seg i forskjellige byer og teltleirer. En by - en vet ikke hvor - huset deres helligdom. Sekten bygde sin lære på Det gamle testamente - i særlig grad Mosebøkene som fikk sin spesielle tolkning, men også på flere av pseudepigrafene for eksem­pel Jubileerboken. Sekten må også ha vært i besittelse av pseude­pigrafer som er gått tapt.
Denne sekt var motstander av fariseerne, av polygami - derfor var kong David så ille ansett - av gjengifte etter skilsmisse så lenge den tidligere hustru levde. Gjennom sin Salvede gav Gud til kjenne sin hellige And.
Dupont-Sommer, professor ved Sorbonne, gav i 1950 ut en bok om de nye funn og Damaskusskriftet, hvor sammenhengen med essterordenen blir grundig drøftet. Han er overbevist om at en slik sammenheng foreligger, og han antar at rullen «Den nye pakt» har vært opphav til Den nye pakt - på kristendommens grunn. Han skriver i sin bok: Les Manuscrits de la Mer Morte:

«Alt i Den nye jødiske pakt adviserer og forbereder Den nye kristne pakt. Den gallileiske lærer slik som han fremtrer for oss i Det nye testamente, viser seg som en forunderlig reinkarnasjon
121

av Rettferdighetens lærer. Som denne preket han bot, nøysomhet, saktmodighet, nestekjærlighet, renhet. Som denne befalte han å overholde Mose lov, hele loven, men loven fullkommengjort sva­rende til hans særegne åpenbaringer. Som denne var han den ut­valgte og Guds Messias - Messias som verdens frelser. Som denne var han gjenstand for fiendskap fra prestene i sadduseernes parti. Som denne ble han dømt og henrettet. Som denne for han opp til himmelen til Gud. Som denne fremsa han dommen over Jerusalem som, for å ha dømt ham til døden, ble tatt og brent av romerne. Som denne grunnla han et samfunn av troende som med brennende iver venter på hans herlige gjenkomst.
Ganske som i esseernes samfunn er i den kristne kirke nadverden det viktigste ritual hvor prestene forretter. Begge steder er det i spissen for hver menighet en tilsynsmann - «biskop». Idealet i begge kirkesamfunn er fremfor alt enheten, foreningen i barmhjer­tighetsarbeidet.
Alle disse likheter - jeg kan ikke her fullstendig utdype emnet -utgjør en likhet som er nesten hallusinerende. Dette spørsmål reiser seg også: Hvilken av de to sekter - den jødiske eller den kristne - er eldst? Hvilken av de to har kunnet influere den annen ? Svaret etterlater ingen tvil: Rettferdighetens lærer døde omkring år 65/63 før vår tidsregning. Jesus - nasareeren - døde ca. 30 år etter vår tidsregning. Overalt hvor likheten tvinger eller innbyr til å anta et lån, er lånet gjort av kristendommen. Men på den annen side kan troen på Jesus , slik som den er utformet av den nye kirke , neppe forklares uten en reell, historisk virksomhet aven ny profet, en ny Messias som har flammet på ny og samlet i seg menneskenes tilbedelse.»
Så vidt Dupont-Sommer.

For å vende tilbake til Paulus, er det vel neppe noen tilfeldighet at hans tilknytning til Damaskus er så sterkt markert. Professor Frank Cross jr. ved Harvard som har vært med på de senere ut­gravninger av Dødehavsruller, er etterhvert blitt overbevist om at Damaskus var den betegnelse sektens medlemmer brukte på sam-
122

funnets samlingssted ved Dødehavet. Da blir det sammenheng i den merkverdige beretning i Paulus Galaterbrev - at han ikke straks dro opp til apostelkretsen i Jerusalem, men var i Arabia og Damas­kus i 3 år. Hele Paulus' skriftlige produksjon er forøvrig gjennom­vevet av orientalsk gnosis og mysterieuttrykk, således taler han ofte om «Kristus i meg».
Paulus er en parallell til Aron, som var Mose talerør, som Paulus er blitt det når det gjelder Jesus og hans lære. De senere utgravnin­ger ved Dødehavet bekrefter fullt ut antagelsen av sekten som et esseer-samfunn.
Litteraturen om disse funn er etterhvert blitt enorm.
Tidspunktet ved begynnelsen av vår tidsregning var gunstig for en nyelIer fornyet religion. Og kristendommen fant vekstvilkår da den først var blitt plantet inn i verden. For å forstå en av år­sakene til dens raske utbredelse i de første århundrer etter Jesu død, må en også kjenne litt til den romerske keiserdyrkelse som så å si hadde beredt jordbunnen for evangeliets seiersgang.
Det romerske imperiurl1 hadde i stor utstrekning revet ned nasjo­nale og kulturelle grenseskjell mellom folkene, som var blitt sluttet mer eller mindre fast sammen i et stort fellesskap med et inter- . nasjonalt språk - koine-gresk. Det handelspolitiske samkvem nådde en høyde som aldri før. Gresk ånd og gresk kultur søkte å holde delene sammen til et stort hele.
I denne brytningstid da folkene kjente seg rotløse fordi de var rykket opp fra sin tidligere nasjonale og religiøse sammenheng, inntrådte det et dypt forfall i det religiøse og moralske liv. Forder­velsen og mismotet spredte seg i stadig større ringer. Folkene vendte seg fra de fedrene guder. Men gjennom bulderet fra for­fallet tonte lengselen etter den store fred, rettferd og levelige vil­kår.
Med keiser Augustus syntes det å være kommet et håp inn i all fortvilelsen. En ny tid varslet sitt komme. Keiseren pristes av dik­terne som en redningsmann sendt fra himmelen. En nasjonal­romersk æra ble søkt innledet, de gamle guder kom på ny til heder og verdighet. Keiser og hoff gikk i spissen, forfattere og kunst-
123

nere fulgte etter i reformeringsarbeidet. Den gamle kult ble satt i gang med Augustus selv som Pontifex maximus. Templer ble restaurert og nye bygget. Men de gamle religiøse ideer var ikke lenger levende - det hele ble et mer eller mindre tomt spillog ledd
i en politisk hersketeknikk­
Langt større suksess hadde imidlertid et helt nytt trekk i det re­ligiøse liv - nemlig dyrkelsen av keiseren selv som gud. Også denne tilbedelse av statsoverhodet hadde dype røtter nedover i tidene. Vi kjenner den allerede fra Babylon, og ikke minst fra Egypt, hvor farao fra ca. år 3000 f. Kr. hadde båret tittelen: Den gode gud. ­Dessuten ble han holdt for å være sønn av selve solguden. Også de persiske konger ble regnet som guder eller halvt guddommelige vesener .
Grekerne æret sine store menn og filosofer med guddommelig tilbedelse. Platon for eksempel ble snart etter sin død betraktet som sønn av Apollo. Aristoteles lot endog oppføre et alter for ham. Aleksander den store ble tillagt guddommelighet som den annen Dionysos og sønn av guden Amon. Så vel seleukider som ptolo­meere lot seg tilbe som guder eller frelsere. Keiser Augustus' offi­sielle tittel var: Fyrstenes fyrste - utvalgt av Ptah og Nun - solens sønn- evig levende. I år 9 f. Kr. da den julianske kalender skulle innføres i de greske byer i Lille-Asia og årets begynnelse henlegges til keiserens fødselsdag 23. september, heter det i en skrivelse: «Hva er vel mer behagelig og nyttig enn den mest guddommelige keisers fødselsdag som vi med rette kunne betrakte som ensbety­dende med alle tings begynnelse ? Han gav hele verden, som ellers ville ha gått til grunne, et nytt utseende. - - Gudens fødselsdag var for verden begynnelsen på de gode etterretninger som han har brakt.»
Det ble reist templer til hans ære. På aleksandrinske mynter ble han betegnet som Guds sønn. Keiseren selv utviste dog en viss be­skjedenhet med hensyn til gudeverdigheten. Således avviste han betegnelsen «Herre» i religiøs betydning. Etter hvert ble det slik at keiserne etter døden ble erklært for å være guder - ved senats­beslutning. I alt ble ikke mindre enn 27 keisere på denne måte
124

proklamert som guder. Betegnelsen «Herre» og «Gud» ble ofte brukt som offisiell tittel i levende live.
Keiserne ble tillagt undergjørende kraft, syke ble helbredet, under tørkeperioder kunne de skaffe regn og så videre. Keiser­dyrkelsen ble en del av den offisielle statsreligion som skulle knytte de forskjelligartede folkemasser i det romerske imperium sammen til en enhet. Alle borgere måtte være med i denne keiser­dyrkelse, selvom de ved siden av hadde anledning til å ha sin private religionsutøvelse.
Denne internasjonale keiserkult med dens terminologi har utvil­somt bidradd til å preparere jordbunnen for mottagelsen av Kristi evangelium med dets universelle tanker - og monoteisme.
Også de store mysterie-religioner hadde brutt skranker mellom folkene. Den veldige utbredelse som Osiris - Isis - Attis - Adonis - og Dionysosmysteriene hadde, vidner om det behov de hadde å fylle.
Kristendommen skulle imidlertid få sin farligste konkurrent i de persiske Mithra-mysterier som hadde vunnet innpass i hele det ro­merske imperium. Således ble det nylig gravet ut et gammelt Mitra-tempel i London fra den tid romerne holdt England besatt. Men kristendommen brakte noe i tillegg som de andre religioner manglet. Det var ikke bare på grunn av heldige politiske konstella­sjoner at Kristi lære seiret - den vant frem ved sin egen tyngde, lærens allmennmenneskelige karakter og det universelle behov som er tilstede for en religion som kan forløse menneskets bundne mulig­heter og gi det ytre og indre livssammenheng.
All symboldannelse - det være seg drøm, kunst eller religion ­bygger på fortiden og dens elementer. Det er derfor ganske i sin orden at det brukes gamle byggesteiner. Det nye er anordningen av enkeItelementene slik at innholdet og totalbildet blir nytt og i overensstemmelse med bevissthetsutviklingen og menneskets funda­menter. Det er derfor ingen forkleinelse for en religion at en finner igjen elementer fra andre eller tidligere religioner. Pointet er ny anordning -- nytt innhold - et nytt perspektiv - slik at religionsfor-
125

men blir et adekvat uttrykksmiddel for menneskets indre liv og riktige utviklingsretning.
Kristendommen var en omorganisering, nyorganisering og vide­reutvikling av det religiøse formspråk. Den tilsvarer en forskyv­ning av tyngdepunktet fra «Loven» til det sjelelig-følelsesmessige område, og nu i retning av intellekt og logos, slik at den kommer til å omfatte alle seksjoner av livsutfoldelsen. Bare den kulturform som er i stand til å orientere seg i overensstemmelse hermed, har fornyelse og overlevelsesmulighet i seg.
126=BLANK
127

Kristendommens indre aspekt

Selvom Kristus tusen ganger er født i Bethlehem, men ikke inne i deg selv, vil din sjel gå tapt; og på Gol­gatas kors vil han henge forgjeves, hvis det ikke på ny blir reist inne i deg selv!

( Angelus Silesius.)

I Bibelens fire evangelier finnes beretningen om Jesu liv og lære. Det eksisterer intet samtidig historisk dokument som bekref­ter at han har levd. Den første som omtaler ham er den romerske historieskriver Tacitus, som nevner ham i en ganske kort bemerk­ning i en av sine bøker som han skrev ca. 115 e. Kr. Det er mulig at hans viden skriver seg fra kristne kilder. Iallfall har hans opp­lysninger om Kristus liten eller ingen beviskraft med hensyn til Jesus-skikkeIsens historiske virkelighet.
I realiteten er det et helt perifert spørsmål om Jesus har levd eller ikke. Kristus-skikkeIsens betydning i den kristne religion er av symbolsk art - og som talerør for tidløse og skjebnebestemmende lovmessigheter og sannheter. Det kan høres paradoksalt ut, men kristendommen ville bli klarere og åndshistorisk mer betydnings­full om det kunne bevises at han ikke hadde levd - eller iallfall at hans liv ikke i ett og alt hadde artet seg slik som beskrevet i Bibe­len. Enkeltindividet ville da få ansvar overfor seg selv, for sin egen frigjøring og utvikling. Kristendommens intensjoner ville da langt lettere bli virkelighet, for da hadde en ikke det rent bok-
128

stavelige innhold til å vill-lede i den grad som nu er tilfelle. Hvis kristendommen skulle hvile på en ytre historiske engangsforeteelse, måtte det for eksempel være like viktig å fastslå de historiske data for Den hellige ånd, som også er tillagt en bokstavelig inngripen i historien -- i form av ildtunger .
Når kristendommen vil basere seg bare på en historisk påstand, bygger den på sand. Dersom det plutselig skulle kunne bli ført bevis for at Jesu historiske virkelighet ikke holdt stikk, måtte hele byggverket ramle sammen. Og det vil det gjøre slik oppfatningen og forkynnelsen nu er lagt an.
Esseer-samfunnet ved Dødehavet er en slik trussel, fordi det er et manglende mellomledd til andre religioner .
Ti tusener av fragmenter fra mange hundre skrifter er nu gravd frem og kaster nytt lys inn i de mørke kroker.
Det begynner å bli klart at kristendommen ikke er det originale innslag i verdenshistorien en har holdt den for å være.
Vi finner hos denne Qumran-sekten - som ikke selv kalte seg esseere - men «Den nye pakts samfunn» - kjente ideer, doktriner, sentenser og seremonier. Selv passasjer fra Bergprekenen kan vi finne i disse huler - skrevet lenge før Kristi fødsel.
Disse funn vil uten tvil revolusjonere vårt syn på kristendom­men og dens innhold.
Det går ikke lenger å tviholde på at den er kommet inn i verden som følge aven overnaturlig inngripen. Dette er ikke lenger tro - men overtro.
Kristendommens betydning ligger på et ganske annet plan. Og dens virkelighet er aven ganske annen art enn den vi inntil denne dag har trodd på og forsøkt å leve opp til.
Kristendommens betydning ligger i at den fra nu av kan komme til å engasjere det indre menneske og derved også angå mennes­kets samliv på en ganske annen og langt mer inngripende måte enn før.
Kristendommen kan fra nu av bli eksistensiell og gripe rett inn i hverdagen og i menneskets struktur på en konstruktiv måte som kan forløse den enkelte og legge grunnen til et globalt samliv.
129

Kristendommens elementer og symbolinnslag som er av allmennmenneskelig karakter vil kunne gripe tak i den enkelte og vri ut­viklingen inn i nye baner.
Kristendommen vil derved bli uendelig meget større enn den er idag - og den vil få fundamentalt nye perspektiver, når dens ånds­historiske betydning blir akseptert og forstått.
Jo før teologene tør gi opp de tapte skanser og løpe i nye sikre stillinger som tåler stormløp fra ideologier, vitenskap, sekularise­ring, materialisme, maktkamp og hverdagssnusk - jo bedre kan de røkte sitt kall som åndelige veivisere og fødselshjelpere for ver­densborgere.
Nye tanker av denne størrelsesorden er det atomalderen krever - om vi skal kunne overleve!
Kristendommens virkelighet er av mental og åndshistorisk art. Den er derfor uavhengig av symbolapparatets historiske virkelig­het.
Religion er symbolspråk; så lenge dette ikke er erkjent, må den bli å oppfatte bokstavelig og som et ytre historisk fenomen - med de skjebnesvangre misforståelser som følger av dette.
Det kan fastslås at evangeliene ikke er skrevet mens Jesus levde, ikke engang like etter hans død. Ingen av de evangelie-håndskrifter som er bevart er originale - de er alle avskrifter ; det eldste - et lite papyrusfragment - er skrevet i første halvdel av annet århundre og omfatter bare noen få vers av Johannes-evangeliet.
I alminnelighet regnes det nu med hensyn til kronologien at Markus-evangeliet er det eldste og at det trolig er skrevet engang mellom år 70 og 80. Så kommer Matteus- og Lukas-evangeliet samt Apostlenes gjerninger som antagelig er skrevet mellom år 80 og 100. Johannes' åpenbaring tror en er forfattet like før sekel­skiftet, mens evangeliet av samme navn stammer fra tiden om­kring århundreskiftet.
De eldste skrifter i Det nye testamente tror en er Pauli brev, hvorav det tidligste muligens er forfattet omkring år 50.
De tre første evangelier - Matteus - Markus - og Lukas ­kalles de synoptiske, egentlig de en kan se samtidig. For å lette
130

arbeidet med utforskningen av stoffet ble de nemlig satt opp i tre parallelle kolonner, da de stort sett hadde samme innhold; de kunne da sees samtidig - de var med andre ord syn-optiske.
En tror at etter Jesu død ble uttalelser han var kommet med og beretninger om hans gjerninger skrevet ned. En fant en slik «tale­samling» i Oxyrhyncus i Egypt i 1897. Det var et ganske lite papyrusfragment som inneholdt blant annet Jesu-ord som ikke fin­nes i Bibelen. For eksempel:

Jesus sier:  Hvis I ikke forsaker verden, vil I ikke finne Guds rike; og hvis I ikke overholder sabbaten, vil I ikke se Faderen.

Jesus sier: Jeg trådte frem midt i verden og åpenbarte meg for den i kjød; og jeg fant dem alle beruset og ingen edru iblant dem. Og min       sjel engstes for mennes­kenes barn, fordi de er blinde i deres hjerter og ser ikke selv deres fattigdom.

Jesus sier: osv.

Etter all sannsynlighet er Matteus- og Lukas-evangeliet utarbei­det på grunnlag av Markus og en samling «Jesu-ord». Tar en nem­lig bort alt det de to evangelier har felles med Markus, blir det vesentlig slike Jesu-ord tilbake. Da en stor del av disse utsagn er felles for Matteus og Lukas, mener en det er skjellig grunn til å anta at de er utarbeidet på grunnlag av det eldre Markus-evange­lium og en talesamling, den såkalte «logia-kilde» som denne hypo­tetiske, men overordentlig sannsynlige formelsamling er blitt kalt. Forfatteren av Mattheus-evangeliet har ordnet logia-stoffet i 6 store taler, som anbringes der Markus åpner adgang til det ved først å ha referert noen få ord av Jesus. Bergprekenen er en av disse logia-sammenstillinger. Mindre logia-grupper er dessuten anbrakt rundt omkring i det evangelium som bærer hans navn. Forfatteren av Lukas-evangeliet derimot har plassert det meste av logiene i to innskudd - «det lille» og «det store» som også kalles reiseberetningen, da Jesus er skildret på reise fra Galilea til Jerusa­lem for å feire påske.
131

Det er ikke bare ordningen av logiene som er forskjellig, de kan også ellers avvike noe fra hverandre. Muligens kommer dette av at det er to nærstående talesamlinger som har vært benyttet. Markus-evangeliet er sannsynligvis skrevet av Markus - apos­telen Peters tolk. I hans mors hus i Jerusalem holdt den første kristne menighet til ifølge Apostlenes gjerninger. Dette Markus­evangelium er sannsynligvis skrevet med et hedninge-kristent pub­likum for øye. De tolv siste vers som omhandler Jesu oppstandelse, ansees for å være senere tilføyelser.
Mattheus-evangeliets forfatter er ukjent. Det må være skrevet for jøder eller jøde-kristne utenfor Israel. Det legges vinn på å fremstille Jesu liv og virke slil< som det var forutsagt i profetiene. Derfor blir Bergprekenen en parallell til Mose lovgivningsvirksom­het på Sinai berg - likeledes er de 40 dagers faste kjente trekk både fra Moses og Elias. Mattheus-evangeliets forfatter fremholder me­get sterkt at Jesus gir Moseloven sin fulle tilslutning og anerkjen­nelse- bare at den må tolkes på rett vis.
Lukas-evangeliets forfatter, som etter all sannsynlighet også har skrevet Apostlenes gjerninger, er muligens identisk med den hed­ningkristne «lege» som fulgte Paulus på en del av hans reiser. Det er trolig beregnet på opplyste hedning-kristne. Universalismen er et mer fremtredende trekk her enn hos de andre synoptikere. Derfor forteller dette evangelium om de 70 disipler ( svarende til forestillingen om de 70 eldste og de 70 folkeslag), som kommer i tillegg til selve apostelkretsen. Som et annet karakteristisk trekk kan nevnes at dette evangelium betoner langt sterkere enn de andre faren ved rikdom og materiell overflod.
Johannes-evangeliet skiller seg både hva form og stoff angår av­gjort fra de tre synoptikere. Dette gjelder også en ting som skue­plassen for Jesu virksomhet. Mens de tre første evangelister hen­legger denne til Galilea og lar Jesus dra til Jerusalem til den siste påskefest, er hos Johannes Jesu liv vesentlig henlagt til Judea, og fremstillingen grupperer seg om fem besøk i Jerusalem under fei­ringen av de jødiske høytider. Innholdet er universalistisk og filo­sofisk farget; det var trolig beregnet på den hellenistiske verden,
132

som i stor utstrekning var påvirket av åndsinnholdet i mysterie­religioner.*)
Disse fire evangelier vinner etterhånden større og større autori­tet på bekostning av andre, for eksempel Peters evangelium, Egyp­ter-evangeliet og så videre. Omkring år 170 e. Kr. samarbeidet Ta­tian, en disippel av Justinianus, - Matteus-, Markus-, Lukas­ og Johannes-evangeliet til et enste skrift, den såkalte Tatians evangelieharmoni, som i flere hundre år bre brukt i den syriske kirke.
Allerede tidlig må de fire blivende evangelier ha fått hevd på bekostning av andre. Kirkefaderen Ireneus søker å gi en begrun­nelse for dette. Tallet skal svare til de fire verdenshjørner, de fire hovedvinder, kjerubenes fire ansikter og Guds fire paktslutninger - med Noa, Abraham, Moses og Kristus. Men grunnen til at det ble fire evangelier og ikke ett, er vel også å søke i andre forhold. Blant annet hadde vel ett eller flere av disse vunnet innpass i for­skjellige menigheter, så en gav nødig avkall på noen av dem også av denne grunn.. Likeledes la en trolig vekt på å ha flerstemmige apostoliske vitnesbyrd. Både Matteus- og Johannes-evangeliet bar jo navn etter en apostel; Markus ble satt i forbindelse med apos­telen Peter, som dennes tolk. Og Lukas sto i disippelforhold til Paulus.
Brevsamlingen er vel hovedsakelig utvalgt etter de ønskverdige apostelforfattere. En var ytterst betenkt overfor epistler som ikke bar en apostels navn. Den ny testamentlige kanon omfatter til slutt bare skrifter som ble ansett for å være forfattet av aposteltidens menn. Således kom Hebreer-brevet med fordi det ble tillagt Pau­lus.*)


") Om de mange forutsigelser, paralleller og uoverensstemmelser i evangeliene henvises det bl.a. til Werner Harenbergs artikler i «Der Spiegel» nr. lS o,~ 16 ­1966.
") Ganske nylig er det igjen blitt reist tvilom Paulus har forfattet alle de brev som er tillagt ham. Hans brever blitt behandlet aven elektronisk datamaskin som er blitt foret med statistiske data. Resultatet av dette synes å godtgjøre at bare 4 eller muligens 5 brev, nemlig Romerbrevet, 1. og 2. Korintierbrev samt
133

Et stort antall apokryfiske skrifter ble etter hvert sjaltet ut, for eksempel De tolv apostlers lære, Hermas hyrde, evangeliene av Peter, Andreas, Thomas og så videre. Johannes åpenbaring var lenge svært omstridt, iallfall i den gresk-katolske kirke.
Det nye testamente slik som vi kjenner det, er beretningen om «tømmermannen» fra Nasaret. Det er hans lære og liv innebygd i en mytisk ramme av essensielle symboler om liv, død og opp­standelse, menneskesinnets urgamle bilder om utviklingen til be­vissthet og en harmonisk livsførsel individuelt som kollektivt. Jesus åpenbarer det mønster som mennesket er bygd over. Kristusimpul­sen skal vi alle virkeliggjøre. Den lever i oss, det gjelder å gi den vekstbetingelser. Frelseren åpenbarte menneskets indre mønster i sitt levnet og i sin lære - han var kommet til verden for å vitne om sannheten. Han viste menneskene Jonas-tegnet - dødens - oppstan­delsens - og livets mysterium - flyttet fra havet til Golgata, det vil si fra ubevissthet til bevissthet.
Etter Jesu død tok myter og legender hurtig til å spinne sitt nett. Veven ble mer finmasket og kunstferdig ettersom tiden gikk; mønstrene var ikke helt nye, selvom utbroderingen viser mange originale trekk. Jesus selv, hans liv og virke, ble plassert i en myto­logisk ramme som skulle binde ham sammen med Gud og for­tiden som en virkeliggjørelse av profetiene. Mens Markus og Jo­hannes forholder seg tause om Jesu avstamning, oppvarter Matteus og Lukas med hver sin ættetavle, som imidlertid avviker gan­ske sterkt fra hverandre. Hensikten var i begge tilfeller å søke å bevise at Jesus tilhørte den kongelige Davids-ætten - noe som var en betingelse for den sanne Messias. Men Jesus var også knyttet til Gud, han var ikke noe vanlig jordisk menneske. Derfor ble han unnfanget av Den hellige And - idet Josef som den der an­givelig tilhørte Davidsætten ble satt utenfor. Men dermed ryker også forbindelsen med Davids slekt.

__________
Galaterbrevet og muligens brevet til Filemon er skrevet aven og samme per­son, som antas å være Paulus - men heller ikke for dette foreligger det selvsagt noe bevis for.
134

Det vakte i slutten av forrige århundre en viss oppmerksomhet da det i et gammelt syrisk håndskrift ble oppdaget følgende tekst: «Jakob avlet Josef; Josef med hvem Maria, jomfruen, var tro­lovet - avlet Jesus.» Mange mente i dette å se et bevis for at jomfrufødselen var noe som var kommet til senere i kristendom­mens historie. Paulus synes jo heller ikke å kjenne til den. Men be­retningen om Jesu underfulle unnfangelse og fødsel rokkes ikke ved disse ord i det syriske håndskrift - for resten av kapitlet står uforandret. Trolig er forklaringen den at avskriveren mekanisk har gjentatt den samme vending som han allerede har brukt 39 ganger tidligere i ættetavlen.
Bibelens beretning om den underfulle jomfrufødsel som hørte med til rammen om de store guddommelige skikkelser, stammer trolig fra apokryfene i senjødedommen og de sekter som stod bak dem - en forestilling som de vel hadde overtatt fra andre religioner. Sikkert er det at den hadde gamle tradisjoner bak seg i den nære orient. Dersom Jesu fødsel og hva dermed står i forbindelse hadde vært av overnaturlig art, er det nokså uforståelig at hans mor og nærmeste krets ikke anerkjente hans guddommelige natur. Tvert om mente de at han var forrykt.
Kristus svarte ikke til jødenes offisielle Messiasforestillinger, og derfor har de aldri kunnet anerkjenne ham som sådan. Kristen­dommens Messias er herre i en Andens verden og i det Gudsrike som er inne i hver og en av oss.
Den utforming som skikkelsen har fått i Det nye testamente stammer trolig fra flere hold. Det samfunn som stod bak «Den nye pakt» ventet ham for eksempel ikke som Davids-ætling.
På et visst tidspunkt har det hos jødene eksistert to forskjellige Messiasforventninger. Den ene var forestillingen om Messias som Davidssønnen - Messias ben David - en jordisk, bokstavelig her­sker. Denne forventning lever videre i jødedommen.
Den andre Messiasforestilling som særlig var knyttet til Nord­riket, var forventningen om Den salvede som Josefsønnen - Mes­sias ben Josef - en forestilling som tidlig ble borte fra den offisi-
135
elle jødiske religion.*) Men nettopp denne versjon må være kom­met over i kristendommen, muligens via et eller annet mysteriesam­funn. En skal legge merke til at Jesus angis å stamme fra hednin­genes Galilea - fra Nord-riket.
En kan finne mange paralleller mellom Josef-legenden og Jesu liv - trekk som er altfor mange til at det bare kan være tilfeldig­heter.

*
Jesus hadde 12 apostler, og siden ble de 70 disipler sendt ut ­tall som går tilbake til dyrekretsens kosmiske helhet, Israels stam­roer, folkets «eldste}} og folkeslagenes antall. Da Judas faller fra, blir først Mathias valgt i hans sted - siden kom Paulus til som den 13.
Jakobs sønner var 12 i tallet. Da Jakob dro til Egypt med hele sitt hus, var dette 70 sjeler i alt. Josefs to sønner - Manasse og Efraim- ble tatt opp i brødrekretsen. Da Josef selv dør, blir antal­let 13. Altså kommer det også her to i tillegg til det opprinnelige antall - og summen blir den samme, nemlig 13.
Josef var drømmetyder - symboltolker - Hemmelighets-åpenbarer som han også ble kalt. Jesus talte ofte i lignelser og bilder som han oversatte og tydet. Begge rådet over innsikten i symbolenes verden. Og de ble selv symboler.
*
Josef ble solgt for 20 sekel sølv - etter Juda's forslag. Jesus ble forrådt av Judas - den greske form for Juda - for 30 sølvpenger. Sannsynligvis skal de ulike tallangivelser tjene til å markere for­skjellige trin i utviklingen. Josef og hans virksomhet befinner seg på det sjelelige og materielle plan - kornet var hans frelses­middel. Jesus og hans verden ligger i det åndelige plan. Tanken ­ånden - er blitt bevisst frelsesmulighet og bestemmende virkelig­het. Dette understrekes også derved at Jesus ifølge legenden ble lagt i en krybbe. Kornet - planteveksten - ble erstattet av Men-


_________
.) Se herom i: Das alte Testament im Lichte des alten Orients av Alfred Jere­mias, Leipzig; 1930.
116
136
nesket. Josef ble kastet i den tomme brønn som ble inngangen til forherligelsen. Jesus ble lagt i en tom berghule på Golgata som er navnet på skalletaket som dekker hjernen. Jesusskikkelsen og hans lære ligger altså helt og holdent i det åndelige plan. Menneskets bevissthet og sjel er blitt alfa og omega.
*
Både Jesu fødsel og død er knytte til Josef-navnet, da berggraven tilhørte en Josef fra Arimatea, Josef og hans far dro begge til Egypt - det samme gjorde Jesus og hans far. Denne sterke under­strekning av tilknytningen til Nil-landet gir uttrykk for en sam­hørighet mellom jødedom, kristendom, egyptisk mysteriereligion og den monoteisme som hadde sitt utgangspunkt i Egypt. Josef ble som kjent gift med datter til ypperstepresten i solens by - Helio­polis - On.

*
Josef ble av faren foretrukket fremfor brødrene. Blant annet fikk han en fyrstelig kjortel. Jesus på sin side sto i et særlig og inderlig sønneforhold til den himmelske far. Også Jesu kjortel var noe utenfor det vanlige. Den var uten søm - vevd i et eneste stykke - symbolet på åndelig samling og sjelelig enhet. Jesu kjortel var ikke som fyrstens av utseende - hans rike var ikke av denne verden. *
Josef gikk lydig til sine brødre i Sikem, enda han visste hvor farlig det var - en parallell til Jesu Jerusalemsferd.. For begges vedkommende ble blodet brukt som bevis for at de var døde; Josefs blodige, istykkerrevne kjortel ble vist for faren. Og blod og vann rant ut av Frelserens sår.

*
I Rubens forsvarstale kunne en kjenne igjen Pilatus. Ruben som var den eldste av brødrene skulle egentlig hatt bestemmelses­retten på samme måte som Pilatus hadde bestemmelsesretten over Jesus - som representant for det romerske imperium.
*
Josef motstod de eggende fristelser fra Potifars hustru - et tema som for øvrig var hovedmotiv i et meget yndet og utbredt egyptisk
137

sagn. Jesus lot seg heller ikke friste av djevelen. Men en vil legge merke til at Jesu fristelser var aven ganske annen karakter ­det har åndelige verdier som for ham sto på spill.
*
Både Josef og Jesus ble fengslet og anklaget for forbrytelser de var uskyldige i. Den ene satt i fengsel i 3 år, den andre var i døds­riket i 3 dager - tall som sannsynligvis går tilbake til månens syklus. Det går 3 dager fra minste ne til nyeste ny. I fengslet traff Josef faraos munnskjenk og baker. Den ene slapp ut i friheten, mens den andre ble drept og hengt opp i et tre. En kjenner igjen de to røvere på korset - den ene skulle bli med til Paradis. At munnskjenken ble den overlevende må skyldes at han sto som re­presentant for vinen - det åndelige prinsipp. I tidligere tider trodde en at det var en ånd - spiritus - som forårsaket den spesielle virkning.
Bakeren derimot som symboliserer det materielle - kornet ­måtte gå til grunne. Utviklingen skulle føres videre med Josefs store etterfølger.

*
Både Josef og Jesus begynner sin gjerning 30 år gamle, hvilket trolig er et uttrykk for modenhet. For begges vedkommende ble fornedrelsen og lidelsen utgangspunkt for og veien til opphøyelsen. Josef ble kalt Zofnat-Paneah - Verdens frelser - en tittel som også hører Jesus til. De to frelsere ble begge holdt for å være døde. Men døden var ikke virkelig - den var av symbolsk art. «Døden» var en nødvendig forutsetning for den etterfølgende herlighet.
*
Josef hadde det tilgivende sinnelag; han gjengjeldte ikke brød­renes ondskap. Også Jesu prinsipp var å bryte det ondes makt ved å møte det med kjærlighet og forståelse.
Josefs identitet var lenge skjult for brødrene inntil han gav seg til kjenne for dem. Det varte også lenge før Jesus overfor sine disipler gav seg til kjenne -- som Messias. .
*
133

Det er i Joseflegenden også et innslag aven bevisst arrangert anklage - som førte til «arrestasjon» - «rettergang» - «forkla­relse» og en samling av Jakobs hus i herlighet og glede - en paral­lell som svarer til det som hendte ved Jesu død. Det siktes til beretningen om sølvbegeret som ble lagt i sekken til den ene av brødrene ved avreisen fra Egypten.
Reisefølget ble innhentet - ransakelse foretatt - hele følget ble ført tilbake - med det utfall som er nevnt.
*
Dr. Hugh Schonfield - den kjente jødiske historiker - som bl.a. har skrevet bøkene «The Jew of Tarsus - a Life of Paul» - «Saints against Caesar» - «The authentic new Testament> (Schonfields egen oversettelse av det nye testamente) - «The Secrets of the Dead Sea Scrolls» og «The bible was right», sendte like før jul 1965 en brandfakkel inn i den religiøse debatt med boken «The Passover Plot» - eller «Påskesammensvergelsen».
Schoenfield har helt fra sin ungdom og gjennom et langt for­skerliv vært opptatt av Jesus og hans sammenheng med de religiøse - sosiale - og politiske forhold i Palestina ved tiden for vår tids­regnings begynnelse.
Schonfield antar at Jesus som var fra «hedningelandet> Galilea var et menneske som var dypt og alvorlig bekymret for sitt folks frelse fra frafall og undergang, Landet var jo hærtatt av romerne som styrte landet med jern, blod og korsfesteIser.
Han studerte de religiøse skrifter meget omhyggelig, og litt etter litt kom han til den overbevisning at han var den Messias som skulle redde sitt folk. Og han visste alt som var blitt forutsagt om ham i de hellige skrifter og kunne derfor gjøre sitt opplegg i overensstemmelse med dette.
Schonfield mener at Jesus - som hadde suget visdom også fra es­seersamfunn og andre sekter - særlig Nasarenerne - gjorde et me­get omhyggelig og nøye forberedt opplegg - som skulle kulminere i døden på korset - men at han allikevel skulle overleve - etter en nøye uttenkt plan - som forøvrig apostlene ikke var innviet i ­slik at han måtte basere seg på hjelpere utenfor apostelkretsen.
139
Opplegget var så nitid planlagt at Jesus beregnet at rettergang og korsfestelse skulle finne sted slik at han bare skulle henge noen timer på korset - av hensyn til sabbaten den følgende dag. Etter loven måtte likene da være tatt ned.
Denne henrettelsesmåte var som nevnt den som romerne van­ligvis brukte, og den var ikke dødelig i seg selv. Døden inntraff etter adskillig tid på grunn av smerter, utmattelse, tørst og sult.
Alt gikk etter planen. Schonfield antar at Jesus aven hjelper ble gitt et bedøvelsesmiddel gjennom svampen som ble rakt ham ­slik at det skulle se ut som han var død. Like etter står det i beret­ningene at han oppgav sin ånd.
Når han var tatt ned, skulle han bli tatt hånd om av sine hjel­pere som skulle pleie ham - slik at han overlevde. På denne måte mente Jesus at skriftene ville bli oppfylt - det står nemlig ikke her at Messias nødvendigvis skulle måtte dø - men at han skulle bli reddet fra døden.
Men planen klikket etter Schonfields mening på et vesentlig og uforutsett punkt. En romersk soldat som ikke var overbevist om at ofret var død - stakk en lanse inn i siden på ham - og livet stod ikke til å redde.
Schonfield har merkelig nok ikke vært oppmerksom på paral­lellen mellom Jesus og Josef-legenden, -- men momentet med den arrangerte anklage synes etter min mening å kunne støtte an­tagelsen om en sammenheng - muligens slik Schonfield antyder.
Den tydelige parallell mellom disse to frelses-skikkelser som ingen hittil synes å ha vært oppmerksomme på - blir imidlertid klarere etterhvert som granskningen av Dødehavs-rullene skrider frem.
Den britiske vitenskapsmann John Allegro som foreleser i det gamle testamente ved universitetet i Manchester og er medlem av det 8-manns team som arbeider med oversettelsen av rullene, har i januar 1966 i en forelesning ved Britisk Museum hevdet at rullegranskningen kan komme til å føre til den konklusjon at f.eks. apostlene ikke er historiske personer - men mytologiske skik-
140

keIser som bl.a. angir embedsfunksjoner i esseer-sekten - f.eks. den som steller med pengene.
Judas er i Johannes XIII, 29 angitt som den der hadde «penge­pungen», dvs. den mann som forvaltet pengene. Dette betegnes på arameisk med «ish sacariob> - en kjenner lett igjen navnet Iskariot.
Det begynner nu således etterhvert å bli et holdbart grunnlag for den oppfatning at evangeliene også er et mytisk rammeverk om­kring tilværelsens sentrale hemmeligheter med Jesus-skikkelsen og Kristus-impulsen som sentrum.
Som en kuriositet kan nevnes at det i 1883 ble holdt en utstilling av tre gamle pergamentruller i Britisk Museum - funnet i en hule ved Dødehavet. Dette har etter all sannsynlighet dreiet seg om skrifter av lignende karakter som Dødehavs-rullene. Funnet ble imidlertid holdt for å være et falskneri - og ingen vet hvor det siden er blitt av de utstilte pergament-ruller .
*
Alle de felleselementer jeg har trukket frem viser at trekk fra Josef-legenden må være brukt til den my tiske ramme om Jesu liv. Det er for meget felles stoff til at det kan være blott og bar tilfel­dighet.
Symbolene i den senere versjon er delvis brukt på en ny måte ­i en annen sammenheng - i et annet aspekt. Utviklingen er kommet over på et nytt plan, hvor tyngdepunktet er blitt forskjøvet fra den legemlig-sjelelige sektor og over til mennesket som åndsvesen. Kornet er derfor ikke lenger frelsesmidlet. Josef-skikkeIsens misjon er endt. Den nye verdensfrelser skulle virke i det mentale plan.
Et tidehverv var kommet da mennesket skulle realisere seg som åndsindivid. Munnskjenken - åndens representant - skal innfri menneskets muligheter - derfor fikk han friheten. En skikkelse har bibeholdt sin funksjon temmelig uforandret, nemlig Juda - Judas, han som setter lidelsen igang - den nødvendige forutsetning for erkjennelse, forløsning og det nye liv. I denne henseende vil men­nesket neppe komme til å forandre seg. Pengebegjæret - materia­lismen - satte også den gang lidelsen igang.
141

Hvorledes er det nu gått med innfrielsen av menneskets mulig­heter som tenkende vesen? Foreløpig ser det temmelig dystert ut. Men situasjonen er vanskelig, for ikke å si umulig å bedømme for oss som lever i en kultursykels sluttfase. Verden er i smeltedigelen og vrir seg i ve og vånde - en ny livsform holder på å danne seg. Årsaken til at utviklingen kom inn i det skjevspor som har ført dit den er idag, skyldes som flere ganger nevnt ikke minst natur­vitenskapens dominans. som gjør kulturbyggverket stadig skjevere. Naturvitenskapen kunne toge uhindret frem på fri bane. Dens nytte mener alle og enhver seg å forstå, dens praktiske konsekven­ser var til å ta og føle på. De bevilgende instanser kunne få øye­blikkelige og lukrative resultater av sine investeringer. Og sist, men ikke minst: Naturvitenskapen støter bare i liten grad an mot moral, livsform og kulturmønster - i motsetning til de lovmessig­heter som gjelder menneskets psykiske dynamikk og utvikling. Selv ved minste tegn til brudd på konvensjoner, hevdvunne synsmåter og personlig symptomatikk, møtes det med en seig og innett mot­stand, av formidable dimensjoner.
Naturvitenskapens seier var gitt da kirken ikke hadde annet å stille opp enn religionens dogmer og bokstaver som var blitt gjort til alfa og Omega i det religiøse liv. Under dette banner var religi­onen dømt til å tape. Utviklingen ville høyst sannsynlig ha blitt en annen om kirken hadde holdt i hevd forfedrenes innsikt i sjels­dynamikken og dens forbindelse med religionens indre aspekt. Kirken måtte istedet - på grunn av sin åndelige uformuenhet - ty til bål og brann så lenge det gikk.
Hadde kirken bevart de indre sannheter om mennesket, kunne den ha sagt som så: Det er helt utmerket med naturvitenskap og forskning på alle felter. Jo mer vi får vite, jo bedre er det. Men det er sannheten om menneskets indre virkelighet som ene har betyd­ning og som alt må vurderes ut fra.
Dette kunne ikke kirken gjøre - fordi den ikke hadde indre dekning for sitt symbolbruk og sin billedtale. Og derfor gikk det som det gjorde og fremdeles gjør. Hverken munnskjenken eller
142

Den hellige ånd betyr noe for nutidsmennesket - fordi det ikke er broer som fører fra symbol til realitet.
Legenden om Josef har utvilsomt også sammenheng med gammel stjernetro" Solen, månen og de 11 stjerner ( dyrekretsbilder) bøyde seg for ham. Det har endog vært antatt at Josef er et symbol på stjernen Spica - kornakset - i bildet Jomfruen. Derved knyttes han sammen med Jesus også når det gjelder as trale forestillinger. Stjernebildet Jomfruen er en av dyrekretsens 12 hus, en inn­deling som går langt tilbake i tiden - trolig til ca. 5000 år f. Kr. Jomfruen var da sommersolhvervets tegn og dyrekretsens nordligste punkt. Etter gamle sumeriske forestillinger hadde den store him­melske modergudinne eksistert allerede fra før skapelsen av jorden. Hun var den første guddom, og måltte således ha frembrakt seg selv - hun var jomfru - befruktet av en due - symbolet på ånden. Som stjernebilde ble hun, tegnet med et aks - spica - i hånden. Ordet er latin og betyr kornaks. Det var hennes sønn - kornguden. Senere ble hun tegnet med det guddommelige barn på fanget. Ifølge den julianske kalender var årets lengste natt den mellom 24. og 25. desember. Da ble for eksempel den persiske solgud, Mitra, født - av den himmelske jomfru. Den natt roptes det ut i deres helligdommer: «Jomfruen har født et barn! Lyset øker!»
Det dyrekretstegn som den natt gikk opp over Betlehemshim­melen var Jomfruen med Spica som den lyseste stjerne, Stjernebildet ved siden av var Bootes - tyrevokteren - som skulle passe det gud­dommelige barn - tyren - det vil si det stjernebilde som solen ca. 2000 f. Kr. stod i før den gikk over i værens, eller lammets bilde. Stjernen Spica som ved midnatt den 24.-25. desember stod opp over Betlehem var det guddommelige, nyfødte barn - og Bethle­hemsstjernen ?*)
Jesu død på korset er av mange blitt oppfattet som ledd i et mysteriedrama. Andre har ment at Jesus er blitt henrettet i egen­skap av skinnkonge - eller syndebukk.


*) Fra Jerimi Wasiutinsky: Verden og geniet. Oslo 1943.

143

Jødene hadde i sin purimfest som opprinnelig falt nesten sam­men med påsken, overtatt skikken med å henrette mennesker - rik­tignok bare i skikkelse aven dukkefigur. Men det er ikke utelukket at de også kan ha nyttet dødsdømte forbrytere i dette øyemed. I den gamle skikken med syndebukkene slapp den ene fri, mens den andre ble jaget ut i ørkenen og fortapelsen. Det er mulig at jødene pleide å gi en forbryter fri, mens den andre måtte dø - i herskerens rolle - som en narrekonge - en videreføring av syndebukkpraksisen.
I beretningen om Barabbas kan en muligens finne en bekref­telse på dette. Meningen med symbolikken er å fjerne skyld. Det som er belastet med skyld skulle få liv når skyldbyrden var skaffet av veien. Barabbas - forbryteren - fikk livet, mens Jesus måtte dø.
At det må være noe ganske spesielt ved denne beretningen - at den ikke bare refererer seg til en bokstavelig tildragelse, men at den er av symbolsk art med en overført betydning, kunne fremgå av det som er skrevet om Barabbas: «Og de hadde en merkelig fange som het Barabbas.» Noe av det merkelige er blant annet at Barab­bas betyr: Faderens sønn. Da blir det kanskje ikke så merkelig likevel. Den som var belastet med skyld - morderen, røveren ­fikk friheten. Syndebukken - han som tok syndene på seg - Jesus - skulle dø. «Faderens sønn» måtte dø for at «Faderens sønn» skulle vinne livet. Dette er uttrykk for at forvandlingen skal finne sted i det enkelte individ - i et og samme menneske.
Under den babylonske Zakmuk-fest som er Purims forbilde, heter det om ham som måtte spille den tragiske rolle: «De tar en dødsdømt fange, setter ham på kongens trone og gir ham konge­drakten. De lar ham herske og løpe grassat. Og ingen hindrer ham i å gjøre hva han vil. Men etterpå kler de ham av, hudstryker og korsfester ham.» Om en slik skikk eventuelt kan ha hatt noen innflytelse på beretningen om Jesu lidelse og død, er det ikke mulig å vite noe sikkert om. Men likhetspunkter er det utvilsomt­
All den religiøse symbolikk som har fulgt mennesket fra før historisk tid er naturligvis ikke det minste forklart i og med en konstatering av symbolenes blotte eksistens, heller ikke ved deres opprinnelse og utvikling. Det store og avgjørende er dette: Hva
144

betyr disse symboler ? Hvilke realiteter dekker de i menneskesin­net og menneskelivet? Forståelsen av religionens vesen og funk­sjon avhenger av en reell oppklaring av disse kardinalspørsmål.
I vår materialistiske tidsalder er disse symboler bare betraktet som betydningsløse, nærmest våsete fantasiprodukter og overtro - uten reell betydning og tilknytning til virkelighetens verden. Intet kan imidlertid være mer feilaktig, Symboler - de forståtte, og kanskje særlig de uforståtte - er tvert imot noe av det mest betydningsfulle som i det hele eksisterer, da de er uttrykk for indre realiteter - alt det som ikke direkte er til å ta og føle på - lovmessigheter, prin­sipper, funksjoner, lengsler og håp. Er det noe som er av betydning for menneskene så er det å få fastslått de åndelige sannheter og de funksjoner som tilsammen konstituerer personligheten og suverent bestemmer menneskenes indre og ytre liv. Nøkkelen til forståelsen av kulturens og historiens hendelsesforløp ligger i dette.
Da sjeledypet som nevnt bare forføyer over ett eneste uttrykks­middel - billedspråket - blir det av avgjørende betydning for oss mennesker å forstå dette språket slik at symbolenes virkelige be­tydning - deres realinnhold - kan bli forstått og energiene bli tatt i bruk av deres fulle omfang.

Det vil være nyttig for dem som mener at tilværelsen bare be­stemmes av materielle kår, å huske at grunnlaget for utnyttelsen av naturens rikdommer og livets overfiod er innsikten i materiens lover og erkjennelsen av de prinsipper som suverent behersker menneskets individuelle og kollektive liv. Hvis ikke det erkjen­nelsesmessige grunnlag er riktig, vil kaos og ulykkelige tilstander uvegerlig bli følgen, slik at naturens rikdommer og den mennes­kelige hjerne ikke blir brukt til livsfremmende, men til livsødende mål. Selvom det bekjennes med munnen at menneskehetens lykke bare er avhengig av rikdommens eller fattigdommens fordeling, så vet enhver med seg selv at lykken og et harmonisk liv i vesentlig grad beror på andre ting: arvestoff, karakteregenskaper, fostrings­miljøets åndelige klima, legemlig og sjelelig sunnhet. Også for «materialisten» er det i siste instans målsettingen og kampen for
145

å nå målet som er det verdifulle og viktigste i hans verden - driv­kraften er også her av åndelig art. Noen bruker økonomiske midler for å undertrykke sine medmennesker, andre bruker andre makt­midler. Pointet er behovet etter makt - som kompensasjon for indre dissonanser!
Hvis materiell overflod skulle være betingelsen for et lykkelig liv, måtte en hos de rike vente å finne bevisene for riktigheten av denne påstand. Men intet tyder på at rikfolk er lykkeligere enn andre. Heller tvert om" Og engang vil menneskene komme til å vise sin standard ved et enkelt levevis - slik som Bibelen tilholder mennesket. For overflod og vellevnet fører til forsumpning. Dette vil verden i stigende grad komme til å erkjenne på nytt.
Blir mennesket hengende fast i en materiell behovsrekke, er det kommet inn i et tredehjul som det stadig må fortsette i - videre ­videre - alltid videre - uten opphør. Så snart ett mål er nådd jages det fremover mot neste med umettelig appetitt. Menneskene tråkker hverandre ned, klyver på hverandre for å få tak i stadig mer av denne verdens goder - til eget og medmenneskers forderv.. Den rendyrkede materielle behovsrekke har ingen ytterste grense, og den vil alltid føre til elendighet og katastrofer.
I en åndelig og sjelelig behovsrekke er forholdene vesentlig annerledes. Resultatene blir utvidet innsikt og erkjennelse, en harmo­nisering av tilværelsen, sosial ad ferd og herrevelde over livets materielle og åndelige muligheter. Dette vil føre til en progresjon i utviklingen, slik at mennesket kan bli i stand til å innrette sitt liv på en mer rasjonell måte enn tilfellet har vært hittil. En skal først søke «Guds rike» og så vil en få alt det andre i tilgift.
Det er dessverre de tekniske vitenskaper som idag nyter særlig bevåkenhet. Læren om menneskets indre liv har vært, og er frem­deles stedbarnet innenfor de vitenskapelige disipliner. Dette har vært til ubotelig skade - og teknikkens landevinninger er blitt til menneskehetens forderv.
Som følge av at sjeledypets symbolske uttrykkssett i stor utstrek­ning hittil har vært et terra incognita, er de religiøse symboler bare i liten grad blitt forstått som de urmenneskelige bilder menneske-
146

sjelen må betjene seg av for å kunne gi uttrykk for sine behov ­lengsler - og håp.
Barnet som symbol er også i religionen ønsket om å kunne leve i full kontakt og livsglede - i hel tillit til seg selv og omverdenen. På dypet av hver menneskesjel lever ønsket om å bli som barn igjen mer intenst jo sterkere stengslene er. Barnet er ønsket om livsut­foldelse! Og livsfylde! Om harmoni og spontanitet! Om ny og riktig start! Om lykke og livsglede! Barnet i den kristne religion har samme betydning. Jesusbarnet skal derfor fødes inne i hver og en av oss, det vil si vi skal bli fornyede mennesker som ser og griper livet med nye øyne og fly kraft - befridd for alt det som har tynget og slitt en istykker. Uten at en i denne betydning blir som barn igjen, kan en ikke komme inn i «Guds rike».
For mennesker flest kan livet ikke realiseres for fullt før alt det som binder kreftene er skaffet av veien. Dette uttrykker sjeledypet ved hjelp av - døden, slik er nu engang dette billedspråk. Derfor går dødssymbolikken som en rød tråd gjennom de fleste religioner, og ikke minst i kristendommen, som snart synes å være blitt dødens, istedenfor livets, skyldfrihetens og kjærlighetens religion - fordi bildene ikke er blitt forstått.
I dødssymbolikken gjenspeiles menneskesinnets lengsel etter et nytt liv. Jesu lidelse og død er en prototyp på denne symbolikk. Ved å dødes på korset, gjør han synder og skyld til intet - og ved dette vinner han det nye - «evige» - liv. Denne symboltale må forståes! - fjernelsen av skyld åpner for adgangen til livet. Men skyld­kjenslen kan bare bringes til varig opphør ved innsikt og forståelse med tilgivelse som resultat.
Dersom dødssymbolikken blir redusert til platte bokstaveligheter, må troen tre støttende til. Mange vil vel føle en lette i sinnet også ved denne fremgangsmåte. Imidlertid kan det vanskelig bli noen definitiv bileggelse av den enkeltes konfliktstoff på dette vis, men en mer symptomatisk behandling med temporær virkning. Angsten og skyldkjenslen vil som oftest leve videre - og gi opphav til kon­stant behov for «frelse».
Annerledes er det om en kan bringes til å erkjenne hva det for
147

den enkelte er som stenger en ute fra livet. Forutsetningen for dette er at årsaksforhold og symbolets realinnhold bringes opp i dagen.
Da kan det bli en endelig bileggelse av konfliktstoffet på grunn­lag av forståelse av årsakssammenhengen. Da behøves det ikke lenger tro - det vil si tillit til symbolismens riktighet - oppklaringen følges av visshet og «forvandling» - som opplevelse og realitet. Mange mennesker synes å kunne klare seg med en vanlig boksta­velig oppfatning av de religiøse symboler. Men de som har behov og forutsetninger må få vite om den egentlige virkelighet som er hinsides bokstavenes verden - «Guds rike» som ikke er av «denne verden».
For «de gamle» var dette velkjente ting. Menn som Clemens av Aleksandria og Origines visste det. Origines sier at Bibelen har: legeme eller endefrem mening: sjel - billedmening og endelig ånd:
- en dyp undermening. Hemmeligheter kunne i stor utstrekning skjules ved hjelp av tallmystikk. Hver bokstav både på hebraisk og gresk svarte til et bestemt tall. Ord med samme tallverdi kunne for eksempel erstatte hverandre. Derved kunne meningen skjules for uinnvidde og uverdige, som ikke kunne bruke, men bare misbruke gudsrikets hemmeligheter.
At enkeltindividet tar de religiøse symboler mer eller mindre bokstavelig fører sjelden til større skade. Men når Skriftens ord og profetier etter sin bokstav anvendes som rettesnor for det mennes­kelige samkvem, har det lett for å føre til absurditeter og skjebne­svangre konsekvenser. Dog blir det etter hvert sjeldnere å treffe mennesker som tar alt i Bibelen bokstavelig; det blir for det meste plukket ut et passende utvalg som høver til enkeltes legning, og den aktuelle situasjon.
Et symbol som har vært en prøvesten for mange, er læren om jomfrufødselen. Opprettholdelse av dogmet om en bokstavelig partenogenese har støtt mange bort og voldt megen tvil og disputt. Dogmet om jomfrufødselen har mange og lange røtter nedover i tidene og innover i menneskesinnet, noe som antydningsvis har vært berørt tidligere. Jesus som skulle rense for synd måtte selv være ren og uplettet.
148

Dessuten er det i jomfrufødselen en annen symbolsk seksjon, ba­sert på kjønnsdifferensieringen, som de fleste steder har ført til et utpreget mannhegemoni, og det ikke minst hos jødene som levde i et typisk patriarkat. Kvinnen som i stor utstrekning er bundet til forplantningsfunksjon og hjem, blir holdt utenfor de sosiale insti­tusjoner. Det rent fysiologiske skille kjønnene imellom, gjelder ikke bare primære og sekundære kjønnskarakterer. Til en viss grad kan det være forskjeller som gjør seg gjeldende også på andre områder, som fysisk styrke og fordeling av åndsfunksjonene. Men disse forskjeller er blitt kunstig utdypet og utnyttet.. Den nødven­dige formningsprosess som skal til for dette, tar til i tidlig alder. Det blir frembrakt forskjellige «mannlige» og «kvinnelige» egen­skaper i gutter og piker. De første skal bli aktive, handledyktige, forstandige, logiske, sterke og helst mer eller mindre følelseskalde. De «feminine» egenskaper skulle høre til i moderlige, myke, følel­sesbetonte, passive individer - uten intellektuelle pretensjoner. Dog har det ikke lyktes å frakjenne kvinnen det intuitive apparat. Nu er det bare det å merke at alle disse egenskaper tilhører begge kjønn. Undertrykkelse av de ikke ønskverdige egenskaper fører til disharmoni og indre spenningstilstander. Individene blir mer eller mindre halve, forvridde mennesker. Disharmonien fører til kom­pensasjonsmekanismer og avlastningsmanøvrer. Kvinnene som de fortrykte streber mer eller mindre ubevisst etter makt i det skjulte. Eller det ender i rene bokstaveligheter som etteraping av mannens klær og manérer. Eller det fører til at de to kjønn blir symboler for hverandres undertrykte og forkrøplede egenskaper med derav følgende seksuelle spenningsmomenter.
Den kunstig utdypede og tradisjonelle forskjell med hensyn til mannlige og kvinnelige egenskaper fører hos begge kjønn til indre spenninger med derav følgende behov for avlastning og restitusjon av den indre balanse. Og det fører til disharmonier fra starten av hos de barn som fødes inn i et slikt spenningsmiljø,
Med disse forhold som bakgrunn forteller symbolikken om jomfrufødselen at harmonisering av menneskesinnet består i at den enkelte aksepterer både de mannlige og kvinnelige egenskaper i seg.
149

Og at den knugende skyldkjensle må vekk! Derfor oppsto Frel­seren - Menneskesønnen - det nye, fornyede menneske - ved sam­mensmelting av det spesifikt mannlige og kvinnelige prinsipp i menneskenaturen: jomfruen ble befruktet av Anden - Den hellige ånd - Sannhetens hellige ånd - forstanden, bevisstheten. Det for­løste menneske aksepterer og bruker - hjerte og hjerne - legeme og ånd - intuisjon og logos - i et skapende samvirke, Kristusskikkel­sen gjenspeiler menneskesinnets lengsel etter det sanne liv - for­eningen av de mannlige og kvinnelige egenskaper i et nytt liv. Kristus skal derfor fødes i hvert søkende menneske i form av be­vissthet, livsglede og sjelefred. Av samme grunn skal han også dø døden i hver den som streber etter sannhet og forløsning ved hjelp av forståelse, akseptering og tilgivelse. Når dette engang er opp­levet som realitet, faller det dømmende sinnelag bort. Da - og først da- kan Kristi liv og lære virkeliggjøres.
En ser ganske tydelig i symbolikken om jomfrufødselen at Anden er representant for det mannlige prinsipp i mennesket - derfor er den bokstavelig også den som befrukter. Men ånden må også sees i en annen og videre sammenheng. Den er uttrykk for bevissthets­livet og den erkjennelse som aner og forstår livets hemmeligheter og sammenhenger. Den er redskapet som formidler kontakten med den livskilde som sprudler i dypet av oss alle - den indre føringsin­stans, det livets mysterium som vi fornemmer og kaller den levende Gud - som også benevnes And og Kjærlighet. Men det sentrale i jomfrufødselen er barnet i oss som vi alle må tilbake til og gi liv! Kristendommens Gud er en tre-enighet, det vil si inneholder tre forskjellige elementer - svarende til at guddommen er en projise­ring av menneskets indre organisasjon med de tre seksjoner - vilje­handlingsliv - følelsesliv - og forstand - som er vevet i hverandre til en samvirkende helhet.
Den hellige ånd - sannhetens hellige redskap - kan ikke krenkes uten til menneskets forderv. Derfor er det i Bibelen brukt de aller sterkeste vendinger om dette: «Derfor sier jeg Eder: All synd og bespottelse skal forlates menneskene. Og den som taler et ord mot menneskenes sønn, ham skal det forlates; men den som taler
150

mot den Hellig-Ånd, ham skal det ikke forlates, hverken i denne verden, ei heller i den tilkommende.» Matt. XII - 31-32.
Denne sterke betoning av ånden stammer sannsynligvis fra esse­erne, som var et profetsamfunn og som sådant var basert på er­kjennelse, forståelse og tolkning av skriftene.:1')
De hadde fullstendig rett i sitt syn på Ånden. Det er nemlig ideer, tanker og holdninger - åndelige realiteter - som former individet og bestemmer historie, kulturfaser og utviklingsretning. ­Ofte er det en enkelt personlighet som klarer å sette sitt preg på utviklingen i årtusener, for eksempel Konfutse, Budda, Zaratustra, Moses, Kristus-Paulus, Muhammed, Sokrates og Platon.
Det har som nevnt vært til skade at  Jesu historiske virkelighet er blitt gjort til en hovedhjørnesten i kristendommen. I virkelig­heten er dette av helt underordnet betydning, ja, bidrar direkte til forflatning og bokstavlære. Det som er avgjørende er den sym­bolske og åndelige virkelighet og hva dermed står i forbindelse ­lærens dype innsikt i livssammenhengene, symbolenes universalitet og den etiske kvalitet. Det viktigste er at Kristus er symbolet på livskontakten, skyldfriheten og frelsesmuligheten. Men da blir han også guddommelig. For Gud er en projeksjon av de krefter som er livsprinsippets positive manifestasjoner.
Djevelen og hans drabanter og rike er som tidligere fremholdt projeksjonen og konkretiseringen av de menneskelige villfarelser og negative livsytringer - som igjen kan bli positive ved innsikt og forståelse av årsakssammenhengen - når skyld og uforstand ikke slavebinder en lenger.
Selve Jesu liv - hans fødsel - og død er dramaet om menneske­sjelen og dens frelse. Neppe noen annen religion har denne sym­bolikk så sikkert, enkelt og klart utformet. Derfor har kristendom­men de beste betingelser i seg til å bli en universell, fellesmennes­kelig religion - når den igjen blir forstått.
Ikke bare ut fra sin universelle symbolikk, men også rent innholdsmessig og etisk representerer kristendommen noe epokegjø-


*) Chr. A. Bugge: Profetenes folk og Christusmysteriet. Oslo 195 l.
151

rende. Ingen hadde tidligere bekymret seg om synderne - de hava­rerte - samfunnets ulykkelige - uten forsåvidt som de ble stengt ute fra «de rettferdige». Særlig jødedommen med dens utallige observanser - forbud og påbud - var en utpreget lovreligion. Den var en religion bare for de lovlydige som inntil minste detalj fulgte forskriftene. Synderne ble utstøtt og overlatt til seg selv og foraktet uten medlidenhet.
Jesus brøt radikalt med denne innstilling. Han tok seg av sam­funnets ulykkelige. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere,» så lød hans ord. Han gav seg i lag med tollere ­dvs. okkupasjonsmaktens medløpere - og syndere - de mest forak­tede samtiden visste av. Det var sinnelaget Jesus la vekt på. Han kom for å bringe ulykkelige, syndefulle mennesker tilbake til livet - derfor kastet han ingen sten. Han forkynte at Faderen var kjær­lighetens og nådens Gud som tok seg av de forkomne og havarerte - dem som aldri noen religion hadde brydd seg om. Han bragte håpet inn i fortvilelsen. Men Jesu lære later til å være vanskelig å etterleve. Den forutsetter nemlig forståelse og tilgivelse - hvilket vil si at menneskene kan akseptere og forstå også de negative livs­ytringer - synden - hos seg selv, og derigjennom også hos andre. Men verden idag synes å være like langt fra livet og sannheten som den var på Jesu tid.
Jesus var en revolusjonær. Han brøt inn i en forskriftsreligion ­og i selve tempeltjenesten. «Og de kom til Jerusalem, og han gikk inn i helligdommen og begynte å utdrive dem som solgte og kjøpte i helligdommen, og han veltet vekselerenes bord og duekremmer­nes stoler. Og han tillot ikke at noen bar noe kar gjennom hellig­dommen.» Mark. 11 - 15-16.
Dette var en uhørt provokasjon, fordi den grep inn i selve tem­peltjenesten. En må være klar over at pengevirksomhet og handel med offerdyr var en nødvendig forutsetning for tempeltjenesten slik den ble praktisert. Folk kunne vanskelig frakte med seg dyrene over de avstander det her var tale om - derfor var det innført den ordning at de kunne kjøpe dyrene på stedet. De skulle dessuten være lytefrie og i templet ble det bare omsatt inspiserte og god-
152

kjente offerdyr - så to operasjoner var således slått sammen til en. Denne bakgrunn må en ha in mente når en skal prøve å vurdere omfang og betydning av Jesu tempelrenselse, - og hvorfor den måtte vekke slik dyp indignasjon og angst hos datidens jøder.*) Hvis hans opptreden i templet ikke ble understøttet direkte av Qumranslektens ledere - må de ha fulgt ham med den aller største interesse. For Qumran-sekten - som oppfattet seg som det sanne Israel - hadde nettopp den holdning Jesus viste i gjerning til tempeltjenesten.
Jesu lære er en reaksjon på observansene og bokstavene som førte til utvorteshet og selsomme omgåelser. Han ville ikke avskaffe Loven, han ville gi den det realinnhold som skjulte seg bak bok­stavfasaden. Derfor kunne han si at han var kommet for å opp­fylle loven. Han gikk bak utvorteshet og bokstav - han fører her linjen videre fra de store profeter.
Det som hadde betydning var utelukkende det indre - sinnela­get. Det og intet annet! Og han hevder dette med styrke og inten­sitet, særlig i sin Bergpreken. Innholdet i denne må ikke forståes bokstavelig som påbud til absolutt etterfølgelse. Da ville en gjøre den samme feiltagelse som han var kommet for å utslette. Berg­prekenen er et uttrykk for det sinnelag som en kan komme frem til når betingelsene herfor legges til rette.
Jesus påpeker her at det som binder mennesket og hindrer dets utvikling er det dømmende sinnelag. Men dette kommer av skyld­moralen med dertil hørende idealer, projiseringer og maktbehov. Derfor ser en at når Jesus opptrer som sjelelege og helbreder, gjør han det ved å gi syndenes forlatelse. Og resultatene uteblir ikke. Han var som ingen annen klar over denne årsakssammenheng - en av hovedpillarene i hans liv og lære.
Det dømmende sinnelag får, særlig i Bergprekenen, en bred be­handling og med den dypeste innsikt i årsakssammenhengen - at det er et resultat av skyldmoralen med dens belastning og avlast-


*) Interesserte henvises til Hjalmar Søderberg; «Den forvandlade Messias» og til Joel Carmichael: «Leben und Tad des Jesus van Nazareth.» 1966.
153

ningsmanøvrer i form av utadprojiseringer - plassering av ens egen selvfordømmelse i medmennesker som forfølges og bebreides.
Denne lovmessighet kommer så aldeles klart frem i hans store tale på Berget. For eksempel: «Forlat oss vår skyld som vi og for­later våre skyldnere.» Det ene ledd er avhengig av det andre. Blir vår skyld forlatt, kan vi forlate våre skyldnere. Og: Vi kan forlate våre skyldnere når vi selv er blitt uten skyld. «Thi, forlater I men­neskene deres overtredelser, skal også Eders himmelske fader for­late Eder.» Han varierer dette tema på flere steder i sin tale. «Døm­mer ikke, forat  I ikke skal fordømmes. Thi, med hva dom I døm­mer, skal I dømmes igjen.» Dette kan også sies slik at dersom en ikke kan forstå og tilgi seg selv, kan en heller ikke tilgi andre. Leddene er siamesiske tvillinger som ikke kall skilles ad. Når disse indre stengsler og villfarelser er fjernet, kan menneskets kjærlig­hetsevne få grokraft og vokstervilkår. Derfor er den Gud Jesus åpenbarer vidt forskjellig fra den gammeltestamentlige Jahve. Han er blitt kjærlighetens og åndens Gud!
Jesus sletter ut hele Moselovens bokstaver og utvorteshet og gir mennesket Lovens ånd og liv, dens mening og oppfyllelse. : Du skal elske Herren din Gud av ditt ganske hjerte, og av din ganske sjel og av ditt ganske sinn. Dette er det første og store bud. Men det er et annet som er like stort. Du skal elske din neste som deg selv!» Også her er det en forutsetning tilstede. Når det er full kjærlig­het innad til livsunderet og «kraften» i vårt eget indre derved at skyld, angst og dom er fjernet, kommer resultatet også utad som en forlengelse av den indre enhet. En kan nemlig bare elske sin neste som en elsker seg selv! - dvs. godtar seg selv.
Jesus visste det som vi andre også snart burde vite, at symptomer, villfareIser, indre mørke og det ondes problem ikke kan løses med vold og maktbruk og terrorbalanse.
Jesu lære får den rette reisning og relieff når den sees som en motvekt mot jødedommens påbud og forbud: Du ska{! Du ska{ ikke! Men kristendommen er i stor utstrekning blitt merket av det den skulle være motvekt mot. De gamle bud ble erstattet av nye, til tross for at Jesus ville gardere seg mot dette ved så ekstreme
154

formuleringer - for eksempel avhogging av lemmer og utrivning av øyne - at absolutt enhver måtte forstå at det var sinnelaget ­og ikke bokstaven det kom an på - og at dom og skyld stengte en ute fra samlivet med Gud. Jesus var fullt på det rene med årsaks­forholdet i relasjon til kjærlighetsevne - innad som utad. Derfor kunne han også ha sagt: Du kan bare elske din neste som du elsker deg selv! Det er skyldbyrden som bestemmer ens egen kjærlighets­evne.
Da det som følge av skyldmoraltvangen og den derav kommende indre fordømmelse bare er et ytterst lite fåtall som har full respekt for i sitt eget indre, er det bare det tilsvarende lille antall som kan vise levende kjærlighet til sin neste. Og derfor er det slik som det er i verden idag. Når Jesus brukte så sterke uttrykk om det dømmende sinnelag, var han i sin fulle rett. For det er gjengjel­delsesprinsippet og intoleransen som er hovedårsaken til de store menneskekatastrofer - krig og forfølgelse av annerledes tenkende;

De ti bud betydde i sin tid et langt skritt fremover i utviklingen, selvom de etter våre forhold kan synes å representere minimums­krav for en ordnet tilværelse. I en primitiv og krigersk tid der jun­gelloven og den sterkestes rett var en altfor bestemmende faktor i det menneskelige samliv, kom de ti bud som en lysstråle gjennom mørket med etiske fordringer som etter mer enn 3000 år fremdeles står urokket. Men etterhvert som tiden gikk, kom forfallet snikende inn. Budene ble til for å omgås, Alskens spissfindige fortolkninger ble pønsket ut for å unngå de kategoriske krav.
Så kom den store Fornyer som et rensende og forfriskende vær inn i all formalismen, skinhelligheten og bokstaveligheten. Det ble ikke nok bare å overholde budene på en utvortes måte. Jesus la fremfar alt vekten på sinnelaget som det eneste der hadde noen be­tydning. I sin storslåtte Bergpreken trekker han med myndig og sikker hånd opp betydningen av å ha den rette holdning, slik at kjærlighet og menneskelighet kan bi ledestjerne for menneskets handlemåte.
Snart 2000 år er forløpet siden den store lærer og livskunstner
155

fra Galilea lot sin myndige røst høre, og nu har forfallet forlengst lagt sin klamme hånd også over hans forkynnelse. Det er snart ingen, hverken prester eller lekmenn, som har annet enn et hjelpe­løst eller medlidende skuldertrekk overfor ånden og innholdet i Bergprekenen. Ihvertfall viser menneskene i praksis at de fordrin­ger Jesus stilte opp ikke blir fulgt. Hvem er det som selger alt og gir det til de fattige ? Hvem er det som i sitt hjerte tilgir sine fien­der ? Hvor mange kristne er helhjertede pasifister og nekter å drepe ? En blek og vissen formalisme er snart det eneste som er igjen av hans budskap.
 Verden idag trenger derfor nok en fornyelse. Det stadig mer brennende spørsmål er dette: Hvordan skal en oppnå det sinnelag som Jesus forkynte måtte være tilstede om Loven skal bli men­neskenes selvfølgelige rettesnor som ordnende grunnlag for livs­førselen ? Mange vil sikkert mene at det er mer enn blasfemisk å ville gi seg til å «forbedre» Mesteren selv. Til dette kan det svares at det synes langt mer blasfemisk å neglisjere de fordringer som er utkrystallisert i Bergprekenen.
Men hvorfra skal fornyelsen komme ? Rådløsheten og forvillel­sen synes å øke for hver dag uten at det sees tegn til en lysning i alt mørket.
En må tro at vår tids bevisste viten om menneskesinnet og dets funksjoner er større enn den var på Jesu tid. Uten n ølen må en derfor forsøke om en kan finne frem til å oppnå det sinnelaget som Jesus fordret, og som er av avgjørende betydning for mennes­kenes frihet og fremtid. Bare ved en fyllestgjørende løsning av dette kardinalspørsmål kan den store fornyelse komme - den for­nyelse som trenges så sårt. Intet middel må lates uforsøkt selvom det ser aldri så kjettersk ut. En skal huske på at også Jesus ble opp­fattet som kjetter og at han ble behandlet deretter.
Hvordan kan budene og Bergprekenen gis et innhold som smel­ter den naturlig inn i nutidsmenneskets behov og livsførsel ? Hvor­ledes kan lovmessighetene på det psykiske område bli fremstilt slik at de blir like bestemmende som kjennskapet til materiens lover har vært for den tekniske utvikling ?
156

På grunn av formen er budene og utsagnene i Bergprekenen blitt oppfattet som kategoriske imperativer uansett om betingelsene har vært tilstede eller ei. Dette har ført til at mange av anvisningene er blitt betraktet som uoppnåelige og tildels uforståelige idealer med så umenneskelige krav at de er blitt uten reell betydning som ret­ningsvisere for livsførselen.
Et påbud eller et forbud vil oppfattes som en innsnevring av handlingsfriheten hvis vilkårene for den frie etterlevelse ikke er til­stede. Innholdet vil lett stivne til form. En etterlevelse på et slikt grunnlag vil neppe være istand til å skape det sinnelag og den ånd i livsførselen som var formålet med Jesu virksomhet. Hvis fordrin­gene ikke faller naturlig inn i livsholdningen og graden av moden­het, vil resultatet kunne bli at skyldkjenslen får så stor plass at den hindrer en naturlig utvikling av forstanden og den åndelige moden­het som er forutsatt i Bergprekenen.
Jesu utsagn i talen på berget vil få et innhold som gir resonans i alle mennesker, hvis det sinnelaget Jesus forkynte er å forstå som et eksempel på hva det kan oppnås. Det sinnelaget Jesus forkynte kan nemlig finnes av alle mennesker - på en betingelse. At en kan innstille seg til livsytrin,gel1e - alle livsytringene - for å forstå og ikke med dom. Da stenges nemlig automatisk veien frem med lås og slå. Det er ikke uten grunn at Jesus flere ganger i sin Bergpreken kommer med sitt manende: Dømmer ikke!
Med dette som utgangspunkt skal vi forsøke å nærme oss bu­denes ånd og mening.

Det første bud lyder slik: Du skal ikke ha fremmede guder for meg! Begrepet Gud er en projisering og konkretisering av livets og materiens kosmiske kraft. Denne livskilde har alle mennesker inne i seg som et samlende midtpunkt og det er bare fra denne kilde at mennesket kan hente sin kraft og sin indre samlende enhet til livsførsel og samfunnsliv.
En må derfor ikke fare vill og tro på menneskekonstruerte lære­setninger og dogmer som ikke har denne forbindelse og derfor ikke kan frigjøre denne guddommelige skaperkraft i den enkelte. Du
157

skal derfor ikke ha noe annet å tilbe eller holde deg til enn den kosmiske livskraft som du også har i ditt eget indre!
Det annet bud lyder slik: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, ti Herren vil ikke holde den for uskyldig som mis­bruker hans navn! Istedenfor dette kunne en si: Hvis negative livs­ytringer, avverger og villfarelser blir opphøyd til livmål og nor­mer, tørker livskildene ut - og kaos og forfall blir uvegerlig følgen. De negative livsytringer - «synden» - skal forståes og erkjennes.. Derved kan energien bli omsnudd og kanalisert i sine rette baner. Det tredje bud: Kom ihu at du helligholder hviledagen! Når du har gjort ukens gjerning fullt ut, trenger du å la hvilen falle på deg og stemme sinnet til andakt og fornyelse­
Det fjerde bud: Hedre din far og mor at det må gå deg vel og du må lenge leve i landet!
Hvis du gir dine barn en god start i livet, og hvis du er dem et godt eksempel, vil de hedre deg og det vil gå dem godt.
Det femte bud: Du skal ikke slå ihjel!
Dette er det første bud som Jesus kommenterer nærmere, noe som viser hvilken vekt han la på den rette forståelse av det. At budet er vanskelig å etterleve, fremgår av at det stadig syndes mot det, med alle statsmakters velsignelse. Jesus fremholdt at det var ikke nok bare å unnlate selve handlingen - en skulle ikke engang hate sine medmennesker. Han kommer nærmere inn på dette senere i Bergprekenen. «Men jeg sier Eder at I skulle ikke sette Eder imot det onde; men dersom noen gir deg et slag på det høyre kinn, så vend også det andre til! Og dersom noen vil gå i rette med deg og ta din kjortel, så la ham også beholde kappen. Og dersom noen tvinger deg til å gå en mil, så gå to med ham! Gi den som ber deg, og vend deg ikke fra den som vil låne av deg! I har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier Eder: Elsk Eders fiender, velsign dem som forbanner Eder, gjør vel mot dem som hater Eder og be for dem som skader og forfølger Eder. - - Ti dersom I elsker dem som elsker Eder, hva har I da for lønn ? Gjør ikke også tollerne det samme ?» Endelig
158

sier han: «Men forlater I ikke menneskene deres overtredelser, skal heller ikke Eders Far forlate Eders overtredelser.»
Hvordan skal en så oppnå det forsonende sinnelag? Hva er det som volder dømmesyken og de hårde hjerter ? Og aggresjonen som gir seg stadig mer varierte former, ikke minst som intoleranse ? Aggresjonen og det dømmende sinnelag skriver seg i stor ut­strekning fra at moralkravene blir tvunget og skremt inn i en som barn uten forstanden som en nødvendig harmoniseringsfaktor og koordinerende element. Moralbudene føles da som restriksjoner, og mot stengslene kommer da fordringene fra sjeledypet om å gjøre seg fri for de snørende bånd. Dette kan gi seg utslag i et åpent eller skjult hat mot dem som står som tvangens representan­ter. Hatet leter opp eller skaffer seg legaliserte kanaler som f.eks. forfølgelse av annerledes tenkende - eller krig,
Med skyld og angst som overvåker av livsførselen vil det utlø­ses forfølgelsesmekanismer mot andre mennesker som viser tegn til de skyldførende tendenser en selv kjemper for å holde nede. En forfølger sine egne feil - via andre mennesker. Det er sine egne svake punkter en søker å omgå på denne måte. Hvis en ikke selv bærer på skyld, har en heller ingen skyld å projisere i sine med­mennesker. Så lenge menneskene ikke forstår seg selv og sine egne reaksjoner, utgjør de en potensiell fare ved sin intoleranse og dømmesyke.
Derfor satte Jesus så meget inn på at ånden i det femte bud skulle bli allemannseie - uten spissfindige biskopelige og andre teo­logiske fortolkningskunster­
Det meget omtalte sjette bud lyder slik: Du skal ikke bryte ekte­skapet! Også dette bud går Jesus nærmere inn på, fordi det er vik­tig å forstå.
Det symbolspråket som sjeledypet betjener seg av for å tilkjen­negi sine krav kommer ofte til uttrykk som seksuelle behov. De er symbolske krav - anskueliggjort via sexualia. En bokstavelighet på dette område blir da et symptom på at livsutfoldelsen er i ulage og at stengsler søkes overvunnet. Men en bokstav- og symptom­utIeveIse er i tilfelle bare ett skritt i retning av den indre frigjøring.
159

Når livsførselen foregår fritt og uanstrengt, gir dette seg til kjenne som konsentrasjonsevne, aktivitet og arbeidsglede. Da er også interessen knyttet til en partner. Derfor munner fordringene på dette punkt ut i at enhver skal strebe etter å frigjøre seg slik at livsutfoldelsen flyter uten stengsler og uten kompensatoriske sek­suelle krav. Jesus brukte drastiske bilder i sin omtale av det sjette bud - han var folketaleren som anvendte uttrykk som skulle etse seg inn i tilhørernes bevissthet. «Men dersom ditt høyre øye for­arger deg, da riv det ut og kast det fra deg! Ti det er deg gavnlig at ett av dine lemmer tapes, og ikke ditt ganske legeme kastes i helvete.» Dette skal selvfølgelig ikke forståes bokstavelig, det er bare en måte å pointere viktigheten av å gjøre seg ferdig med det sjette bud, seksuell symptomatikk og andre kontaktløse infantile samlivsformer.
Det syvende bud synes å være mer enkelt: Du skal ikke stjele! Kanskje det kunne utvides noe ved følgende formulering: For sta­bile og lykkelige samfunnsforhold er det nødvendig at den enkelte får nyte frukten av sitt arbeide og at en ikke skal utnytte sine med­mennesker og berike seg på andres bekostning.
Det åttende bud i Dekalogen heter: Du skal ikke si falsk vitnes­byrd mot din neste!
Hvis du er ærlig mot deg selv og beflitter deg på å forstå dine egne forhold, vil du også bli ærlig i forholdet til dine medmen­nesker.
Det niende bud: Du skal ikke begjære din nestes hus! kan med fordel slås sammen med det tiende: Du skal ikke begjære din nes­tes hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans okse eller hans asen eller noe som hører din neste til!
Misunnelse og havesyke er infantilismer og stopp i utviklingen som skyldes tilsidesettelser og neglisjering av barnets behov for sikkerhet, omsorg og kjærlighetskontakt. Men kompensasjoner i en materiell og seksuell ubevisst behovsrekke bringer aldri noen lykke­følelse med seg.
160

Når moralen blir en formulering av de store linjer i livslovene, bortfaller tvangen, og livslinjen kan etterleves. Moralen kunne godt utformes i en eneste setning: Alt hva I vil at andre skal gjøre mot Eder, det gjøre I og mot dem!
Realisering av dette moralske krav forutsetter en maksimal indre modning. Derfor ser en det så sjelden virkeliggjort i praksis at det for de aller fleste av oss bare er blitt en floskel som vi ikke engang gidder å strekke oss i forhold til.
Men alle mennesker - uansett religion - må arbeide på å ut­vikle seg derhen. at disse Jesu ord blir en realitet. Da kommer det levende og frigjørende samfunn - som vi alle lengter etter - og som alle famler etter - mer eller mindre i blinde. Men alle grupper og enkeltmennesker vil gjøre det på sin egen måte - som i ens eget bevissthetsmørke oppfattes som den eneste rette. Og så setter intole­ransen inn og slår alle budene og en selvoverende.
Intoleransen er et av de viktigste problemer som menneskene har å hanskes med. Verden er blitt så liten og den skrumper for hver dag som følge av kommunikasjonenes og telemedienes utvik­ling. Mennesker med forskjellig religion, kultur og livssyn bringes stadig tettere inn på livet av hverandre. Gnistene spruter illevars­lende.
Jødedommen og de verdensreligioner som er utgått fra den ­kristendommen og islam - er alle blitt preget av Jahves ekspansjon og intoleranse. Han tålte ingen ved siden av seg. Hans lov gjaldt suverent og uinnskrenket. De religiøse motsetningsforhold øker stadig i intensitet. Forståelsen av religionens vesen og det mennes­kelige sinn er derfor nu mer enn noen sinne blitt en uavviselig nødvendighet. Den religiøse forståelse og toleranse er en nødven­dig forutsetning for utviklingen av et globalt fellesskap.
For denne utvikling kan Jesu lære bli av enorm betydning. Kris­tendommen kunne makte å løse oppgaven. For Jesus forkynte Gudsriket - riket som ikke er av denne verden, men inne i oss, det vil si han avdekket symbolenes realinnhold og betydningen av sin­nelaget - kjærlighet og bevissthet - som bestemmende faktor i
161

menneskenes liv. Som Guds tempel har vi Gud, Kristusimpulsen og Den hellige ånd inne i oss!
For riktig å kunne forstå Jesus og hans lære, må en ha in mente tilstanden i Israel ved begynnelsen av vår tidsregning. Landet var under det romerske åk; misnøyen med de fremmede var stor og stigende. Og jødene var uten sjanse til å kunne fri seg fra frem­medveldet med våpenmakt og fysisk vold. Midt i en slik fortvilet tid trer Jesus frem. Han har et våpen som skulle vise seg å bli langt sterkere enn det romerske sverd; han ville menneskesinnets frigjø­ring med bileggelse av maktbehov og indre konfliktstoff. Han ville fred og fordragelighet i sinn og hjerter, og da - men først da ­kommer den ytre fred som en nødvendig konsekvens. Jesus visste at vold avler vold og at utslagene blir stadig sterkere etter hvert som menneskene blir avstumpet. Han visste at den som griper til sverd vil omkomme ved sverd. Jesu lære og liv reiser seg i all sin velde mot en slik utvikling. Det var ikke vold, men kjærlighet! som kunne forløse verden og fri den fra pine og villfarelser - og redde menneskeverdet fra undergang.
Men Jesus var realist. Han var fullt klar over at den som pre­senterer sannheten og vil få den til å leve, vil få samtiden imot seg,
Folk liker nu engang ikke å bli ristet ut av dvaletilstand av for­utfattede, tradisjonelle meninger og trosforestillinger. Opprørere og avvikere må derfor uskadeliggjøres og nøytraliseres.
Det gjaldt den gang- som det gjelder idag,
Han forutså klart at det måtte bli kamp - hvis denne sak skulle føres til seier.
«I skulle ikke mene at jeg er kommet for å bringe fred på jorden, jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd» ( dvs. kamp) . Matt. 10- 34.
Dette er et annet og i visse aspekter langt riktigere bilde av den store åndelige tempelrenser - enn den tradisjonelle forestilling om den saktmodige fredsfyrste.
For sannheten om mennesket vil alltid bli møtt med motstand og kamp - og den som vil føre saken frem, må være beredt til å
162

kjempe - mot alle dem som er blitt veltilpassede i forhold til livs­løgnen. De indre sannheter vinnes aldri uten kamp.
Idag trenger menneskene Jesu lære som aldri før. Og nettopp kristendommen i dens opprinnelige, livsbejaende skikkelse og på forstått grunnlag har betingelser som neppe noen annen religion for å redde verden fra kaos, krig og intoleranse - og atombomben eller enda verre tilintetgjørelsesmidler som den menneskelige hjerne måtte klekke ut. Den er universell i sin symbolikk, dens etiske normer og forståelsen herav kan måle seg fullt ut med andre sedelærer.
 Verden venter på kristendommens restaurasjon. Det skulle ikke behøve å bli så vanskelig som det kanskje kan høres ut, for neppe en bokstav trenger å forandres. Det kommer utelukkende an på å kunne forstå innholdet slik som det engang var ment - og slik som det engang ble lært.
Tiden er vel kanskje snart moden til å forstå at kristendommens symboler er identiske med dem sjeledypet opererer med for å ut­trykke ønsket om personlighetens frigjøring og åndelige vekst.
Disse symboler er de fellesmenneskelige bilder som uttrykker lengselen etter indre fred og livsfylde. Hovedsymbolene dreier seg derfor om død, fødsel og fornyet liv. Disse urbilder har hittil stort sett vært oppfattet bokstavelig, mens de i virkeligheten er uttrykk for det enkelte menneskes vitale indre behov, nemlig fjernelsen av syndeskyld og angst - omvendelse av feilrettet energi til positive ytringsformer slik at livsevnen kan bli forløst og gitt vekstmulig­heter i det individuelle som i det kollektive liv.
Jesus ville ikke uten videre utlevere sannheten - for at den ikke skulle bli prostituert - noe som regelmssig skjer når de uverdige grafser den til seg - for å bruke den i sine avvergers tjeneste.
I denne materie teller ikke vanlig lærdom og posisjon - men det avgjørende er hvem som kan fatte livets enkle - men desto større sannheter - med åpne og sterke sinn.
Han var ute for å hverve tilhengere som fullt ut kunne forstå hans hensikter og som var villige til å vie sitt liv for hans sak. Slike mennesker plukket han ut ved å tale i lignelser.
163

«Og han sa til dem: Eder er det gitt å kjenne Guds rikes hemme­lighet, men dem som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser, ­forat de seende skulle se og ikke vite og hørende høre og ikke forstå at de ikke skulle omvende seg og synderne forlates dem.» Markus IV- 11-12.
Han ville ha tak i mennesker som var fullt ut villige til å satse alt for sannhetens hellige sak.
Det mest sentrale i kristendommen er soningsmekanismen som skal fri mennesket fra skyldtrykket. Dette skjer nu ved troen på Jesu stedfortredende lidelse og død. Mange er utvilsomt hjulpet ved en slik tro, da disse massive symboler har en svær gjennom­slagskraft, selv uten bevisst oppfatning. Men det blir ingen dypere forståelse av disharmoniens årsaksforhold ved en slik innstilling. Og da kan en heller ikke mestre problemene på sikkert og forstått grunnlag. For det moderne menneske må også ha med seg intel­lektet. Det klarer i det lange løp ikke å leve på kant med det - da heller tro på teknikk og naturvitenskap enn en symboltale som opp­fattes som vrøvl- fordi den ikke kan forståes.

For mange vil den nimbus og hellighetsaura som har omgitt de kristne symboler ved den betraktningsmåte som her er gitt til kjenne, falle helt eller delvis bort. Men de vil til gjengjeld komme i et klarere lys og et annet perspektiv - de vil kunne få vital betyd­ning for alle. Kristendommen vil vinne i inderlighet; den vil mer enn før bli realisert i den enkeltes livsførsel. Religion og liv vil igjen bli ett! Kjærlighetsprinsippet, innsikt og toleranse vil bli rettesnor - ikke som følge av strenge bud, men som en selvfølgelig­het. Hat, aggresjon og angst luftes vekk når skyldbyrden lettes og forståelsen av de indre mekanismer vinner innpass. Mennesker av ulike raser, religioner og samfunnsskikt kan finne hverandre, når den menneskelige og religiøse fellesnevner blir erkjent. Det blir ingen plass for krig, undertrykkelse og økonomisk utbytning. Det hviler nu i første rekke på prestene i de ulike trossamfunn å blåse livets fornyende ånd inn i de hellige skrifter og symboler. Når pres­tene igjen får et budskap å forvalte som angår menneskets aktuelle
164

og sentrale indre og ytre problemer, vil de tomme kirker fylles og bånd kan knyttes mellom jordens folk uansett ytre symbolapparatur. Den kristne misjon kan ikke som hittil basere seg på en forkyn­nelse av Bibelens bokstav med understøttelse av legevitenskapelig teknikk og materiell hjelp. Kristendommen kan og skal eventuelt bare plassere seg ved sin egen tyngde, sitt åndsinnhold og ikke minst ved det eksempel de kristne viser med hensyn til sosialorden og rettferd, indre suverenitet og et fredelig samvirke landene imellom - slik at andre slutter seg til i frihet. Det eksempel de så­kalte kristne nasjoner hittil har vist, har vært mildest talt forstem­mende. Og skylden ligger neppe, slik som det blir hevdet, i det at kirken har hatt for liten makt, - den har bare ikke greid oppga­ven med sin bokstavlære - som rimelig kan være.
Jødedommen er en utpreget lovreligion som i en viss utviklings­fase er nødvendig som rettesnor og beskytter mot oppløsning. Fri­heten føles da som en fare, slik som mennesker med ufullstendig bevissthetsutvikling fremdeles opplever den.
På grunn av det ytre trykk ble jødene stadig tvunget inn i seg selv - til å søke frigjøringen der. Derfor kunne nettopp de finne inn til det fellesmenneskelige mønster i forløsning og personlig­hetsutvikling, slik som vi finner det hos de store profeter, i de jø­diske mysteriesamfunn og videreutviklet hos Paulus, som for godt brøt ned de nasjonale og partikularistiske skranker - og gjorde innholdet til en verdensreligion med universell karakter. Utviklingen ble flyttet fra kollektivet til individet i pakt med den bevissthetsevolusjon som har funnet - og finner sted. Frihet og sosial ad ferd blir et personlig anliggende og en indre nødvendighet. Det ytre lovapparat som beskyttende element blir ikke lenger nød­vendig. Tiden var kommet til å erstatte symbolenes og lovens bok­staver med den ånd som er i pakt med livsprinsipper, utvikling og menneskets indre virkelighet.
Kristusimpulsen ble sådd i karrig jord. Frøet har overlevd, og spireevnen er i behold. Dybdepsykologien har vært med å berede jordbunnen ved gjenoppdagelsen av menneskesinnets almen-sym-
165

bolske uttrykksmåte. Frøet ligger og venter på det rette åndelige klima.
Mange mennesker ser med bekymring på den oppløsningsprosess som verden idag befinner seg i. Og dog er nettopp forfallet en nød­vendig forutsetning for at noe nytt og bedre kan gro frem. Derfor gir selve tiden på lenger sikt håp om utvikling i retning av noe bedre enn det som har vært. Det er mens verden er i smeltedigelen, mens den ennå er plastisk, at det nye kan formes. Men dersom det kommende ikke blir bedre enn det utlevde, vil de lidelser mennes­kene nu gjennomgår, og kommer til å gjennomgå, være forgjeves. De tre midlene som skulle gi mennesket sikkerhet i en farefull og vanskelig verden - religion, politikk og vitenskap - har alle foreløpig ført til det stikk motsatte resultat, fordi den forløsende syntese mellom dem ikke er funnet. Vitenskapen truer med å legge verden i ruiner. Politikken deler den i stormaktsblokker på makt­balansens usikre grunnlag. Tilhengere av store religioner står over­for hverandre i bitter og uforsonlig kampinnstilling. Mellom kato­likker og protestanter raser feidene videre i det skjulte, selvom det i den senere tid er skjedd og stadig skjer oppløftende ting. Sekt står mot sekt. Overalt er det strid om de «rette» symboler, dogmer, bok­staveligheter og trosforestillinger. Det er en kamp som er like formålsløs som å slåss om 2 + 2 = 4 epler, 4 appelsiner eller 4 pærer. Eller om 2 + 2 = 5, 6, 7 eller 3. Det er bare en strid mellom grader av villfareIser.
Menneskeheten trenger nu å revidere sine grunnanskuelser. I vir­keligheten står verden overfor den store avgjørelse: Syntese eller ka­tastrofe! Dette gjelder ikke minst for religionens vedkommende. Det er ikke for tidlig at så blir gjort. Folk har fått anledning til å lese Bibelen. Men det er ikke nok. En må også forstå den. Opp­står det konflikt mellom religion og forstand, vil dette i våre dager føre til nederlag for religionsformen, som da må være uskikket til å tjene livet og menneskene. For religionens vesen og hensikt er å bevare og styrke livskraften, gi mot, fortrøstning og perspektiv ­og å forme samlivet menneskene imellom etter livsfremmende og livsbejaende normer.
166

Kristendommen har som nevnt de beste betingelser for å kunne fylle denne oppgave. Men da må Jesu lære oppleves ren og uforfal­sket - og på bakgrunn av menneskesinnets symbolske uttrykks­sett.
Livet og dets krefter - livsunderet i oss - vil da bli gjenstand for ærefrykt og tilbedelse gjennom etterlevelse. Menneskeverdet vil få den plass det tilkommer. Livet vil bli tjeneste for Gud.
Denne vei til gudsrikets realisering synes kort - og er likevel så uendelig lang og vanskelig, Den går nemlig gjennor.1 mennes­kets indre - gjennom lidelse, erkjennelse og sinnets frigjøring. Veien går gjennom Golgata hvor de villfarelser og negative livs­ytringer som kalles synd blir forstått og derved gjort til intet. Men nettopp dette er så usigelig vanskelig, at mennesket om og om igjen vil søke å flykte over i bokstav og symptomer for å kunne holde sine livsavvikelser vedlike.
Vi er alle flyktninger med hver våre spesialiteter som ofte er ut­viklet inntil det virtuose. Noen kan flykte i kunsten, andre i intel­lektuelle prestasjoner. Fluktmidlene er utallige og som regel rasjo­nalisert og kamuflert inntil ukjennelighet. De kan være - arbeide, politikk, sport, penger, sosial posisjon, makt og hersketeknikk, fa­milie, sykdom med alskens symptomatikk i psyke og soma, fornøy­elser, alkohol, kjønn, kosthold og så videre - samt ikke å for­glemme: religiøse, metafysiske og filosofiske spesialoppfatninger, som hver for seg eller i ulike kombinasjoner er egnet til å holde livsavvikelser og livsløgn vedlike. Fallgrubenes antall er legio.
Det ville være forunderlig om den sentrale betydning som drøm­men har som fluktpåviser og livsfornyende faktor i menneskets liv, ikke skulle komme til uttrykk i Bibelen.
Livsavvik og korrektiv gjennom drømmen beskrives i det gamle testamente- i Jobs bok. Men dette sentrale punkt i beretningen om Job blir neppe forkynt fra prekestoler eller i den religiøse litteratur - fordi en ikke forstår drømmens sentrale betydning og funksjon og derfor ikke er istand til å plassere dette vesentlige punkt i noen sammenheng som gir mening.
Drømmen og drømmens funksjon er ukjente områder for teo-
-,------

167

logene - som blant annet av denne grunn har gjort kristendom­men til lære - og ikke til liv.
Når en ikke har tak i drømmens funksjon og uttrykksmåte, kan heller ikke religionen bli det frelsesmiddel som griper inn i men­neskets sentrum og gir det reisning og kraft i hverdagen - og skaper menneskeverdige forhold på det sosiale plan.
I Bibelen er imidlertid drømmens funksjon og betydning meget klart beskrevet - og med den riktige tolkning som forutsetning for vekst, lykke og et givende gudsforhold.
Jobs bok kan derfor bli en viktig broforbindelse både mellom religion og vitenskap - og mellom jødedom og kristendom - og videre til andre religioner - fordi den peker rett på det sentrale i menneskets liv - gudsforholdet - drømmen - og det fellesmennes­kelige aspekt i religionen.
Historien om Job er kort fortalt.
Han var en rik og mektig mann - som ble satt på prøve - slik vi alle blir det før eller senere i vårt liv.
Satan: fikk tillatelse av Gud til å teste ham ut.
Job mistet sine rike kveghjorder, sine 10 barn og selv fikk han svære legemlige prøvelser i form av sykdommer.
Da begynte Job å forbanne sitt liv, sin Gud og hele tilværelsen. Tre venner kom for å trøste og hjelpe ham og for å finne ut hva
Jobs brøde bestod i.
Det eneste de hadde å møte Job med var hårde og dømmende ord - og de kunne derfor ikke være ham til noen som helst hjelp.
Så kom den fjerde - Elihu - en ung mann, som av teologer visst­nok nærmest oppfattes som vranglærer.
Han setter fingeren på det springende punkt: at Job ikke har gitt akt på sine drømmer - og at han derfor er fullstendig ukjent med hva Gud vil ham.
Jeg siterer fra kapitel 33- 14-33 vers.
«Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis man ikke akter derpå. I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på mennesker, når de slumrer på leiet. Da åpner han menneskenes øren og trykker sitt segl med advarselen til dem, for at mennesket skalla sin gjerning
168

fare, og for at han kan fjerne hovmodet fra mannen, for at holde hans sjel tilbake fra graven, og hans liv fra at gjennombores av spydet.
Og han tuktes med smerte på sitt leie, og det er en uavlatelig strid i hans ben.
Og hans liv vemmes ved brød, og hans sjel ved lekker mat. Hans kjød tæres hen, så man ikke ser det, og blottede er hans ben som man før ikke så, og hans sjel kommer nær graven, og hans liv til dødens engle.
Er der da hos ham en engel, en tolk, en av tusinde, til at kunn­gjøre mennesket dets rette vei, da forbarmer han sig over ham og sier: Forløs ham fra at føres ned i graven! leg har funnet løse­penge. (Uthevet her. )
Hans kjød blir da frodigere end i ungdommens dager.
Han ber til Gud, og han er ham nådig, og han ser hans åsyn med jubel og han gjengir mennesket dets rettferdighet.
Han synger for menneskene og siger: Jeg har syndet og gjort det rette kroket, men det ble mig ikke gjengjeldt.
Han har forløst min sjel fra at fare ned i graven, og mit liv ser livet med lyst.
Se alt dette gjør Gud to ganger, ja tre mot en mann for at føre hans sjel tilbake fra graven, for at han må omskinnes av de levendes lys.
Gi akt, Job, hør på mig! Ti, og jeg vil tale.»
Slik talte den unge Elihu.
Da Job skjønner og aksepterer denne sammenheng - da han er­kjenner sin skyld og Guds visdom og storhet - er han på vei til å bli frelst.
Men underet skjer først da han går i forbønn for sine tre ref­sende venner - som Gud ville straffe, fordi de bare hadde hårde og dømmende ord til den som trengte hjelp og oppklaring av årsaks­forhold og påpeking av den sentrale betydning drømmens symbol­språk har.
Job blir dobbelt så rik som før, han får 10 nye barn - hans nye lykke overgår alt det som gikk forut for hans prøvelser.
169

Og det står til slutt at Jobs døtre var de deiligste i landet - og deres far gav dem arverett blant brødrene.
Denne siste passus er meget talende når en tenker på det ekstreme mannssamfunn som denne visdomsberetning er blitt til i.
For døtre hadde ingen arverett i det hele tatt.
Noen kommentarer kunne knyttes til denne mytiske fortelling
- som ellers taler for seg selv.
En ser at Gud og Satan opererer sammen, noe som ikke er det minste merkelig når en tenker på den sammenheng det er mellom disse to poler av de menneskelige livsytringer - vrangen og retten aven og samme virkelighet.
De tre dømmende moralister kunne intet utrette med sine hårde ord. De pådro seg ovenikjøpet Guds vrede ved sin holdning ­fordi de ikke hadde skjønt noe av Guds vesen - og derfor heller ikke av den menneskelige forløsningsprosess.
Den største interesse knytter seg til den unge, myndige Elihu's påvisning av drømmen som uttrykksmiddel for Guds vilje - og at det er nødvendig at dette språk blir tolket, - og tolket riktig. Dette har en videre adresse - nemlig til religionen som drømmens for­lengelse - og til dem som har påtatt seg å tolke de religiøse bilder og symboler.
Forløsningen og livsfornyelsen kommer først med den riktige oversettelse. Dette er også gangen i den prosess som er den drivende dynamikk i en levende religionsform.
Bibelen - symbolene - må tolkes - og tolkes rett - for å kunne bli livgivende, Dette forteller Jobs bok om.
Men det endelige resultat kommer først når Job går i forbønn for dem Gud vil straffe,
Først når en gjør noe aktivt - og har et tilgivende sinnelag ­kommer den endelige frelse og lykke - også på det jordiske plan. Fortellingen om Job har således meget å si oss, og den lærer oss fremfor alt betydningen aven ikke dømmende holdning - og at det vi forstår må omsettes i handling,
Jobs-boken sier oss også noe vesentlig om den manglende balanse
170

mannssamfunnet skaper. Hovmodet hos mannen må bort - sier Elihu.
Sist, men ikke minst peker Jobs bok på det sentrale faktum at vi må forstå Guds billedtale - drømmen - og hva den har å gi oss. Da først blir vi mennesker - lykkelige mennesker - som slipper mannssamfunnet forbannelser og intellektualiserte teknokrati.
Og religionen vil bli Guds og livets egen tale - som kan for­ståes av alle - fordi det er det samme universelle symbolspråk som lever i alle mennesker og kan forståes av alle på denne jord - så­sant de vil lytte og lære.
Den fulle effekt av drømmen kommer først når den blir for­stått. Når dette skjer, kan det komme i gang en utviklingsprosess - et forhold som er selve drivkraften i en dybdepsykologisk be­handlingsform med drømmen som primus motor.
En riktig tolkning rydder plass for ubevisst og uforløst konflikt­stoff. Denne prosess styrer seg delvis selv hva fart og stoffmobili­sering angår - og den stopper opp når den rette tolkning uteblir . Drømmen viser i billedform den indre utviklingsgang - de vansker som står i veien - de muligheter som står åpne - og hvilken vei en har å gå.
Hvis en har en rekke av nattens drømmer - vil en ofte klart se denne sekvens.
Drømmene i en slik indre omstrukturerings-prosess har tildels en noe annen karakter enn vanlige drømmer som ofte er situasjons­bilder i forhold til bestemte ytre begivenheter. Under forløpet av en terapeutisk utviklings-prosess er det forunderlig å se hvordan bilder - temaer - og holdninger skifter karakter - slik at en i billedform kan følge dette forløp på en langt bedre måte enn det er mulig ved andre uttrykksmidler. Den riktige tolkning bygges bl.a. opp på assosiasjoner til drømmens forskjellige ledd og enkelt­elementer. En må aldri ta et symbol for gitt - og entydig - for det kan ligge en ganske annen mening i det - avhengig av den for­historie og struktur som er til stede. Et rigid system med symboler i fastlåste tydninger duger ikke.
171

Hvert menneske har sin drømmedialekt, og kommer en først på innsiden av denne - er drømmen nesten som å lese i en oppslått bok. Den som avgjør om en drøm er riktig tolket er drømmeren selv som føler det på seg om tydningen er rett eller ei.
I drømmen avreageres konfliktstoff med tilhørende affekter. Dermed slipper en å leve konflikten ut i hverdagen - i forhold til terapeuten - og i forhold til medmennesker.
Drømmen sørger for at de riktige og betydningsfulle problemer stadig er i brennpunktet - og stadig holdes levende.
Etterhvert som det private konfliktstoff skaller av i et mer per­sonlig utformet symbolregister - kommer en ned til de enkle; fellesmenneskelige sentralsymboler som er religionens byggesteiner og et konsentrat av livets og tilværelsens grunnkrefter, sentrert som et mønster omkring den indre kraftkilde vi fornemmer som tilvæ­relsens bestemmende, ordnende og kosmiske prinsipp - som vi også kaller Gud.
Religionen har som drømmens forlengelse - alle dennes momen­ter i seg.
Religionen er på bokstavplanet å ligne med en utolket eller mis­tolket drøm - som hindrer at noe av betydning kan skje på det indre plan.
Noe ganske annet blir det hvis religionen brukes som et ledd i den enkeltes bevissthetsutvikling. Dette krever en riktig tolk­ning av symbolene slik at det kommer en gradvis forståelse av hva de står for av indre realiteter.
Avviklingen av den enkeltes konfliktstoff - bevissthetsutviklin­gen - og aktivering av menneskelige kvaliteter, følelser og ska­pende evner fører inn til en samkjøring med det indre kraftsenter - istedet for stadig å måtte kjøre med bremseklosser på - slik det skjer når energiene må uttrykke seg i avvergeformer og negative ut­slag.
Hvis religionen skal brukes på denne måte - fordrer det teologer som kan sitt fag - og vet hva de snakker om - og vet hva de skal snakke om.
Intet menneskelig må være dem fremmed - de må kjenne seg
172

 selv og den menneskelige strukturutformning til bunns - i all dens vekslende mangfoldighet.
Det som må være dem fremmed er dømmende, hårde ord - kf. historien om Job!
Slik religionen for tiden doseres, drar den automatisk til seg en bestemt mennesketype som i stor utstrekning har denne holdning ­og liten motivering for å bryte det tradisjonelle bokstavmønster hvis slaver de er - og ønsker å være.
Når det nye perspektiv kommer inn i religionen, vil det like automatisk komme inn en helt annen mennesketype som åndelige veiledere og formidlere av de evige sannheter.
Kirken trenger ikke demytologisering og historiske bevis for sin Frelser.
Det den trenger er bevissthet om betydningen av det my tiske bil­ledspråk den - og drømmen bruker - slik at det kan omsettes til le­vende språk og levende mennesker - som kan etablere den bevisst­hetsform og den samlivsform som alene kan føre menneskeheten frelst gjennom de rev den har rotet seg inn i .
Drømmen i natten - og drømmen i religionen - kan vi ikke greie oss foruten - hvis vi vil gjøre oss håp om å kunne navigere oss ut av det forlis som ellers vil bli vår skjebne.
Religionen er nu en slags lokal patentmedisin bestående av bok­staveligheter, symboler, talemåter, ønsketenkning og tro. Religionen er imidlertid i dens dypere og egentlige aspekt ingen slik lettvint patentformular. Dens sannheter må rotfestes og mod­nes innenfra. Først derved blir de sannheter og indre realiserings­opplevelser - med tilsvarende endringer også i det ytre plan.
Veien fremad kan by på mange vanskeligheter - men det er langtfra noen umulighet å gå den. Det er ikke bare lidelsen som er incitament og drivkraft; mennesket har trangen til erkjennelse liggende uutryddelig i seg. Denne trang vil etter hvert komme til å vokse seg sterkere enn angsten for å forandre den etablerte livs­holdning som i våre dager angripes fra mange kanter. Det det gjelder er å tillit til seg selv - til livsplan - og mål. Om forløs-
173

ningen går etter religiøse eller psykologiske retningslinjer spiller ingen avgjørende rolle - de to veier kan nemlig møtes.
En må selv gå veien - ingen stedfortreder er mulig å stille­. Men en kan delvis lese seg til ferden i sitt eget indre - i lyset fra den Diogeneslykt som søker Mennesket.
Her som ellers er det de første skritt som er de vanskeligste. Er en først kommet igang på den rette vei, vil det ene skritt automa­tisk følges av det neste.
Første skritt er: Selvfordømmeisens opphør! Som regel er ingen seg de mekanismer bevisst som projiserer all skyld i omverdenen. Ikke desto mindre kommer fordømmelsen av andre av at en for­dømmer tilsvarende tendenser hos seg selv. En må forstå det fak­tum at ens eget atferdsmønster - på grunn av de tidligere erfarin­ger som har laget det - er nødt til å være som det for tiden er. En må derfor i første omgang akseptere seg selv med alle «feil» og reaksjonsdannelser. Da blir en også uten dom overfor andre - da disse også har fått sitt fremtoningspreg dannet etter det samme prinsipp. A forstå er å tilgi - dette gjelder både en selv og vurde­ringen av andre. Selvfordømmelse og forlengelsen utad i andre mennesker påviste og avviste Jesus i sin Bergpreken - denne vei førte i fortapelsen.
Når en ser på reaksjonens brokete mangfold i seg selv og andre - uten skyld og dom - har en gått det første og avgjørende skritt. Det andre skritt er: Symbolforståelsen. Nu kan forstand og viten settes inn i orienteringen. Derved kan en gradvis forløses fra bin­dinger og tyngsler som hemmer ledigheten i livsutfoldelsen. Da vil en oppdage siktepunkter i livsløpet som en tidligere ikke har aktet for noe - tatt dem for ujevnheter og rask i terrenget. Når en får øynene opp for symbolenes betydning - og tydningen av dem - i personlig symptomatikk, i religion, i drøm og i kunst - ser en med nye øyne mot fremtiden. Da kan en forløses fra bokstavog bin­dinger som en ikke har vært seg bevisst. Sine indre bindinger og bilder oppdager en plutselig projisert i medmennesker, i institusjo­ner og symbolsystemer - slik at en kan løse seg fra dem. En be­høver da ikke lenger være redd de negative livsytringer og deres
174

konkretiseringer, men kan frigjøre de krefter som de har i seg i positiv retning.
Jul - påske - og pinse blir ikke tomme høytider, men de går inn i ens egen utviklingsgang formidlet ved symbolene - fødsel, død og nytt liv i åndens og sannhetens levende regi
Det tredje skritt på selvforløsningens vei er kanskje det viktig­ste og vanskeligste. Det er: T a konsekvensen av det du vet! Vi har så vanskelig for å oppgi våre møysommelig tilkjempede posisjo­ner. Vi kan ikke kaste masken. Vi tør ikke gå i oss selv. Vi synes det er så rent umulig å forandre atferdsmønster og indre holdning. Vi vil helst fortsette å spille våre mer eller mindre dårlig gjennom­førte roller - som før. Vi vil så gjerne fortsette vår gamle herske­teknikk - for å kompensere indre svakheter - istedet for å godta dem, så det går an å bli ferdig med dem.
Vi vil fortsette våre infantilismer, vår pubertisme, masochisme og andre ismer i denne kategori. Noen vil omvende andre - fordi de ikke selv kan omvende seg. Andre overdøver sjeledypets språk i en selvopptatt ordflom. Atter andre vil fortsette sin selvfordøm­melse og angripe seg selv - gjennom sine medmennesker - for å lette det indre skyldtrykk. Men alltid når en med affektivt under­lag angriper andre, er det forhold i en eget indre saken egentlig gjelder.
Det tredje skritt innebærer også at en forløser sine muligheter i skapende handling. Det kan for eksempel være kunstneriske evner i en eller annen retning som har ligget ubrukte - de være så små de være vil. Frem i lyset skal de! til glede for en selv og ofte også for andre.
En får mot og evne til positiv tvil - tvil på antatt evneløshet ­tvil på sin egen fortreffelighet - tvil på sine rasjonaliseringer - tvil på overleveringer og tradisjonell oppfatning. Da kommer det i beste forstand ekte og originale i en frem.
En får mot til å være ener - til å dumme seg om nødvendig - til å følge sin indre livsplan og intuisjon.
I det tredje skritt gjør en seg ferdig med fortidens bindinger. Personlig symptomatikk, mindreverdighetskjensle og kompense-
175

rende hevdelsestrang, dom og angst skaller av. Selvtillit, kjærlig­hetsevne, livsglede, arbeidslyst, skapende initiativ og sosial adferd kommer til under veis. Elementene ordner seg til et levende møn­ster. Job ble forløst gjennom tilgivelse, forståelse og handling. Slik faller menneskets og Guds vei sammen til slutt.
Veiene kan være like forskjellige som menneskene er det. En­hver må gå sin egen indre nødvendighets vei, alt etter utrustning, miljø og erfaringer. Enhver må selv kunne bestemme fart, terreng og etappelengder. Men målet er det samme for alle: Full realisering av medfødte evner og anlegg - full forståelse av sjeledypets inten­sjoner og symbolenes mening - full indre tillit og aksept - full potens i alle plan. Da realiserer Gud seg i vårt levnet - da oppleves Gud som indre realitet - da er skyld og idealer blitt forvandlet, skyldtrykket opphevet og erstattet med forståelse og innsikt i livs­sammenhengen. Splittelsen er brakt til opphør - projiseringer blir forstått - indre enhet, styrke og balanse er etablert. Forkrampnin­ger forsvinner og virkelyst fyller en. Gjenfødelsen er fullbyrdet ­det nye, «evige» liv begynner.
Å underordne seg andres vilje kan være nødvendig og klokt. Men hvis andres vilje er utslag av maktbehov, selvhevdelsestrang og annen symptomatikk, er det til skade for begge parter om en uten hensikt føyer seg. Intet menneske har rett til å tvinge sine luner og kompenseringsbehov inn i andres livsførsel. Ingen er tjent med at så skjer. Det vil alltid bære galt avsted.
Når et tilstrekkelig stort antall er kommet med i marsjen mot fremtiden på livets egen vei, vil samfunnene og det intermennes­kelige samkvem litt etter litt forandres og komme i overensstem­melse med utviklingens gang - som tenderer mot stadig større bevissthetsgrad. Dette må også gjøre seg gjeldende på det religi­øse område som nu holder på å bli et ugjennomtrengelig villniss av bokstaveligheter, symbolprojeksjoner og halvtfordøyede eller ufordøyelige «sannheter».
Religionen har mistet sin sammenheng med mange levende og sentrale realiteter - og det moderne verdensbilde. Den synes derfor ikke lenger å være noe brukbart middel til forløsende syntese. Den
176

fungerer bare mangelfullt som gjenforeningsfaktor - religio. Men kanskje kan nye brospenn vise seg å være bæredyktige. Menneske­psyken er basert på en bevissthetsform som bruker bilder som ut­trykksmiddel. Selve dette grunnlag kan ikke endres - ikke bortfor­klares - og ikke kastes vrak på, uten at fundamentet i tilværelsen svikter.
I tidligere tider var mennesket konformt med denne opplevelses-­ og erkjennelsesmåte. Meget av det som dengang ble til, står nu­tidsmennesket undrende overfor, for eksempel når det gjelder områder som arkitektur, bygningsteknikk og kunst. Dreier det seg derimot om en manifestasjonsmåte som religionen med det som hører til denne sektor av myter, lignelser og symboler, blir det stort sett bare skuldertrekk og hoderysten - fordi det ikke lenger blir forstått hva dette innebærer av levende realiteter.
Den erkjennelsesform og de vitenskaper som bare bygger på menneskets refleksjonsevne i forbindelse med de ytre sanser er i vår tid blitt satt i høysetet. Men det er umulig med disse erkjennelses­midler å forstå menneskets indre liv. Dette kan bare oppnåes med indre sanser, derved at adekvate bevissthetsevner trer i funksjon. Mennesket må - om det skal overleve - finne den forløsende syntese mellom mythos og logos - symbol og bevissthet. Da først vil det bli en organisk og skapende kontinuitet mellom fortid og fremtid.
«Enten vi liker det eller ikke, er vi blinde og døve hvis vi ikke er­kjenner at psykologien raskt vinner terreng i forhold til teologien, ja, at den går forbi den som tiltrekning, forklaring og domine­rende faktor i moderne religion,» skriver teologen Potter - som er en av de meget få som tør å stå frem og fullt ut ta konsekvensen av dybdepsykologiens innsikt og Qumransektens etterlatte og gjen­fundne skrifter.
Spørsmålet om kristendommens og psykologiens forhold til hver­andre må tas opp - slik at en integreringsprolsess for alvor kan komme igang.
Atomalderens krav om nye, forløsende tanker synes bare å ha små sjanser til å bli tenkt og hørt. Alt fortsetter i de gamle spor som om
177

intet skulle ha hendt. Rasestrider, ideologiske kamper og religiøst fiendskap trives i feber-temperaturen under atomparaplyen.
Hvordan er all denne forblindelse kommet inn i verden? Hva er det som holder den vedlike? Hva er det for nye tanker som tiden krever ? Spørsmålene roper til oss fra mørket - og blir borte i vårt eget mørke.
Det kommer intet svar, fordi mennesket ikke har tilstrekkelig be­vissthet om seg selv - om livets krefter - og om det billedspråk som menneskets uforløste og uforståtte krefter er henvist til å bruke som eneste uttrykksmiddel.
Dette indre kraftfelt hvorfra vi for vår vitalitet og våre livs­energi er vet vi lite om. Men vi fornemmer det som den kraft vi kaller Gud - og som har vært forsøkt beskrevet, omskrevet, dra­matisert og fremstillet på et utall forskjellige måter.
Denne kraft kan kun gi seg tilkjenne forkledd i billeder og sym­boler, fordi vi ikke kjenner den og fordi den lever og pulserer i dypenes dyp - i menneskets ubevissthet. Men når gudskraften og Gud er henvist til kun å gi seg til kjenne i forkledninger, ligger faren for å ta dem bokstavelig og projisere dem utad snublende nær, - slik vi har opplevd det i gudsforestillingen - der det hellige hierarki er plassert i himmelrommet.
Alt det som ikke er mennesket bevisst er nemlig nødt til å nytte denne mekanisme.
Drømmen er en slik projeksjon på det indre plan - men her har er en klar over at det er noe som foregår inne i den enkelte­. Religionen går ett skritt videre ved å lage konkretiserende og systematiserte billeder og symboler - som en dramatisering av menneskets indre virkelighet
I drømmen vet en at dramatiseringen og billedvirksomheten foregår inne i en.
I religionen har denne sammenheng lett for å gå tapt - og så ender det hele i bokstaveligheter, projiseringer og kamp - om den ene rette tro. Men en slik kamp er like vanvittig som å kjempe for at bare ett av jordens mange talespråk er det rette- eller at bare en drøm er sann - mens alle andre er uriktige.
178

Hvis f.eks. flere personer har vært med i, eller har vært vitner til en og samme dramatiske hendelse og de så drømmer om den ­vil alle drømmer være forskjellige og avhengig av den enkeltes bakgrunn, tidligere livshistorie og kulturmønster. Men derfor er ikke den ene drøm sannere eller riktigere enn de andre - selvom de kan avsløre forskjellige grader av livsavvik og bevissthetsnivå. Det som er den egentlige forskjell mellom mennesker er nemlig forskjellen i bevissthetsgrad. Men denne forskjell går det an å gjøre noe med. Og det eneste som er å gjøre er å hjelpe hverandre til et stadig høyere bevissthetsnivå.
Kamp, selvhevdelse og krig med tilhørende affekter vil alltid fordunkle bevissthetsfeltet - og er derfor livsfarlig i dagens situa­sjon. Det er derfor dypt tragisk at fortiden og fortidens feil stadig graves opp igjen og at mennesker av forskjellig rase, tro og livs­filosofi bekjemper hverandre inntil døden- i en tid da alle bestre­belser skulle gå ut på å jevne ut alle de kunstige motsetninger som har holdt seg oppe i årtusener.
Det som nemlig kreves - og som atomalderen aksentuerer - er et høyere bevissthetsnivå om de vesentlige menneskelige problemer som alle er felles. Til dette kreves det nye og fremfor alt riktigere måter å tenke på - ikke minst når det gjelder religionen. For religi­øse kontroverser og manglende bevissthet på dette område ligger i stor utstrekning til grunn for menneskenes hatefylte og kampbe­redte holdning til andre grupper. Og fra dette mørke er den samme holdning trukket over i religionens moderne avløsere - de ideologiske motsetninger .
Når det religiøse formspråk og menneskets konfliktstoff ikke er bevisst, vil de religiøse systemer ha en tendens til å bli et skillende element mellom ulike religiøse grupper - istedet for å være et middel til erkjennelse, indre vekst og et integrert samliv også med andre religiøse grupper som taler et annet symbolspråk.
De forskjellige religioner er nemlig intet annet enn forskjellige utformninger av det samme språk og de samme fellesmenneskelige grunnbehov. For mennesket er ett - og menneskeheten en helhet.
179

Den samme indre lovmessighet er den samme for alte - uansett religion, rase, ideologi eller kulturmønster.

Livet er en kontinuerlig utviklingsprosess både når det gjelder arter og individer - en stadig evolusjon fra enkle og til mer kompli­serte strukturer­
Når det gjelder den biologiske utvikling er vel mennesket stort sett å betrakte som et ferdiglaget produkt. Det biologiske funda­ment med instinkter, følelser, psykisk apparatur og aktiviteter er derfor gitt - og er det vi har å bygge både vårt eget og kollektivets liv på.
Men det som ennå kan utvikles er den menneskelige bevissthet og forståelse av livets sammenhenger - om årsaker og virkninger ­og innsikt i symptomer, symboler og handlingsmønstre.
Det vi nu fremfor noe annet har å gjøre er å skape orden i de biologiske fundamenter - i våre konfliktsforhold, projiseringer og utviklingsfaktorer, og utvide vår erkjennelse og den uforløste ånds­kraft.
Den menneskelige utvikling har nu sitt tyngdepunkt i den ånde­lige sektor. - Den menneskelige ånd har utviklingspotensialer som vi idag kanskje bare aner. På dette område er vi underutviklede i forhold til våre muligheter.
Vår verden avspeiler våre indre, uløste konflikter og kampfor­hold. De psykiske konflikter har det i seg at de lager indre blinde flekker, slik at det blir vanskelig å se og innse.
Vi trenger derfor et rensende globalt pinsevær som kan føre inn i tilværelsen nye og riktigere problemstillinger. Det som nu kreves er kvinner og menn med mot til å stå frem med fornyelse og viten om livets krefter og behov.
Det fordres av oss en evne til å bære selve livsordenen frem. Til dette kreves det mot, oversikt og innsikt til å se og til å forkynne at de forskjellige religioner er spesialutformninger av den trang til indre enhet, kraft, fellesskap og bevissthet som er alle mennes­kers felleseie, fordi vi alle, som mennesker, er skåret over samme lest og etter de samme tover.
180

Religionene er alle utformet på grunnlag av det samme psykiske apparat som er alle menneskers felles driftsmodell. Derfor er reli­gionen livets eget forsoningsmiddel og forenklingsmedium som kan føre oss fra kaos til større bevissthetskonturer.
Kristendommen bygger idag på en overnaturlig historisk hen­delse som hverken kan bevises eller motbevises. Derfor må troen på at dette er sant, bli av sentral betydning, Men samtidig svekkes den fellesmenneskelige sannhet og det indre budskap som er uav­hengig av person, tid, sted og historie.
Den kristne lære med historie og utvelgelse er direkte overtatt og videreført fra det gamle testamente, der disse elementer har hatt sin spesielle funksjon. Kristendommen er gjennomsyret av mennes­kets arvesynd: projisering av konflikter og energier - opp i rommet - inn i historien - og over på medmennesker.
Gud er intet personlig vesen, men ånd, liv og kraft. Gud er selve livsprinsippet, felles for alle mennesker og til alle tider. Det er bare menneskenes manglende innsikt som gjør at det kjempes så forbit­ret om de rette gudsforestillinger og de rette trosutformninger.
Den pågående ideologiske maktkamp er en direkte videreføring av troen på den ene rette Gud og den ene rette lære - som derfor må påtvinges andre mennesker.
Men menneskets kamp for frihet og fred vinnes ikke på den ytre arena, men i det indre - mot alt som der stenger og trykker og formørker.
Når denne indre kamp er ført til ende, kommer gudsriket - som er inne i oss; dette er en av Bibelens store og allmenngyldige sannheter som ofte søkes tildekket og bortsnakket. For veien dit er kronglet og smal. Da synes det langt lettere å kjempe for den ene rette gudsforestilling og den ene saliggjørende lære om de indre forhold - på det ytre plan.
Utvelgelsen og historietroen er Gudsrikets store fiende og fris­telse. Dertil kommer at menneskene stadig forspiser seg på kunn­skapens tre til å kjenne forskjell på godt og ondt, det som ifølge Bibelen har ført synden og all menneskelig elendighet inn i verden. Også her har Bibelen rett!
181

For dermed får dualismen - den indre tvedrakt av skyld og angst- nakkegrepet på menneskets sjel.
Ved siden av det gamle, morkne kunnskapstreet til å kjenne forskjell på godt og ondt, strever en liten, forkrøplet busk i været med de lyseste, grønneste lengsler i knopp. Det er kunnskapens tre til å kjenne det gode i det onde, kunnskapens tre til å kjenne mennesket fra innerst til ytterst, kunnskapens tre til å se enheten i de tillærte motsetninger, kunnskapens tre til å se og til å oppleve den røde Gudstråd som spinner seg gjennom alle religioner som en samhørighet i alt som skiller­
Denne vekst krever tid til å vokse, og den fordrer riktig stell og rett jordsmonn som er levende og ledige menneskesinn. Selvom dette treet har hele den samlede biologiske livskraft i seg, er det noe som stadig hemmer voksteren: uvitenheten - den manglende kunnskap om vekstbetingelse og kulturforhold.
Menneskehetens videre skjebne er avhengig av at nettopp dette treet får vokse seg rankt og stort. For fruktene skal ikke bare mette de 5000 i ørkenen, men hele den samlede menneskehet.
Dette nye bespisningsunder er det eneste som kan redde oss og trygge fremtiden.
Dette treet trenger kyndig stell og kunnskaper som avdekker menneskets dunkleste dyp og de fallgruber som hindrer kjenn­skapet til de lover som livet og menneskepsyken fungerer i. Kunnskapens tre til å kjenne enheten i godt og ondt ranker sin vilje opp mot det store lys - og har en liten rotløper inn i hvert eneste av jordens menneskesinn.
Det er opp til hver enkelt å gi det sin næring, slik at det i tide kan bli kraftig nok til å dekke hele menneskeheten med sin fylde. Århundrers rothugging har sinket veksten. Vår tid er derfor uten den nødvendige ånd og sannhet med engasjement, kraft og indre ledelse til å møte situasjonen med.
Vi har rothugget og nasjonalisert den Gud som skulle være til­værelsens forløsende og forpliktende bevissthetskraft. Vi har gjort Gud til en brikke i et politisk og teologisk spill av krefter.
182

Den levende livskraft og bevissthetslyset er blitt til en papirgud av bokstaver som slår seg selv og oss ned.
*
Den hvite manns rotamputerte kultur med «det uopplyste penge­velde» er blitt eksportvare til den hele verden. Utvekstene er grepet med begjærlighet med den følge at snart alle jordens folk er på marsj, væpnet til tennene, og med hjerter og sinn fulle av hat og gal tro"
Dette er den arv vi har hatt å gi. Som vi har sådd, høster vi nu. Vår egen vind er blitt til en global storm. Vi har eksportert makt­kampen, materialismen, krigen, profittbegjæret, troen på utvelgel­sen og den sterkestes rett. Det vi skulle ha formidlet, var eksempler til etterfølgelse av en ganske annen karakter og fundert i en reli­gionsform med globale elementer og et universelt innhold som kunne løfte bevisstheten, nære samhørigheten og berede alle men­nesker et rikt og frodig liv med indre frihet, likhet og brorskap. Denne religionen har vi, men vi har ikke kunnet bruke den rett. Vi har bladd i den som naive og lettroende barn i en billed­bok, uten å bekymre oss om den forklarende og forpliktende sym­boltekst på det fremmede tegnspråk. Resultatet er at vi tror på noe annet enn det teksten sier .
Dette er grunnen til at den kristne kulturkrets ikke har kunnet etablere en stabil, kulturell struktur med friske utviklingspotenser. Vi har heller ikke kunnet komme på skikkelig talefot med andre kulturer og religionsformer, fordi vi ikke har forstått vår egen. Derfor har vi behandlet andre folk som hedninger og mindrever­dige skapninger som bare hadde fortapelse i vente; hvis de ikke i tide ble omvendt til vår religion som alene hadde frelse og liv i seg, Denne selvutpeking har gjort oss til herrefolk av slaver. «Frem­ad kristne soldater» synges det i «Gods own country» - Guds eget land. «Gott mit uns» heter det hos andre. I Sovjet og i Kina er det offisielt ingen Gud, Istedet er staten, partisekretæren og formannen blitt gjort til guder.
Kirken og kristendommen mistet sin indre kraft da de fortapte seg i historie, stat og bilder. For kirken kan bare holde seg levende
183

i vingesuset fra Sannhetens hellige And som alltid må være i virk­somhet. Ellers faller den til jorden.
*
Tanken om Gud og de religiøse fenomener som projiseringer av den menneskelige psyke er ikke av ny dato'. Den ble fremsatt for første gang med kraft og styrke av den tyske filosof Ludwig Feuer­bach i boken: «Das Wesen des Christenthums) som kom ut i 1841. Den fikk raskt stor utbredelse og betydning, ikke minst for den unge Karl Marx, som overførte Hegels betraktninger om det så­kalte dialektiske prinsipp og Feuerbachs tanker om projiseringen og den dermed forbundne fremmedgjørelse av egne krefter over til det materielle og økonomiske område, der de nye produksjons­metoder ved hjelp av den tekniske utvikling hadde ført til en lig­nende fremmedgjørelse i forhold til produksjonsmidler og pro­dukter.
Her ser en tydelig hvordan en politisk ideologi direkte har sitt utspring i avskrivningen av religionen - og manglende kunnskap om hva de psykiske projiseringer står for. Marxismen ble etter hvert den ene pol i en ideologisk kamp. Religionen ble her avskrevet som overtro og ansett som en vesentlig hindring for forbrødring og rettferdighet. Den andre polen i det verdensomspennende ideo­logiske kraftfelt som siden har utviklet seg, er kapitalismen, som også er materialisme.
Men kapitalismen opererer i motsetning til marxismen med religionen som åndsgrunnlag, og dette vil i praksis si kristendom­men, der det ennå er tabu å nevne projiseringsmekanismene i for­bindelse med religionen.
Når disse projiseringer ikke blir forstått, er resultatet blitt en sekularisering eller en tro som er uten det innhold den skulle og kunne formidle.
I begge tilfeller er menneskene blitt fremmede for seg selv og de krefter som opererer i dem.
Menneskene i de kontrære, ideologiske polfelter klynger seg så­ledes til en tro om forhold og krefter som er ganske annerledes enn dem troen og systemet forkynner.
184

Mennesket har ånd og psyke som sentrale funksjoner i sitt indre liv - ikke politikk og levestandard. Derfor ser en at i de ideologiserte og sekulariserte områder begynner det å snike seg inn en tiltagende politisk tretthet, til tross for den bastante propaganda.
I kapitalist-landene prøver en larmende piggtråd-underholdning å holde oss trettheten fra livet. Virkemidlene må stadig forgroves for å motvirke fremmedgjøreIsen, kontaktløsheten, angsten og livs­leden.
Mennesket som levende åndsvesen og utviklingen som ånds­historie er kommet i en bakevje.
Menneskene er som aldri før blitt fremmede overfor seg selv og overfor hverandre, fordi religionen og dens politiske avleg­gere som fenomen fortsatt er de uløste kardinalspørsmål som virvler opp affekter og fiendtlige holdninger fra de dype og far­lige ubevisste skikt i sinnene - og truer derfra den fortsatte eksi­stens.
Derfor må dette problemkompleks nu måtte finne sin løsning, slik at menneskene endelig engang kan komme på talefot med hverandre.
For et ansvar som er lagt på denne generasjon som må finne ut av dette villniss, og ikke lenger kan la det hele skure med lene­stolsmeninger - eller innbitt tro og blind kamp - full av fordommer og feilaktige problemstillinger i fastlåste dogmer og formeninger. Spørsmålet om sosialisme eller kapitalisme - kristendom eller hedenskap - demokrati eller andre samfunnsstrukturer - er i vir­keligheten foreldede problemstillinger.
De egentlige frontlinjer går inne i menneskesinnet, uansett hvil­ken tro, rase eller samfunnsorden en tilhører.
Mennesket holder endelig engang på å komme i sentrum ­med ærefrykt for livet - og med kunnskaper om sentrale, psykiske og fysiske årsaks- og virkningsforhold.
Dette vil etterhvert tvinge frem samfunnsformer og kultur­mønstre som tilsvarer denne nye erkjennelse.
En ny himmel og en ny jord - med et nytt liv - kan bare vokse
185
frem av denne utvidede erkjennelse. Men dette forutsetter åndelig våkenhet og aktivitet samt en åpen vilje til orientering,
Dette er de store mangelvarer, og derfor går utviklingen så for­tvilende tregt.

*
På grunn av den vanlige hemningsoppdragelse og tvangsartede tilpasning til familiens og gruppens moralnormer, er menneskene konfliktindivider som på den ene side vil beholde utformningen av personlighetsstrukturen, mens de samtidig lengter etter å gjøre opp med de indre konflikter og den angst, usikkerhet, aggresjon og skyld som alltid akkompagnerer konfliktene, for at individene ikke skal få falle til ro i sine bindinger. Alt etter hvilke av disse to kon­fliktretninger som er i overvekt, vil holdningen enten bli preget av underkastelse eller opprør.
Det er bare en liten gruppe mennesker på hver sin fløy som manifesterer disse to holdninger aktivt og i ekstrem grad. De aller fleste blir passiviserte for godt og kan vanskelig vekkes av sin dvale.
Opprørerne - de radikale - har ikke gitt seg på sine tidlige, ufor­løste krav. De vil ikke slå seg til ro med tingenes tilstand som de er. Dette ubevisste ønske om indre forvandling fra grunnen av, blir ofte overført til den politiske arena, bl.a. fordi kanaliseringen over i religionen er blitt så vanskelig for manges vedkommende at radikalismen er blitt en internasjonal bevegelse. Er opprørsviljen, aggresjonen og begavelsen stor nok på dette område, får vi det poli­tiske maktmenneske - diktatoren - som drar andre mennesker inn i sitt eget indre spill, der tapene er gått opp i millioner på milli­oner av menneskeliv.
Disse opprørere er ofte drevet av et farshat som ikke sjelden er kombinert med morsbindinger. De har et besettende ønske om selv å bli den sterkeste som kan påtvinge andre mennesker sin auto­ritære vilje - slik en har sett det f.eks. hos Stalin og Hitler.
Hitlers farshat strakte seg enda lenger bakover i generasjonene. Hans far var født utenfor ekteskap og sønn av en jøde.*)

") Der Spiegel. S. 43. Nr. 34. 1966.
186

De konservative vil bevare - de er mot forandringer av det be­stående. De radikale vil forandre - helt ned til roten ( radix ) . Da disse grunnholdninger med ubevisste motiveringer er knyttet til personlighetsutformninger - kan de to mennesketyper aldri bli enige om hva som bør bevares - og hva som må forandres. Som regel vil alt-eller-intet-loven gjøre seg gjeldende. Alt skal beva­res, også villfareIsene. Eller alt skal forandres, - uansett om det er forhold som har livets rett.
En følge av Marx' manglende viten om den menneskelige natur, var hans forhold til religionen, som han betraktet som et herske­teknisk middelog resultat av massenes materielle nød.
I et kommunistisk samfunn ville følgelig religionen falle bort av seg selv.
Slik er det - i likhet med så mange av Marx' prognoser - ikke gått. Tross en iherdig ateistisk propaganda og de mange praktiske vansker som er lagt den i veien, lever religionen fremdeles sitt liv i Sovjet, slik at myndighetene har måttet gripe hele dette problem­kompleks an på en ganske annen måte enn før.
Etter nylige undersøkelser angir 41 % eller 91 millioner av den sovjetiske befolkning å være religiøst troende og sogne til et tros­samfunn - kristne, muhamedanere, eller jøder.
Når en russisk astronaut etter sin himmelferd triumferende kan erklære at han ikke observerte noen Gud i rommet, og dermed mener å ha plassert religionen som simpel overtro, viser dette hvilke naive og primitive forestillinger en har om Gud og religionens vesen.
For å prøve å finne ut av problemet med religionen som nekter å oppføre seg som den skal etter de marxistiske doktrine, ble det sommeren 1965 i Jena holdt en konferanse som ble kalt: «Første internasjonale kollokvium over religionssosiologi i de sosialistiske land.» Det er meningen at dette møte skal etterfølges av nye konfe­ranser .
På kollokviet i Jena ble det, riktignok i forholdsvis vage ven­dinger, gitt uttrykk for at religionen nok ikke bare var bestemt av samfunnsforholdene, men at den også har et selvstendig og annet
187

grunnlag - et utsagn som er ganske oppsiktsvekkende og som kan­skje innvarsler en ny holdning i det religiøse spørsmål. For en slik innrømmelse er i marxistisk terminologi omtrent jevngod med en opphevelse av et dogme i den kristne verden. Under de siste makt­havere - Kosygin og Bresjnev - er liberaliseringen på det religiøse område blitt markant.
Det som ikke Marx visste og som de marxistiske ideologer ikke vet, men som de kanskje aner, er at religionene er de organer som skulle og kunne forvalte menneskets åndsarv og føre den videre etter siktepunkter langs livslinjene. Men religionene har for tiden nesten ingen klare bevissthetselementer, de er vesentlig blitt kana­liseringer for ubevisst symbolstoff og delvis også et hersketeknisk middel, slik at de virker innsnevrende og rigide i forhold til utvik­lingen og overfor andre menneskegrupper. Det åndsgrunnlag som menneskets liv må være tuftet på, er derfor gått i oppløsning. Dette forlenger seg igjen ut i de generelle oppløsningstendenser vår tid er så rik på.
De kristne kirker kjenner sitt ansvar i denne prosess. Men uvi­tenhet, defaitisme og troen på en forutsagt endetid med opprettelse av et tusenårsrike etter redslene, gjør at kirken ofte forholder seg merkelig passive i forhold til det som nu må settes inn av ny­tenkning, kraft, engasjement og evne til å øyne andre og større sammenhenger .
Vatikankonsilet viser at det i den katolske kirke er skjedd en viss oppmykning i forhold til annerledes troende og -tenkende mennes­ker. Men dette er bare et bitte lite skritt mot fullbyrdelsen av det som må skje.
De protestantiske kirker hadde sommeren 1966 en samling i Geneve av Verdenskirkerådet, der deltagerne skulle orientere seg om kirken i dagens situasjon - dens forhold til det moderne sam­funn som den moderne teknikk har gjort så store forandringer i. Hovedvekten var lagt på å konfrontere kirken med den moderne verden og på dette grunnlag gjennomtenke kirkens posisjoner. Deltagerne møtte som privatpersoner uten myndighet til å repre­sentere sine forskjellige kirkesamfunn.
188

Dette informerende møte var lagt stort opp med representan­ter fra 87 forskjellige land. Ca. tredjeparten var fra USA og Vest-Europa, mens de øvrige to tredjedeler var fra Afrika, Asia og Sør-Amerika. Denne fordeling sier noe om den forskyvning i tyngde­punktet som holder på å finne sted.
Foredragsholderne var stort sett ikke-teologer, og noen avanserte teologiske problemstillinger ble deltagerne ikke konfrontert med. Foredragene var trykt på forhånd, det var bidrag fra over 80 kapasiteter på de forskjelligste områder. På engelsk utgjorde for­håndslitteraturen ikke mindre enn fire tykke bind, hvorav det siste: «Man in Community» på 382 sider anga å belyse emnet bl.a. ut fra både psykologiske, psykiatriske, antropologiske og kunstneriske as­pekter.
Det ble mange ord - men relativt lite innhold. Psykiatrien var overlatt en kvinnelig, sveitsisk psykiater som hadde sitt virke i India, mens psykologien ble behandlet aven psykolog som tilhørte den syriske kirke.
Ingen av disse innlegg kunne sees å by på synspunkter av vesentlig betydning.
Dybdepsykologiske problemstillinger ble en ikke konfrontert med overhode.
Den eneste kapasitet av virkelig format var den amerikanske antropolog Margaret Mead. Hun sluttet sitt innlegg med å si at en må kunne se Kristus i alle mennesker og akseptere at det er gjen­nom forskjellene i den menneskelige kultur at det fellesmenneske­lige aspekt kan bli funnet. Og dette kan bare bli fullt ut menings­fylt når vi erkjenner at mennesket som om og om igjen kjemper mot tapet av sin skyldfrihet, og som idag har i sin makt krefter som er nesten like forferdelige som dem Kristus ble fristet med i ørkenen -trenger en større og mer vital åndelig visjon enn den gang men­nesket plantet vingårder og høstet druer i et gjeter-samfunn for 2000 år siden.
Disse ord vil sannsynligvis lett gå hus forbi - og de står bare for hennes egen regning, Men en ville gjøre klokt i å merke seg dem. Kunsten og menneskets skapende aktiviteter ble behandlet i et
189

inspirerende kapitel av amerikaneren Malvin Halverson. Han sier bl.a. at når vi begynner å tenke over menneskelivet og symbolakti­vitetene tar det til å demre nye muligheter for en fornyelse av reli­gion, kunst, arbeid og fritid. Halverson siterer Picasso: «Kunsten er en løgn som kan få oss til å erkjenne sannheten.» Picasso kunne ha tatt med både drømmen og religionene som også er sannhet i forkledning.
I motsetning til Picasso sier kirken at den har den endelige sann­het. Men dette er en sannhet med mange og vesentlige innskrenk­ninger, fordi sannheten er innpakket i symboler.
Kirken tror og lærer at det er pakningen som er innholdet. Kir­ken har i og for seg rett når den hevder at den har den sannheten. Men den er ikke pakket ut.
Dermed setter kirken som sentral åndsfaktor seg selv ut av spill. Den blir heller ikke istand til å innlemme i seg og sin lære alle de nye kunnskaper med nye erkjennelser og perspektiver - slik at den blir statisk i en verden som stadig forandrer seg uten den indre sty­ring som religionen skulle være - og som er en av dens vesentlige funksjoner.
Beatnik-ungdommen er - hva kanskje ikke mange vet - tildels sterkt søkende på det religiøse område og med sterke bebreidelser mot kirken som gir ut sten som brød. Og så forsøkes kanskje marihuana som surrogat for den manglende indre kontaktopplevelse. Fordi kirken idag på grunn av manglende erkjennelse av symbol­funksjonene ikke er - og heller ikke kan være - den fundamentale åndsmakt, kan den heller ikke ta et klart og entydig standpunkt til krig og atomvåpen, selvom Geneve-møtet uttalte at en kjernefysisk krig var mot Guds vilje og den største av alle onder.
*
Enda et viktig spørsmål må det tas stilling til. Hvis nemlig ut­forskningen av Dødehavsrullene eller nye funn skulle gjøre det tvingende nødvendig å anta at Jesus og hans lære har sine røtter både i det gamle testamente og i Qumran-samfunnet hvorfra kris­tendommen under alle omstendigheter har fått vesentlige impulser - og at hans liv og hans lære ikke har de unike åpenbaringskvali-
190

teter som kristendommen påberoper seg - blir det intrapsykiske, fel­lesmenneskelige aspekt med ett slag det sentrale i kristendommen,
i dens utformning og i dens utlegning.
Menneskene har på grunn av sin ubevisste, uløste konfliktsitua­sjon og sitt ubevisste symbolspråk hatt bruk for nettopp denne ut­formning, der legender, myter og overnaturlig inngripen spiller en viktig rolle som dramatiseringsmateriale for ubevisste, sentrale, psykiske prosesser.
Symbolinnslaget kan imidlertid også brukes til å holde forvand­lingsimpulsen på tilbørlig avstand, fordi en ikke vet hva den tar sikte på, og fordi en aner hva den egentlig krever av indre kamp og ominnstilling,
Legendestadiet og den dogmatiserte tro må få nytt liv. En av­mytologisering er påkrevet, ikke ved å avskrive mytene, men ved å forstå dem og omsette dem i levet liv.
Det er tegn som tyder på at en ny tid hva dette angår er i em­ning innenfor kirken. Således konkluderer den svenske teolog Egon Åhman i en nylig utkommet bok: «Sekualiseringsprosessen och kyrkan» med at en fordypet symbolanalyse er uomgjengelig nød­vendig.

*

Den store og fundamentale realitet og sannhet er at Gud er det levende og virksomme prinsipp inne i alle mennesker - det vitali­tetssentrum hvorfra alt styres ubønnhørlig etter egne lovmessighe­ter - uansett hva vi tror og ikke tror - og uansett om vi liker det eller ikke.
A finne seg til rette med dette indre styringsprinsipp og stadig prøve å leve i samsvar med det - er menneskenes store oppgave og forpliktelse.
Denne indre kraft lever nu som før sitt skjulte liv. Men den tren­ger mennesker som vil lytte og forstå og innordne seg og sitt liv i den store og evige sammenheng vi er plassert i.
Gud lever! - og han er felles for alle mennesker. Han tukter oss på sin måte, inntil vi forstår hans vilje og bøyer oss for den.
191

For å kunne forstå ham og hans veier må vi veilede av sannhe­tens hellige And.
«Gud-som-far-teologien» og «Sønnen-som-Gud» er stadier som nu antagelig kommer til å tape terreng til ånden - forstanden - be­visstheten om hva religionen er, og hva den prøver å gi uttrykk far på sin spesielle måte.
Foreløpig ser en bare de første spirer til dette nye tyngdepunkt, men de er der. Således uttalte nylig James McCord - lederen av det teologiske seminar ved Princeton universitet i USA, at han tror vi står ved terskelen til en helt ny æra i teologien med hovedvekten lagt på den hellige And - «nåtidens Gud».
McCord sier også at mange som ikke er knyttet til noe kirkesam­funn, ja endog erklærte ateister, er med og kjemper for dette kom­mende gudsrike på jorden - der ånden er rik og levende - og for­løsende.
Den hellige And blir tematisk behandlet i stadig større omfang. På et møte i Frankfurt i 1964 som ble holdt av Verdensalliansen far de reformerte og presbyterianske kirker, var temaet: «Kom skaper­ånd» ( Come creator spirit) . I juni 1966 hadde et økumenisk møte i Chicago av metodister og katolikker det samme emne til behandling. Og Verdenskirkerådet som skal ha sitt neste møte i 1968, skal ha som tema: «Se, jeg gjør alle ting nye!» - der Guds løfte om for­vandling fra død til liv - «oppstandelse» - for alle mennesker gjen­nom den hellige And, skal opp til behandling.
Den ånd som gjør levende og som gjør alle ting nye, slik at vi kan få en ny himmel, en ny jord og et nytt liv - arbeider med oss og i oss fra mange kanter og på mange måter.
I dette perspektiv må vi gjennomprøve og være villige til å endre våre holdninger, institusjoner, organisasjoner, kulturmønstre, forordninger og troslærer, slik at vi kan finne inn til Gud i oss selv, i våre medmennesker og i det som skjer.
Da blir Gud en levende Gud. Og vi selv blir levende i denne indre kontakt.
Kristus gikk imot hele sin samtid. Det samme må vi også være
192

villige til for å prøve å rette opp det som er galt. Han var en ånde­lig revolusjonær og en konservativ radikaler.
Det kostet ham livet. Nu står det om våre egne liv og mennes­kets fremtid.
Han snudde en hel verden alene. I samlet flokk kan også vi være med å gi utviklingen en helt ny retning.
Når religionen er blitt åndsfunksjon og sosial bevissthet - kan den nye, globale æra i menneskehetens historie bli et faktum!

Religionens gåte er i virkeligheten menneskehetens uløste pro­blem nr. 1. Fordi denne gåte ikke er løst - går verden fra ondt til verre og verst.
Religionskriger - korstog - religiøs intoleranse - overtro - og hekseprosesser er i våre dager blitt avløst av ideologisk intoleranse - politisk omvendelsesfanatisme, maktbryn de og overtro - som alt sammen har kostet unevnelige millioner uskyldige mennesker livet. Den kristne kulturs intellektuelle elite har stort sett vendt kris­tendommen ryggen, isteden for å prøve å finne ut av hva dens ele­menter og budskap står for av konkrete indre krefter som krever sin plass i lyset og ikke vil finne seg i det forhutlede og absurde skyg­geliv vi nu nær sagt fører på alle plan.
Imidlertid er det tegn som tyder på at en vag interesse for reli­giøse problemer også på det erkjennelsesmessige område langsomt begynner å våkne i stadig større kretser - ikke minst blant den våkne del av vår ungdom.
Kristendommen snublet i starten i historien og uvesentlige, stadig mer omdiskutable data.
Først i våre dager tar historien motvillig til å avsløre sine hem­meligheter gjennom hulene ved Dødehavet der ca. 400 forskjellige skrifter - hele eller i bitevis - nu er gravd frem. Kristendommens åndelige rotsystem kommer smått om senn frem i dagen. Meget av det vi har lært og trodd må revideres fra grunnen av.
Det kan bli en hård tid for mange. Men bedre sent enn aldri. Det er egentlig ganske fantastisk at det skulle gå nesten 2000 år før løsningen begynner å komme - og det på en så uventet måte. Når
193

kristendommen allikevel har kunnet overleve, er det skjedd på tross av det historiske apparatur - fordi den kanaliserer menneskets indre, tidløse krefter.
Den tidligere omtalte John Allegro fra universitetet i Manches­ter, kommer etter hva han har meddelt meg snart med sin nye bok om Dødehavsfunnene, deres tolkning og betydning.
Foreløpig har han formidlet endel av sitt forskningsmateriale i foredrag og artikler, senest i Harpers magazine for august 1966 i et essay han har kalt: «The Untold Story of the Dead Sea Scrolls». Dr. Allegro som altså selv har vært med på utgravningen, pre­parering og tolkninger av rullene og er rådgiver for den jordanske regjering når det gjelder disse skrifter, mener f.eks. at apostelkret­sen sannsynligvis ikke er historisk korrekt - men at den er en del av det mytiske rammeverk som også angir bestemte embetsfunksjoner i esseer-samfunnet i Qumran.
Merkelig nok synes heller ikke dr. Allegro å ha sett parallelli­teten mellom apostelkretsen og brødrekretsen omkring Josef-skik­kelsen.
Dr. Allegro som er språkforsker går i sin Harper-artikkel nær­mere inn på den eiendommelighet i de semittiske språk at de bare gjorde seg bruk av konsonanter, slik at vokalene og betydningen måtte gi seg av den sammenheng ordet stod i.
En slik skrivemåte gjør at den egentlige mening kan skjules for uinnvidde ved hjelp aven annen uttale av forskjellige ord. En slik skrivemåte gjør det også uhyre lett å begå oversettelsesfeil - hvis en ikke er på innsiden av stoffet. Endelig innbyr skrivemåten til ord­spill med dobbelt bund - noe som ble hyppig brukt innenfor de religiøse kretser som hørte til denne språkgruppen.
De to apostler Jakob og Johannes er i det nye testamente gitt betegnelsen Boanerges som er oversatt med: Tordensønner. I virke­ligheten betyr det ifølge dr. Allegro: de som har evne til å åpen­bare Guds vilje.
Konsonantgruppen: KH-R-SH kan f.eks. alt etter de vokaler som settes inn bety: en som bearbeider jorden - trevirke - tømmer­mann - og stum. Ordet KH-A-R-A-SH med innsatte a-vokaler, be-
194

tyr en åpenbarer, men kan også stå for: tømmermann. Josef- Jesu far - er således en kharash, mens døperen Johannes er sønn aven kheresh, dvs. en som er stum - og slik skildres han da også i det nye testamente"
Jesus og Johannes bindes sammen ved dette my tiske ordspill med tilknyttede legender som igjen har en dypere undermening.
Slik forholder det seg sannsynligvis med meget av det som står i vår Bibel. Dr. Allegro sier det slik: «- det er allerede klart at det neppe er et ord i evangeliene eller apostlenes gjeminger som kan tas som det står.»
Han tror heller ikke at de historiske begivenheter som er skildret i evangeliene er autentiske, men at de også hører med til det mytisk­-religiøse dramatiseringsmateriale.
Dr. Allegro skriver videre om evangeliene. «Hvis de ikke lenger kan oppfattes slik de står, må vi finne ut hva meningen med dem er, hvorledes de kom i stand, og i hvilken hensikt. Alt annet er av underordnet betydning.»
Dr. Allegro etterlyser uhildede forskere som kan gå gjennom rullematerialet uten frykt og partiskhet og uhindret av religiøst og akademisk press. Han avslutter sin artikkel slik: «Kanskje dreier spørsmålet seg i virkeligheten om denne generasjon har mot til å møte sannheten og alle dens konsekvenser.»
Dødehavsrullene og den moderne psykologis påvisning av men­neskets symbolaktiviteter, er en høyspent utfordring også til alle teologer, ikke bare når det gjelder de forskjellige kristne trossam­funn, men innenfor alle religioner.
Den kristne teologi som har bygget en kirke på historien, vil vel ha vanskelig for å kunne se sin religion og andre religioner i sam­let perspektiv fra de indre biologiske og ofte ubevisste funda­menter som menneskets tilværelse er - og må være - tuftet på. Mange vil hårdnakket og lettferdig hevde at dersom religionen blir redusert til «bare» symboler - blir det intet tilbake.
En slik betraktningsmåte røper en fundamental mangel på kunn­skaper om hva symboler er - hva de står for - og hva de vil oss.
195

Det er når vi skal begynne å pakke symbolene ut av bokstaver og bilder og ta innholdet i bruk, at de virkelige og store vansker melder seg - hvis vi ikke har nok av bevissthet - eller den hellige And som det heter i religiøst språkbruk - til å lyse med.
Har vi ikke det, kan det nesten gå på livet løs i indre og ytre om­stillingsprosesser som ofte kaster oss brutalt ut på de 70 000 fav­ners mørke dyp av skyld og angst som flyter oppe på våre tidlige, grunnleggende konflikter .
Disse smertefulle omstillingsprosesser viker vi instinktmessig tilbake for. Og derfor skrider menneskeheten så sakte fremad. Men nu er vi alle ved den korsvei i vår utviklings historie da de riktige og avgjørende skritt må tas når det gjelder vårt forhold til religionen - oss selv - og våre medmennesker.
Disse skritt kan vi bare ta under veiledning av Sannhetens And - det vil si: visdom, intuisjon og kunnskap om menneskets natur, behov og ubevisste mekanismer.


196
Allegro, J. M. : Allegro, J. M. :

Allen, Grant:

Bettelheim, Bruno: Bevan, Edwyn : Bleuler, Eugen :

Bugge, Chr. A,: Bugge, Chr. A.:

Bultmann, Rudolf:

Cassirer, E. :
Cross, Frank Moore jr.:

Davenport, R. K. jr. and Mentzel, E. W. jr:

Dupont-Sommer, A. :

Duve, Arne:

Duve, Arne :

Eliade, Mircea:

--

Bibliografi

The Dead Sea Scrolls. London 1956. The Untold Story of the Dead Sea Scrolls. I-Iarpers magazine. August 1966.
The Evolution of the Idea of God. Lon­don 1931.
Symbolic Wounds. New York 1962. Symbolism and Belief. London 1938.
Die Psychoide alt Prinzip der orga­nischen Entwickelung. Berlin 1925. Das Christusmysterium. Kristiania 1914. Profetenes folk og Christusmysteriet. Oslo 1951.
Jesus Christus and Mythology. New York 1958.
An Essay on Man. New Haven 1948. The Ancient Library of Qumran. New York 1958.
Stereotyped Behaviour of the Infant Chimpanzee. ( Archives of General Psychiatry Vol. 8. Number 1.) Chica­go 1963.
Les Manuscrits de la Mer Morte. Paris 1950.
Death or Renewal. (In «Change Over» ed. by V. Naeve). Denver 1963. Symbolikken i Henrik Ibsens skuespill. Oslo 1945.
lvIephistopheles and the Androgyne: Studies in Religious Myth and Symbol. l\Tev.r York 1965.

197
193

Frazer, James: Freud, Anna:

Freud, Sigmund: Freud, Sigmund: Freud, Sigmund:

Fromm, Erich :

Fromm, Erich:

Fromm, Erich: Gaster, Theodor:

Goodenough, Erwin R. :

Guignebert, Charles :

Hadfield, J.  A. :

Happold, F. C.: Jolande, Jacoby:

James, E. O.:

James, William:

Jeremias, Alfred:

Jung} Carl Gustav: Jung, Carl Gustav:

J ung, Carl Gustav:

The Golden Bough. London 1900.
Das Ich und die Abwehrmechanismen.
Wien 1936.
Die Traumdeutung, Leipzig 1927.
Die Zukunft einer Il1usion. Leipzig 1928. Der Mann Moses und die monotheis­tische Religion. Amsterdam 1939. psychoanalysis and Religion. New Haven 1952.
The Forgotten Language. New York 1951.
The Dogma of Christ. London 1963.
The Dead Sea Scriptures. New York 1956.
Toward a Mature Faith. New Haven 1955.
The Jewish World in the Time of Jesus. New York 1959.
Haandbog i Kristendomskundskab
I-VIII. København 1942.
Dreams and Nightmares.
1954.
Mysticism. London 1963.
Die Psychologie von C. G. Jung.
Zi.i.rich 1959.
The Beginnings of Religion. London 1948.
The Varities of Religious Experiences. Cambridge 1903.
Das alte Testament im Lichte des alten Orients. Leipzig 1930.
Antwort auf Hiob. Zi.i.rich 1952. Modern Man in Search of a Soul. Lon­don 1933.
Psychologie und Religion. Zi.i.rich 1947.

Edinburgh
198?
Psychological Reflections. New York 1961.
 Wandlungen und Symbole der Libido. 1938.
Die Beziehungen zwischen dem Ich und dem Unbevussten. Ziirich 1933.
Child Psychiatry. Springfield 1956.
The Psychoanalysis of Children. New York 1960.
Sleep and Wakefullness. Chicago, 1963. Philosophy in a New Key. Cambridge, Massachusetts 1942.
Religionens vårld. Stockholm 1926. Personalit y Projections. Illinois 1953. Experiment in Depth. London 1960. Men Seeking God. London 1955. Stereatyped Behaviour in the Infant Chimpanzee. ( Archivces of General Psychiatry. Vol. 8. Number I.) Chica­ga 1963.
The Crisis of Psychiatry and Religion. New York 1961.
A Faith for this One World. London 1961.
O'Connor, Cecilia M. and Neurological Basis of Behaviour. Lon­G. E. W. Wolsten- don 1958.
holme :
Philo:

Jung, Carl Gustav:

Jung, Carl Gustav:

Jung, Carl Gustav:

Kanner, Leo :

Klein, Melanie:

[<leitman, Nathaniel : Langer, Susanne K. :

Lehmann, Edv. : Machover, Karen: Martin, P. W.: Mayhew, Christo'pher: Menzel, E. W. jr. and K. Davenport jr. :

Mowrer, Ho,bert o. :

Newbiggin, Lesslie:

Potter, Charles Francis:

Potter, Charles Francis:

Pratt, James Bissett:

199

Quod omnis probus liber sit. London 1941.
The Great Religious Leaders. New York 1964.
The Lost Years of Jesus Revealed. New York 1962.
The Religious Consciousness - A Psycho­logical Study. New York 1959.

200?

200

Radhakrishnan, Sarvepalli:
Robinson, John A. T.: Sanders, B. G.: Schechter, S. :

Schencke, Wilhelm :

Schonfield, Hugh J. :

Schonfield, Hugh J.: Southwick, Charles H. :

Stace, Walter:

Strømme, Jo,hs. I. : Sunden, Hjalmar: Soderberg, Hjalmar:

Tavard, George H.:

Tillich, Paul: Toynbee, Arnold:

Toynbee, Arnold: Vermes, G.:

V ries, Egbert de. (Edit. by) Wasiutynski, Jeremi: Widengren, Geo:

Wolstenholme, G. E. W. and Cecilia O'Con­nor M.:


East and West - The End of their Sepa­ration. New York 1956.
Honest to God. London 1963.
Christianity after Freud. London 1949. Fragments of a Zadokite Work. Camb. 1910.
Da kristendommen blev skabt. Kristi­ania 1914.
Secrets of the Dead Sea Scrolls. New York 1960.
The Passover Plot. London 1965.
Primmate Social Behaviour. New York 1963.
The Teachings of the Mystics. New York 1960.
Sjeledypets sprog. Oslo 1932:
Religionen och rollerna. Stockholm 1959. Den forvandlade Messias. Stockholm 1932.
Two Centuries of Eucumenism. The Search for Unit y. New York 1964. Theology of Culture. New York 1959. An Historians Approach to Religion. London 1956.
Civilization on Trial. New York 1958. The Dead Sea Scrolls in English. London 1962.
Man in Community. New York 1966.

Verden og geniet. Oslo 1943. Evolutionisro and the Problem of the Origin of Religion. (In «Ethnos}} ) . 1945.
Neurological Basis of Behaviour. Lon­don 1958.

End?